Norge

- Jeg vil provosere, få noen sinna

TV-serien Sweatshop har forandret tankene bloggeren Anniken Englund Jørgensen (17) har om klær. Og mennesker.

Anniken Englund Jørgensen har en av hovedrollene i Aftenposten-serien Sweatshop. Hun har slitt mye med det hun så blant tekstilarbeidere i Kambodsja. Trygt tilbake i Drammen sentrum er hun opptatt av å kjempe de asiatiske tekstilarbeidernes sak. Foto: Stein J Bjørge

  • Robert Veiåker Johansen
    Robert Veiåker Johansen
    Journalist

— Du ble med et TV-team til Kambodsja for å dokumentere forholdene i tekstilindustrien i TV-serien Sweatshop på Aftenposten.no og kom tilbake som en forandret jente. Hva skjedde?

— Ja, hva skjedde? Jeg kom dit som en sliten person som egentlig hadde nok med meg selv. Jeg var ikke klar for å ta alle andres problemer inn over meg. I starten av serien er det et uttrykk jeg bruker om alt jeg ser: De er vant til det. Jeg mente det, for det var slik jeg tenkte. Jeg tror enhver 17-åring som kommer fra Norge ville tenkt slik.

- Og så?

— Så forsto jeg at personene jeg snakket med var laget av akkurat det samme meg. Selvsagt vet de hvordan en ordentlig seng er. Eller hvordan det ser ut på et hotellrom. De er ikke født i steinalderen. De har bare ikke råd til å ha det slik som oss. Da jeg forsto det, begynte jeg å innse at mange av mine egne greier bare var små bagateller. For vi vet ikke hva å ha det tøft er.

Mistet moren

- Hva gjorde sterkest inntrykk på deg i Kambodsja?

— Historien til en tekstilarbeider på 18 år som jeg snakket med. Jeg sliter veldig med det fortsatt. Bare tanken på at hun har det slik ennå ... Hun mistet moren sin på grunn av sult. Det er ikke normalt. Man hører om sånt på nyhetene, ser det på TV og leser om det i aviser, men klarer ikke å forstå det før man sitter der selv. Og det er så innmari synd.

- Før du ble med i Aftenposten-serien Sweatshop: Hva tenkte du om klærne du kjøpte?

— Jeg var så godtroende at jeg til og med har trodd at klær blir laget i maskiner. Jeg har alltid tenkt på for eksempel Hennes & Mauritz som masseproduksjon, og da har jeg sett for meg maskiner som lager plagg etter plagg. Jeg har aldri klart å se for meg at 100.000 mennesker kan sitte på en fabrikk og sy og sy.

- Du kjøpte mye klær. Brukte du dem, eller hang de i skapet med prislapp på?

— Begge deler. Mens jeg blogget, fikk jeg mye klær. Det kom seks-syv pakker i uken med tyve plagg i hver pakke. Jeg kastet noe. Ga noe til venninner. Resten lå i skapet, kanskje brukte jeg to plagg fra hver pakke. Det er jo ikke slik det skal være.

Rosa sky

- Jeg leste litt på bloggen din, innlegg fra 2012, om hår, sminke, klær og at du ble kåret til skoleballets prinsesse. Hva tenker du om innleggene i dag?

— Som bloggingen til en typisk norsk jente. Man snakker ikke om så mye annet enn de tingene. Bloggerne lever på en rosa sky. Alle tror at alt er perfekt og at det ikke finnes problemer. Hvis jeg skal starte opp bloggen min igjen (hun la den ned før jul, vår anm.), er det én ting jeg skal få frem: Det er at jeg har like mange dårlige dager som alle andre. Jeg vet hvordan det er å slite på skolen eller hjemme eller andre steder.

- Disse problemene du nevner, er de problemer hvis du sammenligner dem med Kambodsja?

— Jeg synes ikke at vi i Norge skal se på oss selv som bortskjemte drittunger. Vi skal få lov til å ha våre problemer. Vi skal få lov til å være lei oss for toeren på en matteprøve etter å ha jobbet beinhardt, selv om det ikke er verdens undergang. Men hvis man våkner en dag, og tenker at man ser helt forferdelig ut, så bør man heller være glad for at man har hår, og armer og bein. Det er sånne ting foreldre sier til deg, og som du kanskje ikke forstår før du er voksen. Men det er noe vi alle bør forstå i mye yngre alder.

- Arbeiderne i Kambodsja, hadde de noen rettigheter?

