Norge

Strikkedilla med Tine

Tine Solheim farter landet rundt på strikkekafeer. Hjemme lader hun såvidt batteriene og tar en timeout i meditasjonsrommet.

Tine Solheim jobber dag og natt i sitt atelier hjemme på Tråkka i Oslo. –Det gir en stor glede å skape noe, sier den bokaktuelle klesdesigneren.
  • Morten Uglum
    Morten Uglum
    Fotograf

–Strikkebølgen tar helt av! Den ene dagen er det strikkekafé på Majorstuen, så er det Oppdal, Moss og Jessheim! Bokaktuelle Tine Solheim er stadig på farten. I boken Maskepi – en sammensvergelse i strikking og hekling har hun samlet 135 strikke— og hekleoppskrifter – her er alt fra heklede borddekkingsting, dvs. serviettringer, tallerkendempere, glassbrikker og lysmansjetter, til puter, tepper, kjoler, jakker, luer, skjerf, sjal og leggvarmere.

Boken er vakkert billedlagt med fotografier av Charlotte Spetalen. Tine Solheims svigerinne, Vibeke Mæle, har vært bokens stylist, og er også modell for mange av Solheims kreasjoner.

Enorm interesse.

–Da jeg ga ut boken Maskeball i fjor, hadde jeg et ønske om å stimulere til kreativ aktivitet på håndarbeidsfronten. Det ønsket har gått i oppfyllelse til gagns. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle valfarte landet rundt og møte mengder av entusiastiske, kreative damer på strikkekafeer i regi av husflidslagene. Det er bare en helt enorm interesse der ute!

–Kvinner – og noen menn – kjenner at det er godt å skape noe med hendene sine. Det å strikke, sy og hekle handler om et ønske om å være i kontakt med noe kreativt. Det gir en glede å skape noe, og det gir mye mer mening å strikke enn å sitte og kope foran TV-en. Og nå er det mote med hjemmestrikk og noe som er individuelt. Jeg tror folk er lei billigkjedene og den elendige kvaliteten. Folk vil heller ha færre ting, men av god kvalitet, sier Tine Solheim.

Diplomatbarn.

–Jeg var jo diplomatbarn som flyttet mye rundt, og da jeg begynte i første klasse i Belgia uten å kunne fransk, var jeg evig takknemlig for at jeg hadde en mormor som lærte meg håndarbeid. Det ble min kreative bane, sier Solheim, som er uteksaminert fra den prestisjefylte Ecole de la Chambre Syndicale de la Couture Parisienne. Etter praksistid hos Per Spook i Paris startet hun design- og modellsømatelier i Oslo, Atelier Dolce Vita.

–Men så ble det så mange barn og så mye annet at jeg la ned på Riddervolds plass og laget meg hjemmeatelier her, sier Tine Solheim, som er gift med Harald Mæle. Paret har tilsammen seks barn.

–Det åttende barnebarnet til Harald er på vei. De er en del av menasjeriet alle sammen, så jeg må forlenge spisebordet til søndagsmiddagene!

Hjemmeatelier.

I huset på Tråkka mellom Holmendammen og Slemdal har hun innrettet seg med atelier, og det som før var utleieleilighet i underetasjen, er nå gjort om til showroom og forretning. Den romslige boligen er fylt med kunst, antikviteter og reiseminner, og er et kreativt verksted for den travle designeren.

–Jeg får de utroligste e-poster, og enorm respons både fra unge og gamle, og fra folk som jobber i Mental Helse, og som bruker håndarbeid som en del av terapien for folk som sliter med psykiske problemer. Håndarbeid er aktiviserende. Jeg fikk et brev fra en kvinne som hadde så mye angst at hun ikke hadde vært ute av leiligheten sin på ett år. Så begynte hun å strikke, og gikk tom for garn. Hun bare måtte ha garn, og våget å ta bussen ned til garnbutikken Tjorven på Majorstuen for å kjøpe garn. Jeg blir helt rørt, sier Tine Solheim.

Hun strutter av energi og virkelyst, og viser frem kjolen hun designet som avskjedsgave til skuespiller Wenche Foss da hun formelt skulle pensjonere seg fra Nationaltheatret. Vet du når det var? –I 1986! Kjolen måtte jo hete «The Rose», sier Tine Solheim.

Tomannsboligen ved Holmendammen i Oslo rommer både atelier og utsalg, og er samlingssted for en stor familie. –Nå må jeg forlenge spisebordet til søndagsmiddagene!
Meditasjonsrommet er yndlingsrom nummer én for Tine Solheim.
«The Rose» ble laget av Tine Solheim som avskjedsgave til Wenche Foss da hun formelt pensjonerte seg fra Nationaltheatret i 1986!