Paul Smines mistet sønnen i overdose. Nå skal han bidra til at andre må få bedre hjelp.

Eirik var 22 år. Han hadde vært på avrusning, tatt fagbrev, skaffet seg leilighet og jobb. Familien trodde han var i mål. At han hadde klart seg

Som tidligere ambulansesjåfør hadde Paul Smines sett det mange ganger på utrykning. Tiden etter avrusning er ekstra sårbar. Mange dør, ofte alene og hjemme.

4. januar 2013 ble Eirik funnet hjemme hos seg selv, død av en overdose heroin. Erik var Paul Smines’ sønn. Planen de to hadde, ble ikke noe av.

Ventesorg

Paul Smines sitter på kontoret til professor Kari Dyregrov ved Høgskulen på Vestlandet og forteller hvordan han opplevde tiden etter sønnens dødsfall for fem år siden.

Mange pårørende sammenlikner det å miste noen til rus som det å miste noen til kreft.

De opplever den samme ventesorgen, frykten, håpet og noen ganger også en form for lettelse når det er over. Ikke en lettelse for at noen er død, men en lettelse for at frykten tar slutt.

Liten anerkjennelse

Smines og Dyregrov er begge sentrale i det som er verdens største forskningsstudie om etterlatte etter narkotikarelatert død.

Over 200 familiemedlemmer og venner har til nå sagt seg villige til å delta, men prosjektleder Dyregrov håper at enda flere melder seg.

Hvert år dør mellom 250 og 300 mennesker av overdoser i Norge.

Ifølge Kari Dyregrov finnes det nesten ingen forskning på dem som blir igjen. Men antakelsene til forskerne er at det er en gruppe som sliter.

– Dette er dødsfall som er knyttet til mye stigma, og har liten anerkjennelse. Samtidig som det gjør et stort inntrykk på dem det gjelder. Det er en dårlig kombinasjon, sier Kari Dyregrov.

Bidra til bedring

Studien skal kartlegge hvordan de etterlatte opplever sin situasjon, hvordan det sosiale nettverket fungerer og hvordan de blir møtt av helsevesenet.

Dyregrov håper studien skal bidra til at de etterlatte får bedre hjelp til å mestre sorgen sin.

Smines fikk ikke den hjelpen han trengte den gang, slik han opplevde det.

– Jeg opplevde tapet av sønnen min som traumatisk og vanskelig. Etter seks måneder bad jeg om hjelp til å takle sorgen, men jeg ble avvist av ulike offentlige hjelpeinstanser. Jeg fikk høre at jeg var for syk og trengte for mye hjelp, forteller han.

Han er FN-veteran og utviklet posttraumatisk stressyndrom som følge av at han ble tatt som gissel i utenlandstjeneste.

Utslitte på forhånd

Kari Dyregrov har også forsket på etterlatte etter 22. juli-terroren.

Hun opplever at hjelpeapparatet overfor de etterlatte der var av et helt annet kaliber, sammenliknet med hjelpen etterlatte etter overdoseofre får.

Også etterlatte etter for eksempel trafikkulykker får bedre hjelp enn overdose-etterlatte, mener hun.

Nettverksfellen

Når noen dør av overdose, kommer det inn et tilleggsmoment som gjør det vanskeligere å håndtere tapet: Etterlatte etter rusavhengige er ofte utslitt allerede før dødsfallet skjer, på grunn av år med skuffelser, håp, nye skuffelser og netter med leting.

Både Smines og Dyregrov peker på fellen mange i nettverket rundt etterlatte går i. At folk tror de «er kommet over det» etter noen måneder.

I den akutte fasen er etterlatte ofte mindre mottakelig. De har mer enn nok med seg selv. Det er etter noen måneder de først og fremst trenger støtten.

Venner slet like mye

I studien skal også venner av dem som er døde vies oppmerksomhet. Det ble også gjort i studien om de etterlatte etter 22. juli.

Dyregrov forteller at mange venner av de døde da ble overrasket over å bli sett på som etterlatte. Men de nære vennene slet nesten like mye som foreldre og søsken. Og de slet med å være nederst i sorghierarkiet.

– Det er viktig å huske at foreldre og nære venner kan ha gjensidig nytte av hverandre i sorgarbeidet, sier Dyregrov.

Fra kriminell til pasient

Dyregrov håper den nye rusreformen, der ansvaret skal flyttes fra justissektoren til helsesektoren, også skal bidra til å redusere stigma for denne gruppen.

Redusering av stigma er en av hovedintensjonene med hele rusreformen. Rusavhengige skal møtes med helsehjelp – ikke med straff.

Sorgbryter

Smines sørger fortsatt over sønnen sin – fem år etter dødsfallet.

Han har heller ikke lyst til å slutte med det.

Han savner Erik og sørger over at sønnen gikk glipp av så mye av livet. Alt han ikke fikk oppleve.

Men han har lært seg å gå inn og ut av sorgen. Ta en pause og tvinge seg til å gjøre normale ting av og til, tenke på noe annet.

Han illustrerer det med å fortelle om den dagen bisettelsen var. Da fikk han en telefon fra TV 2 som ville ha ham i studio som ekspert i forbindelse med gisselsituasjonen i In Amenas. Han avslo og fortalte hvorfor. Men at han kunne komme dagen etter.

– Det er god sorgmestring å kunne pendle slik. Lære seg å skru av og på bryteren. Barn er spesielt flinke til det, understreker Kari Dyregrov.