Norge

Bare kvinner som ikke vil, eller sexlås på tvers av kjønn?

Brevene strømmer inn til Sissel Gran i sexnektdebatten. Den største brevbunken kommer fra kvinner som er fortvilte over å bli avvist av sin mann.

  • Sissel Gran

Kjære lesere. Å oppfordre dere til å gi meg innspill på legitimiteten av "sex-nekt" i parforhold har vært det samme som å be om heftig overtidsarbeid. Det har vært et formidabelt ras av i hovedsak meget gjennomtenkte svar, og jeg må fordele materialet på minst to søndager for å yte bidragsyterne noen som helst form for rettferdighet. Jeg har mottatt innspill fra menn som føler seg avviste og frustrerte og ønsker mer nærhet og sex, bønner om å få slippe press fra kvinner som ønsker mindre sex, historier fra kvinner som føler skam og fortvilelse fordi de er seksuelt avviste av mannen, her er stille beskrivelser fra menn som har mistet lysten på partneren og ikke vet sin arme råd, og her er forslag til løsninger på floken fra kvinner og menn som har møtt hverandre på halvveien eller som har et sex-behov som matcher.Overraskende nok kommer den største elektroniske brevbunken fra gruppen av kvinner som er fortvilte over å bli avvist av sin mann og som tror de er de eneste i verden som lever med en slik hemmelighet. Her gjengis elleve av de mange refleksjoner fra sistnevnte bunke som uten tvil vil kunne bidra til å avkrefte et av spørsmålene fra en kvinnelig innsender: "En ting jeg stusser over i debatten er at det klassiske skillet mellom menn som uavbrutt kåte og kvinner som aseksuelle madonnaer vedlikeholdes. Stemmer dette bildet overens med dagens virkelighet?" Svaret på spørsmålet er nei, i alle fall dersom vi ønsker å legge noen av erfaringene til Aftenpostens lesere til grunn:"Er jeg virkelig den eneste kvinnen i kongeriket som blir avvist av min samboer?", spør en kvinne på 54 år. "Mange synes ennå det er tabu å innrømme at man savner god sex. Jeg er yrkesaktiv i full jobb, med flere styreverv, men har allikevel masse overskudd til min samboer hvis han vil. Han bare snur seg vekk, og jeg gråter meg i søvn. Dette har vært mitt problem i 1 1/2 år, men nå klarer jeg ikke mer. For meg vil det nok være bedre å bo alene, enn som samboer og alltid føle seg alene. Er du enig?" En annen skriver: "Mannen min har ikke sex-lyst eller sex-interesse. Han er ikke opptatt av kroppen min, han flørter ikke, og jeg er dypt fortvilet over situasjonen, men tviholder på et ellers godt forhold. Jeg forstår svært godt hvordan mange av de mannlige brevskriverne har det." En tredje kvinne, på 46 år med en mann på 62, skriver: "Det blir ofte fokusert på kvinnenes manglende lyst, eventuelt mannens impotens. Men hva når mannen ikke har noe ønske om å få det til, ei heller gjøre noe seksuelt for henne? Han elsker henne som menneske, han er flink i huset, med barna, klemmer henne og gir et tantekyss, men avviser henne hvis hun vil noe mer. Han sier at "sexbehovet er dessverre borte, men jeg elsker deg og vil være sammen med deg hele livet". Han vil ikke at hun tar noe initiativ, fordi da blir han presset. Hun lider, sørger, er syk av lengsel etter sex, men når hun snakker med ham om det, sier han bare dessverre, dette kan jeg ikke hjelpe deg med. Han vil ikke gå til legen fordi da vil rådet bare bli "slutt å røyke, eventuelt ta en viagra", men det er lysten som er borte, og den mener han ingen kan gjøre noe med . Han sier det ikke er henne det er noe i veien med, men ham. Dette har vart i 7 år." En fjerde kvinne på 47 