Norge

Hvor mye ansvar tåler barn?

Barn som må ta ansvar kan komme styrket ut av det, viser forskning. Men hvor går grensen for hva barn kan mestre?

  • Forf>
  • <forf>sylvi Leander <

I vår vestlige kultur er den rådende oppfatning at barn skal være mottagere av omsorg. Men i mange hjem får barn omfattende oppgaver fordi andre er avhengige av deres hjelp og støtte. Årsakene kan være flere:Akutt sykdom eller kronisk lidelse hos foreldre eller søsken. Rusproblemer, foreldrekonflikter, psykiske lidelser, umodne foreldre som selv krever omsorg, dårlig økonomi — det finnes mange forklaringer.Karrièreforeldre er nylig lagt under lupen. For at foreldre skal nå egne mål, kan barn bli pålagt omsorg for andre og seg selv. Parentifiseringkalles det når barn trer inn i foreldrerollen.Stort sett har forskningen konsentrert seg om de negative resultatene for barn som må aksle store oppgaver. Man har i langt mindre grad studert mulige positive følger av det å ha omsorg for andre i tidlig alder. Forsker Bente Storm Mowatt Haugland, Institutt for klinisk psykologi, UiB, har pløyd forskningslitteratur som viser et mer nyansert bilde. Dette presenterer hun i Tidsskrift for norsk psykologforening.

Utviklende.

— At andre forventer din hjelp, at du blir sett på som viktig, at du aktivt bidrar i forhold til personer som er viktige for deg, kan gi deg en følelse av å mestre, av å være betydningsfull. Slik kan selvfølelsen bli styrket, forklarer Haugland.- Undersøkelser som er gjort blant voksne som selv fikk mye ansvar som barn, viste at de ikke opplevde seg som ofre. Tvert i mot svarte mange at det å gi omsorg var noe som hadde styrket dem, sier hun. Barndommen til tidligere president Bill Clinton blir ofte referert til som eksempel. En stefar med alkoholproblemer og en mor som tidvis trengte støtte og hjelp, preget Bills barneår.I en empirisk undersøkelse gjort blant foreldre til funksjonshemmede barn, svarte foreldrene at søsken som hadde måttet ta ekstra ansvar, ofte utviklet økt modenhet og evne til omsorg og medfølelse. - Barn er i utgangspunktet motivert til å vise omsorg. Kritikere av den moderne oppdragelseskulturen hevder at foreldre og skole tvinger barn inn i passive mottagerroller.

Hvor går grensen?

— Kulturen barnet lever i har mye å si. Hvis oppgavene anses som naturlige og som noe positivt, blir det også mer naturlig for barna å påta seg dem, for eksempel å ta seg av mindre søsken, sier Haugland. Det er særlig barnets innsats i kritiske faser i familien hun er opptatt av. Det være seg skilsmisse, sykdom eller død. Å måtte bry seg om andre og gjøre en innsats, kan gjøre det lettere for barnet å komme gjennom slike perioder. For å minske belastningene er det viktig at barnets innsats blir lagt merke til og at barnet får bekreftelse av voksne. Det er avgjørende at noen bryr seg om hvordan barnet har det. "Jeg ser at du bryr deg og hjelper til. Men har du det strevsomt og vanskelig?"Barn kan gjøre en hel del oppgaver, men det må være en voksen som har ansvaret for situasjonen, forklarer Haugland.Balansegangen mellom hva som blir omsorgssvikt og det å gi barn utfordringer de kan vokse på, kan være uklar. Haugelands poeng er at man ikke utelukkende skal betrakte barn som ofre. Hun etterlyser mer forskning på feltet.

- Jeg ble uredd og selvstendig

En "tøff" barndom, ville mange si. Ina ville ikke hatt den annerledes, men noen ganger ønsket hun seg en "vanlig" mor som maste om tran. Hva gjør livet med en søskenflokk som tidlig påtok seg et ansvar som var flere nummer for stort? Spør storesøster Ina Roll Spinnangr. - Det gikk fint, vi klarer oss bra alle tre.Ina var åtte, søster og bror var to og fire år yngre. I en vanskelig skilsmissesituasjon blir mor syk og innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun fikk diagnosen manisk depressiv. Det var den maniske siden av sykdommen barna skulle lære seg å leve med. Mest forandret ble mor når psykosene inntraff.

Hvordan har mor det?

I tidlige barneår ble tre søsken vant til felles rådslagninger på barnerommet. Hvor syk er mor nå? Er det på tide å varsle noen? Tar hun medisinen sin? Hvor store doser? Hvordan er det med økonomien vår nå?- Vi var tre voksne i barnekropper. Mer enn én gang måtte Ina kontakte sykehus eller lege for å be om hjelp. Da løy hun på alderen og sa hun var 18 år. Det gjaldt å holde barnevernet unna. - Det er absolutt mulig for barn å bo sammen med psykisk syke foreldre, men da må det være et nettverk rundt som tar ansvar. Dette savnet vi. Det er ett av mine budskap når jeg holder foredrag om emnet i dag, påpeker 23-åringen.

Mye kjærlighet.

Med en mor som aldri maste om lekselesning og innetider, fikk søsknene likevel toppkarakterer på skolen, og er nå alle tre i gang med studier. - Jeg savnet nok regler og en mor som maste. Til gjengjeld ga hun oss pågangsmot, masse kjærlighet. Hun gjorde oss sterke og selvstendige. Mamma var en fantastisk mor selv om hun var klin gæren av og til.Hvordan kunne det gå så bra som det gjorde? - Et godt og nært søskenforholdet er en forklaring. At mamma alltid var åpen om sykdommen, at hun aldri var truende mot oss, men alltid forklarte at vi ikke hadde noen skyld, gjorde situasjonen lettere.

Stort sett har forskningen konsentrert seg om de negative resultatene for barn som må aksle store oppgaver. Man har i langt mindre grad studert mulige positive følger.
- At jeg tidlig følte meg som en jevnbyrdig voksen, har gjort meg uredd for autoriteter. Jeg tør å gå egne veier, sier Ina Roll Spinnangr. Nå studerer hun teknologidesign og ledelse.