Norge

Plutselig ufarlig

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Etter to uhyre risikofylte bind, er det som om roen senker seg i Min kamp . Tredje bok. Mens første og andre bok er radikale eksperimenter i selvutlevering og biografi, er tredje bind høyst gjenkjennelig litteratur, ja, en lun, munter og konvensjonell barndomshistorie. Snarere enn å teste denne genrens grenser, velger nå Karl Ove Knausgård å ta brodden av deler av det gigantiske romanprosjektet. Tredje bok dekker forfatterens liv fra 0 til 14 år.

1969

Boken har en nydelig prolog: En liten kjernefamilie ankommer Tromøya med buss en augustdag i 1969, i barnevognen ligger en åtte måneder gammel gutt og stirrer opp mot himmelen, uten å vite «hvor de var, eller hvor de skulle.» Mens de beveger seg til fots mot det nye hjemmet deres, gjør Knausgård en sveip over øyas historie og geografi. Han betrakter guttebarnet i vognen — «meg selv» - med distanse og undring, og fastslår at han ikke husker noe som helst fra de første årene.

Når Knausgård deretter innleder en uhyre detaljert fortelling om oppveksten, er leseren grundig informert om vilkårene: Forfatteren bygger på fotografier, familiemytologi og vage minner av ulik karakter. Dette er altså DIKTNING. Samtidig demonstrerer han hvordan denne diktningen kan opparbeide sannhetsgehalt og til slutt fremstå som en «historie fra virkeligheten». I bokens siste setning påstår Knausgård selv at rekonstruksjonen er «nøyaktig og presis».

Utstrakt hånd.

For alle dem som måtte trenge det, og da tenker jeg særlig på familien hans, er dette en utstrakt hånd fra forfatterens side. Tydeligere kan ikke Knausgård forklare hvordan han som dikter går inn i en tilstand av selvsuggesjon, der fantasien omskaper minner til «sannhet». Det blir i overkant pedagogisk etter min smak, men etisk sett er det et sympatisk trekk ved denne romanen.

Tredje bok er temmelig ufarlig også av andre grunner. I en eller annen form har vi lest dette før - hos Knausgård. Ja, denne boken er en utdypning av følelser og motiver som han tidligere har spilt ut i både debut Ute av verden (1998) og Min kamp . Første bok. Enkelte partier er nærmest identiske.

Nok en gang er det forholdet til faren som skaper skrekk og uro i dette litterære universet. Det er kanskje infamt, men under lesningen av Tredje bok slår det meg at Knausgård har bygget store deler av sin litterære plattform på denne figuren, at han biter seg fast i pappaen sin som en blodsuger: Hva mer kan jeg hente her? Forfatteren kjæler om dette hatet som var det en dyrebar kilde til hans talent. Og det er det kanskje? Langt på vei gir Knausgård inntrykk av at faren bereder grunnen for både sårbarheten og hevntankene som siden kultiveres til litteratur.

Mannsrolle.

Så hva slags mann er dette? Når han nå brettes ut i sin fulle bredde, er denne faren en interessant representant for mannsrollen på 1970-tallet. Det dreier seg om en type fedre som tilpasser seg likestillingsidealet og ønsker en skvær, kameratslig omgang med sønnene, men som likevel er dypt preget av autoritetsidealene fra den tiden de selv vokste opp. Knausgård skildrer en far som den ene dagen blir bråsint for bagateller, vrir om ørene på sønnen og forlanger kustus i hjemmet. Neste dag er det tilgjort høyt humør og tilbud om diverse aktiviteter på sjø og land. Resultatet er en skrekkslagen sønn som alltid frykter farens luner.

De to første bøkene av Min kamp rommer en nærmest total misantropi på vegne av hovedpersonen. Når han nå skildrer seg selv som barn, er Knausgård mer overbærende, om ikke akkurat positiv. Karl Ove er en sensitiv, kontaktsøkende sjel som elsker mamma og beundrer storebroren Yngve. Men gradvis utvikler han mer tvetydige karaktertrekk. Den skoleflinke guttungen blir en innbilsk besserwisser som i full offentlighet kan plumpe ut med blamerende informasjon om naboer og venner. Et relevant «frampeik», har det vist seg.

Pubertet

Min kamp er manisk selvopptatt, men paradoksalt nok får den leseren til å tenke på sitt eget liv. Denne tredje boken setter leserens barndom i spill, slik at minnene strømmer på, i hvert fall hos meg, som tilhører samme generasjon og tilbrakte sommerferiene i det samme landskapet som her skildres i detalj.

Knausgård har et like godt blikk for små som store begivenheter: Første skoledag, intrigene i klasserommet, gleden ved de nye klærne til 17. mai, gryende pubertet med jakt på pornoblader, besøk hos besteforeldre, kvalmende bilturer, den hvileløse syklingen rundt i nabolaget.

Slik sett er Tredje bok fengslende lesning. Like fullt mangler den dragsuget i Første bok. Der klarte Knausgård å skape en enorm fart i fortellingen, med glimt og bruddstykker fra vidt forskjellige perioder av livet. Han koblet rystende episoder med selvstendig refleksjon. Det ga illusjonen av opp- og nedstigninger i en skjebne. De to neste bindene fortaper seg i svært avgrensede perioder. Jeg tror prosjektet som helhet ville vunnet på å videreføre den mangefasetterte komposisjonen.

Men den er kanskje for krevende i lengden? Første bok måtte ha full overbevisningskraft, overfor så vel forfatterens redaktør som lesere, ellers ville prosjektet raskt ha strandet. Nå durer det stødig videre, men uten den samme følelsen av tvingende nødvendighet.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Skriver ny roman om familiens indre liv: Men nå er han en kjempende far, ikke en utleverende forfattertype.

  2. DEBATT

    Litteraturen er i ferd med å nå sitt endepunkt.

  3. KULTUR

    Litteraturen er på villspor

  4. KULTUR

    Ingunn Økland: Vigdis Hjorths litterære metode

  5. KULTUR

    Bokanmeldelse: Karl Ove Knausgårds nye roman føles som et konstruert bokprosjekt

  6. KULTUR

    «Inferno» av Ari Behn utkommer nå på nytt. Men hvor mye oppmerksomhet skal bøker med selvmordsmotiv få?