Det var mye diskusjon om begrepsbruken da Stortinget i 2003 behandlet loven som trådte i kraft 1. januar 2004, også i forkant av lovarbeidene. DenNorske Legeforening var opptatt av at man ikke skulle bruke begrepet alternativ medisin, men alternativ behandling , og fikk gjennomslag for det. Alternativ behandling er ordet som brukes i lovteksten, av Helsedepartementet, Helsedirektoratet og NAFKAM (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin).

Den Norske Legeforening har omtalt alternativ behandling som behandlingsformer som ikke baseres på vitenskapelig skolemedisin.

Slik leses også lovteksten. Men hvor går egentlig grensen for hva som regnes som alternative behandlingsteknikker?

Da NAFKAM undersøkte hvordan lovverket om alternativ behandling er i andre land, viste det seg at Norge har en av de mest liberale lovtekstene på dette feltet. Det stilles ikke krav til medisinsk kompetanse for å utføre alternativ behandling av syke mennesker mot betaling .

Definisjonen er vid, og ifølge loven om alternativ behandling av sykdom, er den slik:

Med alternativ behandling menes helserelatert behandling som utøves utenfor helse— og omsorgstjenesten, og som ikke utøves av autorisert helsepersonell. Behandling som utøves i helse- og omsorgstjenesten eller av autorisert helsepersonell, omfattes likevel av begrepet alternativ behandling når det brukes metoder som i all vesentlighet anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten.

Så hva betyr dette? - At nesten hvem som helst kan behandle nesten hvem som helst med hva som helst, ifølge direktør og dr.med Vinjar Fønnebø ved NAFKAM.

Avskaffet kvakksalverloven

En kortversjon av den politiske historien om alternativ behandling er slik:Professor Jarle Aarbakke, tidligere rektor ved Universitetet i Tromsø, fikk i 1997 jobben med å lede et utvalg som på oppdrag fra statsminister Thorbjørn Jagland (Ap) og helseminister Gudmund Hernes (Ap) skulle drøfte hvorvidt ulike former for alternativ medisin bør ha en plass i tilknytning til det etablerte helsevesenet.

Utvalget hadde også i oppgave å utarbeide et forslag til aktuell loveregulering av alternativ behandling. På tampen av 1998 ble NOU 1998:21 levert fra Aarbakke-utvalget til den nye Bondevik-regjeringen og daværende helseminister Dagfinn Høybråten (Krf). Etter en politisk prosess endte utredningen i en stortingsmelding i 2002: Om lov om alternativ behandling av sykdom mv, som avskaffet den gamle kvakksalverloven av 1936.

Bidra til sikkerhet

Lov om alternativ behandling har som formål å bidra til sikkerhet for pasienter som søker eller mottar alternativ behandling, samt å regulere adgangen til å utøve alternativ behandling. Loven gjelder alle alternative behandlere, ikke bare dem som er omfattet av den frivillige registerordningen.

Alternative behandlere kan utøve behandling når hensikten er å lindre eller dempe symptomer forårsaket av sykdom eller bivirkninger av gitt behandling, og gi behandling som skal styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse.

Behandling av alvorlige sykdommer og lidelser skal skje i samarbeid med, og i forståelse med, pasientens lege når pasienten er myndig og har samtykkekompetanse etter pasientrettighetsloven.

Alternative behandlere kan ikke

  • utføre medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko for pasienten (lovens § 5)
  • behandle allmennfarlige smittsomme sykdommer (lovens § 6)
  • behandle andre alvorlige sykdommer og lidelser (lovens § 7)

Taushetsplikt: Loven gir også utøvere av alternativ behandling taushetsplikt (lovens § 4), som i lov om helsepersonell fra 1999. Alternative behandlere har like strenge krav til behandling av opplysninger som helsepersonell. Man kan for eksempel ikke ta med seg identifiserbare opplysninger hjem.

Les de øvrige artiklene i Aftenpostens serie om alternativ behandling:

Nesten annenhver nordmann bruker urter, nåler og varme hender

Se Agenda-debatten der overlege Audun Myskja reiser seg og går: