Irak-krigen skapte krise i regjeringen
Statsminister Kjell Magne Bondevik ville gå av hvis ikke utenriksminister Jan Petersen landet på et klart nei til en invasjon i Irak.
Petersen holdt Bondevik på pinebenken helt frem til 10 dager før krigsutbruddet. — Selv under tortur ville du ikke fått Jan til å kritisere USA, sier en kilde. Aftenposten bringer her hittil ukjente detaljer fra den politiske prosessen i Bondevik II-regjeringen i forløpet til Irak-krigen. Skjærtorsdag er det fem år siden invasjonen. Noen på Statsministerens kontor stikker til Bondevik en bok rett før han drar på sin årlige sydentur sammen med gamle venner i begynnelsen av januar 2003. - Les den. Den er god, sier vedkommende.Tanken på krig river og sliter i Bondevik. - Hadde jeg ikke vært statsminister, så hadde dette vært greit, sier Bondevik til noen av sine nærmeste. Men han erstatsminister. Personlig er Bondevik rungende uenig med dem som ønsker krig. Som statsminister og regjeringssjef i et lite land, som siden andre verdenskrig har lagt all sin kraft i å styrke FN og folkeretten, står han foran store utfordringer. De største i hans lange politiske liv.
Utrygg.
Han er fortsatt utrygg på hva som må bli regjeringens standpunkt da flyet tar av fra Gardermoen med kurs mot Madeira. Nesten hver fiber i kroppen hans er mot krigen. Den strider mot hans kristne tro.Statsministeren ferierer sammen med leder i Kirkerådet, Thor Bjarne Bore, og biskop Ole D. Hagesæther - begge krigsmotstandere. Men det er ikke samtalene med Bore og Hagesæther som overbeviser Bondevik. Heller ikke presset fra Kirken, og et etterhvert samlet KrF gjør utslaget, selv om alt dette gjør inntrykk på Bondevik.Det er en amerikansk journalist som gjør utslaget under Madeiras brennende sol. Boken Bondevik fikk stukket til seg før avreise var Bob Woodwards bok "Bush at War".Den gjør dypt inntrykk på Bondevik - slik den gjør på de fleste som leser den. Den berømte gravejournalisten avslører hvordan visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld allerede rett etter terrorangrepet mot New York 11. september 2001 mer eller mindre hadde bestemt seg for å invadere Irak. Og at USA i realiteten ga blaffen i FN. Irak skulle tas, uansett. Da han lander på Gardermoen etter en uke, lander Bondevik også sitt Irak-standpunkt. Personen og statsministeren er enig. Det er klin umulig for Norge å støtte en krig mot USA uten et nytt og klart vedtak i Sikkerhetsrådet. Uansett.
Oppspillet.
I en måned før sydenturen har Irak-krisen utviklet seg til et mareritt for Samarbeidsregjeringen av Høyre, KrF og Venstre. Marerittscenariet - som også skulle vise seg å bli virkeligheten - er at USA skal gå til krig uten at FN greier å samle seg om en ny resolusjon. Hva gjør Norge da? Men også: Kan Norge si nei hvis Sikkerhetsrådet sier ja?Noen dager etter sydenturen kaller Bondevik Venstre-leder og daværende landbruksminister Lars Sponheim til seg. Han vil vite om han har Sponheims støtte for sitt standpunkt i møte med Petersen og Høyre. Bondevik og Sponheim er som to erteris i denne, som i de fleste andre store saker i Samarbeidsregjeringen. Sponheim gir Bondevik full ryggdekning.Bondevik er nå klar på at regjeringen må gå av hvis han ikke får viljen sin. Han håper Petersen og Høyre også ville komme inn i folden, men han er slett ikke sikker.- Noe slikt kan jeg ikke bære, sier han til flere som står ham nær.Utenriksminister Jan Petersen vet ikke at Bondevik og Sponheim er samkjørte, og at Bondevik i realiteten har bestemt seg.Utad blir regjeringens enighet om å følge FN-sporet mer og mer kritisert. Den tilsynelatende enigheten greier heller ikke å dempe inntrykket av at Petersen og Bondevik er uenige om hva FN-sporet innebærer. Bondevik snakker om farene ved en krig og kommer krigsmotstanderne i møte så ofte han kan. Petersen legger vekt på at alle demonstrasjonene mot krig svekker presset mot Saddam Hussein.For Petersen er det en katastrofe hvis Norges forhold til USA blir ødelagt. Bondevik er villig til å sette vennskapet med USA i fare, om nødvendig.
MULTIMEDIA: Hva skjedde i 2001?Les om opptakten til krigen
Motbør for Petersen.