skriver: "Har vi en "kontrakt"? Kan vi stille krav? Vi kan ikke kommandere til lyst, men er det ikke legitimt å ha forventninger om at et ekteskap skal romme både vennskap, begjær og intimitet? Det alvorlige i dette er den mangelfølelsen som, ved gjentatt avvisning, tar plass i forholdet og invaderer stadig flere av kontaktpunktene våre. Akkurat som den nærhet vi normalt opplever seksuelt, er noe genuint som forbinder og gir næring og raushet i forholdet, tjener avvisningen til det motsatte: tapper for energi og gir føde til negative tanker og negative bemerkninger. Her handler det om mye mer enn korken på tannkremtuben. Og her er vi ved det jeg tror er kjernen, og som er det alvorlige: "du-og-jeg"-følelsen, og dermed grunnmuren i forholdet, forvitrer. Og det blir veldig slitsomt å drive vedlikehold." En femte kvinne skriver: "Det er trist å se at menn har det slik, men jeg vil påpeke at også vi kvinner lider under avvisning! Artikkelen om mannen som falt sammen fordi konen ikke ville ha sex med ham lenger, var som skrevet fra MITT hjerte — som forøvrig "knuses" hver eneste dag. Med klump i halsen vil jeg spørre; Hva gjør man for å få partneren til å forstå hvor totalt sårende og destruktive slike avvisninger kan være?"Den sjette, en kvinne på 37, skriver dette: "Jeg så lei av å lese om kvinner som ikke vil ha sex. Hva med menn som ikke vil? Jeg er separert etter å ha levd i et ekteskap med en mann som ikke ville ha sex med meg. Han var rett og slett ikke interessert i sex (rent bortsett fra reproduksjon). Vet også at han har vært like uinteressert i sine tidligere forhold (heldigvis!). Å leve i et slikt ekteskap gir en psykisk knekk; selvfølelsen brytes ned, jeg følte meg ikke attraktiv nok, følte meg som en dårlig elskerinne. Det er sikkert andre kvinner som er i samme båt, men blant omgangsvenner, i media, reklame, humor - det er alltid mannen som vil mest. Skulle ønske du kunne nyansere "nei til sex"-debatten litt ved å av-tabuisere dette. " Den syvende kvinnen, 35 år, skriver: "Jeg leser spalte opp og spalte ned om par som sliter fordi kvinnen ikke vil ha sex. Mangel på sexlyst er noe som automatisk knyttes til (slitne) kvinner i et parforhold som har vart en stund, gjerne etter noen fødsler. Er det ingen kvinner som opplever frustrasjoner over å ha en mann som nekter sex? Selv om han er verdens mest sexy og i sin beste alder? Dette opplever jeg! Og jeg er også i min beste alder. Jeg finner lite hjelp i samlivsspaltene. Noen ganger tenker jeg at min mann skulle ha hatt en av disse kvinnene som heller ikke ønsker sex. Og jeg skulle ha hatt en av disse frustrerte mennene, som gjerne vil nyte av sin kvinne helst hver dag. Da kunne kanskje alle ha blitt fornøyde. Foreløpig har jeg nedtonet betydningen av et seksualliv. Jeg er glad i mannen min, og ønsker ikke sidesprang eller brudd. Jeg lurer på om det finnes en løsning. Eller må jeg bare håpe på at jeg etter noen fødsler og slit med småbarn også vil bli en av disse kvinnene som ønsker "fred"? Kanskje vi da vil matche og slippe frustrasjoner?"Den åttende, en dobbeltarbeidende, nå skilt småbarnsmor på 38 skriver: "Jeg har levd i sølibat i mange år. Etter at jeg ble gravid med vårt første barn, sluttet min mann å ha sex med meg. Vi hadde en "one-night stand" når barn nummer 1 var 1 år og fikk barn nummer 2. Det er utrolig hvor lite sex man behøver å ha for å få barn. Er det noe jeg forstår, så er det frustrasjonene og desperasjonen mennene i innleggene beskriver. Jeg har bestemt