— Nei. Møter de ikke på jobb, får de sparken. Det er nesten sånn at hvis de går på do eller har pause ett minutt lenger enn de skal, så får de sparken. Det er aldri noe problem å erstatte dem. Det er bruk og kast. Ingen tar ansvar for dem. De store klesfabrikkene sulter sine egne arbeidere. Mennesker som deg og meg.

100 dollar

- Kvinner jobber syv dagen i uken for 18 kroner dagen, og alt de gjør er å sy den samme sømmen i plagg etter plagg. Dag etter dag. Hva slags liv er det?

— Det er ikke noe liv. Jeg sliter med at dette er nyhetssak som blir skrevet om i en måneds tid, og så blir det glemt. Sånn er nyhetsbildet, men jeg klarer ikke å godta det. Det er snakk om mennesker som sulter ihjel, og de er der ennå. Selv om serien er sluppet på nett og alt er ute nå, så tjener de jeg ble kjent med der nede fortsatt tre dollar om dagen.

- Hva vil være en fornuftig lønn for syerskene?

— De demonstrerer for 160 dollar i måneden (950 kroner). Nå har de best betalte 100 (600 kroner). 160 dollar er nok til å leve, og for de store kleskjedene utgjør det ikke en dritt.

- Jeg skylder arbeiderne i Kambodsja at noe skjer, sier du. Men tyder noe som helst på at det skal bli bedre?

— For meg er løsningen å provosere. Jeg kan ikke si at alle kleskjeder gjør sånn og sånn, men jeg vil presse på Hennes & Mauritz og nevne dem i alle sammenhenger helt til de sier noe, fordi de er så store. Det kan starte et eller annet. Det hjelper ikke å si at alle skal slutte å kjøpe klær eller at alle sitter på ræva og tenker at dette er et verdensproblem. Man må få noen sinna.

- Før kunne du kjøpe nye plagg for 5000 kroner måneden. Har du forandret kjøpevanene dine?

— Jeg har ikke kjøpt et eneste plagg siden jeg kom fra Kambodsja. Akkurat nå ser jeg for meg jenter på min egen alder som sitter og syr. De syr en søm og gir plagget videre til noen andre helt til 14 stykker har laget en T-skjorte.

Slag i trynet

- Forsøker du å påvirke vennene dine til det samme?

— Ja. Jeg tror veldig mange av venninnene mine har fått en liten en "i trynet". Jeg har venninner jeg har kjent siden vi bare kunne krabbe og har aldri sett noen av dem gråte. Plutselig sitter de der og tuter over en serie.

- Du gråter mye i Sweatshop, hvordan er det å se opptakene i ettertid?

— Den dagen serien kom ut hadde jeg det for jævlig. Vi spilte den inn i slutten av januar. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg falt tilbake til mitt gamle mønster etter noen uker tilbake i Norge. Det var nesten som at jeg glemte alt sammen, for jeg visste at det der nede ikke var mitt liv. Da serien kom ut var det som et slag i trynet. Jeg har grått mye den siste uken. Nå er jeg livredd for å falle tilbake. Nå vil jeg være i denne tilstanden til en eller annen ting skjer. Jeg vil se forandring.

- På Instagram skriver du: Ingen vil noen gang forstå hva jeg så, følte eller hva som foregikk der nede?

— Jeg hadde sikkert grått over den serien hadde det vært venninnen min som var med i den. Så hadde det gått over dagen etterpå. For ingen kommer til å forstå. Derfor føler jeg at det er så tomt. Og det gjør meg sinna og lei meg og sliten på en gang. Jeg er så redd for at det jeg har vært med på ikke skal være verdt noe.

Flere artikler

  1. A-MAGASINET
    Publisert:

    «Folk kaller oss bortskjemte barn og synes det er mye grining. Da blir jeg så provosert»

  2. SID
    Publisert:

    Hey, bloggen! Her er klagens outfit. | Sunniva Nerbøberg (17)

  3. ØKONOMI
    Publisert:

    BBC: Syriske flyktningbarn lager klær for vestlige kleskjeder

  4. SID
    Publisert:

    Sweatshop: Tårer redder ikke verden | Håvard Norli Rensvold

  5. ØKONOMI
    Publisert:

    Nordea-sjef: Dette ville en skjorte kostet om fabrikkarbeiderne i Bangladesh skulle fått en levelig lønn

  6. SID
    Publisert:

    Jeg googlet «Hvordan stanse barnearbeid?». Det ga meg 4000 resultater. | Sunniva Nerbøberg (17)