Norge

Nordmenn var slaver i Afrika

De led i helvete som galeislaver eller opplevde overflod som fyrstelige tjenere. Gjennom 300 år fryktet norsk-danske sjøfolk å ende opp som slaver i Nord-Afrika.

  • Forf>
  • <forf>cato Guhnfeldt <

Sløret for et glemt, men dramatisk kapittel i norgeshistorien trekkes til side på Kulturhistorisk Museum i Oslo 12. mai. Da åpner utstillingen om epoken fra 1500-tallet frem til en gang etter 1800 — da norsk-danske handelsfartøyer i Middelhavet ble kapret av de såkalte Barbaresk-statene; Tripolis (i dag Libya), Tunisia, Algerie og Marokko. De tre første var underlagt Det osmanske riket med sentrum i tyrkiske Konstantinopel. Nord-afrikanske sjørøvere herjet forøvrig også i Nord-Europa - helt opp til Island.

Nederlag.

Kaprerproblemet ble så stort at danskekongen Frederik IV i 1715 måtte opprette en egen slavekasse i København, med det formål å kjøpe fri dansk-norske sjømenn i fangenskap.- Det var et prestisjenederlag for en kristen kongemakt at nasjonens sjøfolk og potensielle marinegaster på kongens orlogsskip i stedet måtte trelle som slaver for en muslimsk fyrste, sier Torbjørn Ødegaard, som de siste årene har forsket på temaet med tanke på en bokutgivelse. - Takket være slavekassen ble de fleste tilfangetatte sjøfolk på 1700-tallet kjøpt fri og fikk returnere til hjemlandet. Hele skipsbesetninger kunne sitte som fanger i to-tre år før de fikk reise hjem. Før slavekassen kom, var man fanger, gjerne i 18-20 år eller på livstid. Noen få skrev bøker om sin tid i "barbariet" etter hjemkomsten. Flertallet skrev brev under slavetiden der de bønnfalt familien hjemme om hjelp. Brev som i dag bl.a. finnes på Riksarkivet i Oslo.

Råskap.

Noen av sjøfolkene, særlig den første tiden, led de grusomste skjebner, ifølge Ødegaard.- På 1600-tallet hadde røverstatene i første rekke galeier, rodd av tusenvis av slaver. Mange var tilfangetatte sjøfolk. Galeiskipene var i praksis flytende konsentrasjonsleirer, der slavene satt med lenker rundt føttene. Man måtte ro med jernhansker for at ikke huden skulle slites av. Det var forbudt å kommunisere med andre slaver for å hindre opprør, og man ble sulteforet. Rodde man ikke godt nok, ble en arm eller fot kappet av til almen avskrekkelse. Etter at nordafrikanerne på 1700-tallet begynte å anvende kaprede handelsskip som sine egne i kaprerrollen, ble tilfangetatte sjøfolk brukt om bord som matroser, forteller Ødegaard.Andre sjøfolk havnet i hardt slavearbeid med å bygge bymurer eller i jordbruk. Særlig unge sjøgutter endte som sexobjekter for de tyrkiske vaktsoldatene i Tripolis. Ved ett tilfelle rundt ca. 1800 protesterte det europeiske diplomatkorps i byen overfor pasjaen, dvs. fyrsten, idet man fastslo at ". . . . den slags handlinger er kun forbeholdt det kvinnelige kjønn". Den skyldige vaktsoldaten ble arrestert og overlevert til diplomatene med beskjed fra fyrsten om at man kunne gjøre hva man ville med ham.

Hofftjener.

Men skjebnene var mangeartede. Mens noen ble plaget fra dag én, ble yngre, mer representative og intellektuelle slaver benyttet i hofftjeneste. Det ble skjebnen til 19-årige Hans Jochum Schram fra Bergen, som havnet i slaveri i Tunis etter at skipet "Fru Alida" ble kapret nord for Sardinia i 1747. Schram endte opp som kleskammertjener for prins Selemang, den yngste av landets prinser. Han ble kledd i elegante klær, fikk en levestandard langt over den til en matros, og fikk god kontakt med prinsen. I 1750 ble de dansk-norske slavene kjøpt fri av slavekassen. Schram gråt da han kysset sin herres hånd ved avskjeden. Nesten et halvt år senere var han gjenforent med sin familie i Bergen. Siden skrev han en bok om sine eventyrlige opplevelser, som utkom i 1791.

I krig.

Danskekongen inngikk fredsavtale med røverstatene i 1750, og overførte gaver, våpen og årlige betalinger til de nordafrikanske fyrstene. Våpenhvilebrudd førte likevel til at den dansk-norske flåten en gang bombarderte Alger, en annen gang kaprerflåten i Tripolis havn. At Norge var i krig med Nord-Afrika på slutten av 1700-tallet, har nok gått de fleste hus forbi.- Kanskje så mange som opp mot ti prosent av de nordiske slavene konverterte til islam, opplyser Ødegaard. - Gjorde man det, ble man fri, men fikk ikke reise hjem. - For de fleste ble Nord-Afrika en brutal opplevelse som de ville vært foruten. Men mange av fangene var begavede observatører som iakttok samfunnene de var havnet i. Da de vendte hjem til Skandinavia, bragte mange basisopplysninger om samfunnsforhold, islam, ritualer, faste, ramadan, bønnetider osv. Således ble disse sjøfolkene våre første islamkjennere.

Nordiske slaver i jern i Nord Afrika. Så mange ble fanget at den dansk-norske staten måtte opprette en egen slavekasse for å kjøpe sjøfolkene fri. KULTURHISTORISK MUSEUM

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Visste du at du kunne dra på utenlandsferie - i Oslo

  2. KULTUR

    Dette er den virkelige verdenshistorien som har inspirert Game of Thrones

  3. VERDEN

    Etter nesten tre år leting er gåten like stor. Her er tallene bak letingen etter mysterieflyet.

  4. KULTUR

    I Europas tilfluktsrom er det ingen fremtid. Bare luftmangel. | Carsten Jensen

  5. FOTBALL

    Bafanablogg

  6. NORGE

    Tre menn halliksiktet