meg for at mine dager i sølibat er talte. Det er jo meningsløst å måtte masturbere flere ganger i uken når man er i et forhold. Beklager. Jeg mener selvfølgelig ikke at man kan forvente sex hver kveld, men at partneren viser forståelse for at den andres behov er helt grunnleggende. Dette gjelder selvfølgelig også den partneren som ønsker sex oftest. Imøtekommenhet, evne til forståelse og vilje til å forandre noe er det viktigste når man skal takle alle vanskeligheter og konflikter i et samliv."Den niende, en kvinne på 40 år, skriver: "Jeg opplever det som ekstra "skammelig" at mannen min ikke har lyst på meg. Han er 10 år eldre. Vi har til sammen fire barn, mine, dine og våre. Når jeg tenker tilbake, gikk det bra så lenge jeg var den som tok initiativet. Nå er jeg så fortvilet og lei meg over situasjonen som har vart i mange år. En typisk lørdag morgen: vi har alle muligheter for å ha sex, men han spretter opp av sengen og har det fryktelig travelt med å komme i gang med dagen. I ukedagene legger han seg etter meg og håper at jeg sover, eller gjesper demonstrativt og snur ryggen til. Han tar aldri initiativet. De gangene jeg gjør det (blir stadig sjeldnere) så er han distansert og blir allernådigst med, men jeg kan forsikre deg om at det er sex med færrest mulig berøringspunkter. Jeg prøver å snakke med ham om dette, men det er umulig å få noe ut av ham. Vi gikk til familierådgivning i en periode, sammen og hver for oss. Jeg nevnte dette for terapeuten en gang han ikke var med, hvorpå hun spør om han muligens er homofil! Skjønner du? Jeg tror nok dessverre ikke det, da hadde jeg kunnet akseptere hans manglende interesse. Han nøler ikke med å gi komplimenter i hytt og vær til andre kvinner, mens det sitter langt inne å si noe pent til meg. Jeg må si til mitt forsvar at jeg er høy og slank og holder meg godt, og får mye oppmerksomhet fra menn når jeg er "ute".Det er så uendelig vondt å ikke se noen form for lyst i blikket til mannen min, det er en stor sorg for meg. Jeg vil bare ha et ukomplisert sexliv, med sex i alle fall minst en gang i uka!!! Er det for mye forlangt? Jeg forstår så inderlig godt disse mennene som skriver her, for nøyaktig slik føles det for meg også. Når jeg hører venninner klage over mennenes evige mas om sex, så tenker jeg: Vet du ikke hvor heldig du er? Finnes det et større kompliment enn at mannen din ønsker å ha sex med deg? Jeg skulle ønske det var meg. Men jeg tør ikke fortelle om det til noen av venninnene mine, fordi det føles snart som om det er noe i veien med meg, men det vet jeg at det ikke er, har hatt strålende sex med tidligere partnere! Blir kjempelei meg av å skrive dette, det er så sårt. Skal jeg ha det slik resten av livet? Eller bryte ut og ødelegge en hel familie? Eller rett og slett skaffe meg en elsker? Ingen kan svare meg på dette, jeg må velge selv, men det er et umulig valg. Takk til deg, Sissel, for å orke å lese klagene mine!Den tiende kvinnen skriver: "Jeg har hørt mye om kvinner som ikke ønsker sex etter fødsel, også fra venninner med barn, men hvorfor er det ingen som snakker om det motsatte - nemlig menn som ikke vil ha sex etter at de ble fedre? Vi er en familie med 2 barn på henholdsvis 1 og 3 år. Problemet er at etter jeg ble gravid med vårt første barn, har vi nesten ikke hatt sex. Jeg har tatt initiativ, prøvd å friste på ulike måter, snakket om det, men han sier at han er for trett. Er det vanlig at fedre som nesten ikke har ansvar for barn og hus oppfører seg