Barn med innvandrerforeldre: Færre får ADHD-diagnose sammenlignet med andre barn

Antall barn som får ADHD-diagnose, har økt kraftig de siste årene. Men én gruppe skiller seg ut.

Sannsynligheten for å få en ADHD-diagnose er fire ganger høyere hos barn med norskfødte foreldre enn for barn med to innvandrerforeldre.

Det viser en ny studie fra NMBU. Det er barn med innvandrerforeldre fra Asia, Afrika og Europa utenfor EU som langt sjeldnere får en ADHD-diagnose.

Henriette Sandven er overlege ved Bup Syd i Oslo. Den psykiatriske poliklinikken for barn og ungdom dekker bydelene Nordstrand, Søndre Nordstrand og Østensjø. Bydelene har en høy andel innbyggere med innvandrerbakgrunn.

Hun sier at behandlerne trolig ikke er flinke nok til å fange opp barn av innvandrerforeldre. Det gjelder både ADHD og andre psykiske lidelser.

– Min erfaring er at barn med innvandrerbakgrunn ofte blir henvist sent med mistanke om ADHD, sier hun.

Studien som nylig er publisert, er gjort av forskere ved NMBU i samarbeid med Folkehelseinstituttet.

– Vi kjenner ikke alle risikofaktorer for å få ADHD. Men noe er kjent: lav fødselsvekt og for tidlig fødsel, for eksempel. Eller stress hos moren i svangerskapet, påpeker forsker og prosjektleder Marte Karoline Råberg Kjøllesdal.

Hun sier det ikke er noen grunn til å tro at barn av innvandrerforeldre ligger bedre an når det gjelder disse risikofaktorene enn barn med norsk bakgrunn.

– Snarere tvert om.

Derfor tror ikke forskerne at forskjellene gjenspeiler en faktisk lavere risiko for å få ADHD blant barn av innvandrerforeldre.

Marte Karoline Råberg Kjøllesdal er førsteamanuensis ved NMBU.

Fanges ikke opp

De trekker frem andre mulige forklaringer. Forskerne tror forskjellene skyldes ulikheter i hvordan symptomer på ADHD tolereres eller tolkes av foreldre, lærere og helsepersonell.

Kjernesymptomene på ADHD er konsentrasjonsproblemer og problemer med å holde på oppmerksomheten over tid. Det kan også være hyperaktivitet og impulsivitet.

– Det er risiko for at barn med innvandrerbakgrunn og ADHD ikke fanges opp. Dermed får de ikke hjelp i spesialisthelsetjenesten. Det kan få konsekvenser senere i livet. For eksempel når det gjelder å fullføre utdanning, få arbeid og ha gode relasjoner til andre, sier Kjøllesdal.

Overlege Henriette Sandven sier de oftere for barn av innvandrerforeldre opplever at det er systemet – skoler og barnevern – som ønsker henvisning til Bup. Det kan gjøre samarbeidet med familiene vanskeligere.

Behandlerne er avhengige av at foreldre forstår årsaken til henvisning og samtykker.

– Det betyr noen ganger at vanskene er blitt ganske store før barna kommer til oss. Når det gjelder ADHD, vet vi at de som ikke får diagnosen, strever mer på skolen. De har høyere risiko for utvikling av adferdsvansker og rusproblemer.

Skeptiske foreldre

– Foreldrenes skepsis er i mange tilfeller høy. Noen forveksler oss med barnevernet. Det å utrede barnet med tanke på å sette en diagnose, er for mange foreldre med innvandrerbakgrunn veldig fremmed, forteller hun.

Det er oftere mer arbeid i etterkant av en utredning. Det gjelder både å gi informasjon om diagnosen, men også behandling, som tilrettelegging og medisinering.

Hun påpeker at dette skiller seg fra norske foreldre.

– De har nå mye kunnskap om ADHD, ikke minst om behandling med medisiner.

Sandven legger til:

– For å utrede ADHD må vi se på funksjonen til barnet og hele konteksten det lever i. Hvis foreldrene ikke rapporterer om mye vansker, så blir grunnlaget for en diagnose svakere.

Hun mener foreldre med innvandrerbakgrunn kan ha en rausere holdning og mer aksept for at barnet strever.

– Det kan kanskje norske foreldre lære litt av, sier hun.

– Jeg har en følelse av at vi behandlere har en litt høyere terskel for å sette ADHD-diagnosen på barn av foreldre med utenlandsk bakgrunn. Vi ser oftere etter om det er andre årsaker som kan forklare vanskene deres.

Forskeren bak studien mener forskjellene de har funnet, kan tyde på mangel på likhet og rettferdighet i helsetilbudet.

– Kan forskjellene også skyldes at mange barn med norsk bakgrunn får diagnosen uten grunn?

– Ja, det kan være en del av forklaringen. Praksis med å stille diagnosen varierer, og kriteriene kan være uklare. Norske foreldre kjenner ofte helsesystemet bedre. De står kanskje mer på for å få utredet barnet sitt enn det mange foreldre med innvandrerbakgrunn har mulighet til, sier Kjøllesdal.

Blant annet kan en diagnose gjøre det lettere å få tilrettelagt undervisning.

Sandven og kolleger har tatt opp spørsmålet om for mange barn nå blir diagnostisert med ADHD. De skrev innlegget Tråkk på ADHD-bremsen på NRK ytring for to måneder siden.

– Etter min mening er spekteret av normalitet blitt for snevert, mens spekteret av vansker som har med ADHD å gjøre, er blitt for vidt, sier psykiateren.

Hun mener det ikke nødvendigvis er uheldig at studien viser at det er færre barn med innvandrerbakgrunn som får ADHD-diagnosen.

– Kanskje speiler dette verdensbildet på mange måter: At ADHD-diagnosen er et fenomen vi er mest opptatt av i velferdssamfunnene her i Vesten.

Annerledes i Finland

Forsker Kjøllesdal påpeker at det er gjort helt motsatte funn i Finland enn i deres studie. Der har barn av foreldre innvandrerbakgrunn større sannsynlighet for å få ADHD-diagnosen enn barn med finsk bakgrunn.

– Vi vet ikke hvorfor det er annerledes der. Det kreves mer forskning for å finne ut av disse årsakene, sier hun.

Forskerne har tatt for seg andre utviklingsforstyrrelser blant barn også. I tillegg til ADHD var det autismespekter-diagnoser (ASD) som hadde den sterkeste sammenhengen med innvandrerbakgrunn.

Barn med foreldre med utenlandsk bakgrunn hadde mye større sannsynlighet for å få en slik diagnose. Forskerne mener dette trolig skyldes at utbredelsen av autisme faktisk er høyere i denne gruppen.