slik? Har du noen forslag til hvordan jeg kan få litt romantikk inn i hverdagen igjen?"Den ellevte kvinnen skriver: "Hva gjør en kvinne når mannen tar initiativet til sex maximum to ganger pr. år og hvis hun selv prøver seg, så er det NULL respons. Eller hun opplever at så fort man har lagt seg, får man følgende beskjed : "Nå skal det bli deilig å sove", eller "Det har blitt lite søvn i det siste", eller, "jeg har så vondt i halsen" etc. bare for å fortelle at: "Det passer meg ikke å ha sex, så det er ikke noe vits for deg å PRØVE engang.?"Mennesker knytter store håp til sitt parforhold. De som har hatt det godt sammen, håper at det gode kan gjenoppstå, og de som ikke har hatt det så godt, håper at med tiden kan livet sammen bli bedre. Viljen til å utholde er utfra min erfaring stor, i håpet om at kjærligheten kan bringe løsninger. Alle de ovennevnte parene har levd sammen lenge, de aller fleste har barn, og en gang hadde de et nært forhold som inkluderte seksualitet. Dette har forandret seg. Den ene parten, her mannen, vegrer seg, av grunner jeg ikke kan vite noe om. Noen menn slutter å se på kvinnen som seksuelt attraktiv etter at hun har født barn. De vet ikke hvorfor, det bare er slik. Andre har aldri hatt den helt store sexdriften, det dabber av i alle forhold som varer over tid. Andre er så oppslukte av arbeidet at nærheten til partneren forsvinner, noen har en hemmelig, romantisk forbindelse som gjør partneren uinteressant. Det vi ser her, er at kvinner ikke opplever det som mindre smertefullt enn hva menn gjør, når de blir avvist seksuelt. Det rammer deres selvfølelse på samme vis. I forhold hvor de to partene vektlegger motstridende sider ved kjærligheten, vil det oppstå problemer. Noen vil ha både vennskap, erotikk og trygghet for at dette skal kalles kjærlighet og for at de skal være lykkelige sammen med en partner. Hvis den ene slår seg til ro med sex alene eller kun med vennskapet eller kun med rammen - altså løftet, beslutningen og tryggheten, så vil de to kunne komme på kraftig kollisjonskurs fordi de mangler en felles forankring og idé om hva de egentlig mener med kjærlighet og hva som skal være nok til å binde dem sammen. Å ikke ville eller kunne kommunisere om dette, vil kunne skape den totale forvirringen i forholdet som mange av innsenderne gir uttrykk for. Skal to parter være lykkelige sammen over tid, må ingen av partene sky noe middel for å finne ut av knuter og fastlåste mønstre. Å forlange at den ene skal slå seg til ro med noe som plager henne eller ham dag og natt er brutalt. Å gå til lege, snakke med en terapeut, åpne seg, granske seg selv og bestrebe seg på å komme den andre i møte så langt man evner, er et minimum av hva vi kan forvente av hverandre. Å si "vet ikke" eller "vil ikke, kan ikke" er ikke godt nok. Mer neste søndag.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Helse

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Jeg er gift, men lever i ufrivillig sølibat

  2. A-MAGASINET

    Frode Thuen: Kvinner som avviser partneren, er ikke nødvendigvis uinteresserte i sex.

  3. A-MAGASINET

    Frode Thuen: Hun er ikke interessert i sex

  4. A-MAGASINET

    «Kvinner blir, som kjent, sjelden spesielt kåte av at partneren trygler etter sex.»

  5. A-MAGASINET

    Psykolog Frode Thuen fikk kritikk etter råd om seksuell lyst blant kvinner og menn. Nå svarer han.

  6. A-MAGASINET

    Frode Thuen: Er det å nekte å ha sex med partneren indirekte det samme som å gjøre det slutt?