Men Høyre-lederen møter til sin ergrelse også motbør fra annet, og uvant, hold. Allerede i slutten av januar markerer flere av Høyres statsråder i regjeringen brodd mot det de oppfatter som sympati hos Petersen og forsvarsminister Kristin Krohn Devold for USAs krigsretorikk. Høyre er splittet i synet på Irak.Næringsminister Ansgar Gabrielsen og utdanningsminister Kristin Clemet er svært kritisk til USAs krigsplaner. Også arbeids— og administrasjonsminister Victor Norman og miljøvernminister Børge Brende er skeptiske. Ingen går ut på plenen, men uttrykker uenigheten i regjeringslunsjer der samtalene går fritt og ingenting blir protokollert.Bondevik er sjeleglad for sine nye medspillere. Han skjønner at det vil bli vanskelig for Petersen å gå mot denne kvartetten.Men 5. februar får Petersens synspunkter tilsynelatende mer gehør. USAs utenriksminister Colin Powell gjennomfører sitt "multimedie-show" i Sikkerhetsrådet, for å bevise at det angivelig finnes masseødeleggelsesvåpen i Irak. Powell har troverdighet, og gjør inntrykk på flere av medlemmene i regjeringen.10 dager senere strømmer tusenvis nordmenn ut i gatene for å demonstrere mot krigen. 60 000 går i tog i Oslo, tidenes største demonstrasjon i Norge. Over 100 000 nordmenn over hele landet markerer 15. februar dyp motstand mot en invasjon i Irak. En meningsmåling i Aftenposten viser at 80 prosent av det norske folk ikke vil ha USAs krig.Mens demonstrasjonen gjør et voldsomt inntrykk på Bondevik, gjør den ikke det på utenriksministeren. Petersen har drevet med utenrikspolitikk "hele sitt liv". Han ser det som sin oppgave å ta vare på det langsiktige og gode forhold til vår nærmeste allierte. Litt støy på hjemmebane er til å leve med.Slik uttrykker en kilde nær Petersen hva som foregikk oppe i Petersens hode disse dagene:- Petersen syntes ikke en krig mot Irak ville være direkte genial. Men selv under tortur ville du ikke fått Jan til å kritisere USA.Uviljen mot å legge seg ut med USA ligger dypt innvevd i Petersens transatlantiske ryggrad. Etter den kalde krigen har Norge mistet sin strategiske betydning for USA og NATO. Tilnærmingen mellom USA og Russland i nordområdene gir grunnlag for bekymring. Utenforlandet Norge har ikke råd til å gjøre som stolte franskmenn og sta tyskere, markere skarp front mot USA.Men utenriksministeren deler ikke sine tanker med mange under disse dagene. Også i regjeringslunsjene, der Irak-krisen nå diskuteres uformelt, er han relativt taus.Det er Krohn Devold som er den aktive, som målbærer det mange oppfattet som sympati for USAs krigsplaner - Det kunne virke som avtalt spill. At Kristin skulle fronte synspunktene. Petersen sa henne aldri imot. De sto veldig nær hverandre i denne saken, sier en sentral kilde.Bondevik lytter til diskusjonen innad i regjeringen. Han føler dette går hans vei.
Jagland griper inn.
På sitt ordinære kontor i 5. etasje, nær Stortingets kinosal, sitter leder i utenrikskomiteen, Thorbjørn Jagland, Han liker ikke helt det han ser. Den tidligere statsministeren er opptatt av at Norge skal tale med én stemme. Han synes stadig han kan skjelne minst to.Fredag 31. januar får han kaffen i vrangstrupen ved frokostbordet. I et intervju med Aftenposten sår Bondevik tvil om Norge vil støtte et nytt og enstemmig FN-vedtak om krig. Her er det personenBondevik som snakker. Og han kommuniserer det motsatte budskapet av det hans egen utenriksminister gjør. Bondevik er så mot krigen at han så å si glemmer seg.Bare timer etter at Aftenposten var på gaten tar Jagland kontakt med både Bondevik og Petersen.Jagland gjør det klart at Norge er tvunget til å støtte et eventuelt nytt vedtak i Sikkerhetsrådet. Uansett. Bare timer senere er en korrigering fra Statsministerens kontor ute på NTB. Statsministeren Bondevik hadde ingen problemer med Jaglands presisering.Fra nå av samkjører SMK og UD alle offentlige uttalelser. Til Jaglands tilfredshet.Jagland har tett kontakt med Petersen, men også med Bondevik, gjennom hele Irak-krisen. Han har inngående innsikt i stridighetene internt i regjeringen. Flere i og rundt Bondevik II-regjeringen er sjeleglad - men også litt overrasket - over at Jagland ikke lar seg friste til å utnytte situasjonen. Helt frem til krigsutbruddet er det så å si tyst fra Jagland og Ap.Jagland, som nylig er vraket som Ap-leder etter en lang og opprivende strid med Jens Stoltenberg, får i løpet av Irak-krisen en svært høy stjerne hos sentrale medlemmer av regjeringen. Han opptrer som en statsmann, mener flere.Jagland har ryggdekning for sin holdning i Ap, også hos Stoltenberg. Men sentrale folk i partiet er irritert over at Ap ikke utnytter situasjon og plager Bondevik litt. Det ville være den enkleste oppgaven i verden å sette KrF i en skikkelig skvis.Men Jagland er ikke til å rokke.
Irritasjon mot Bondevik.
Statsministerens "fadese" i Aftenposten-intervjuet blir et vendepunkt. Fra nå bestemmer Bondevik og Statsministerens kontor seg for å ta over hele kontrollen, til betydelig irritasjon hos utenriksministeren og i Høyres Hus.Allerede før Irak-krisen var det skepsis i Høyre mot at Bondevik - som statsminister - stadig tok seg til rette på Petersens område. På dette stadiet i sitt lange politiske liv er det utenrikspolitikken som står Bondeviks hjerte nærmest. Og når Irak-krisen utvikler seg, ser han det som helt naturlig å ta kommandoen. I Høyre utvikler det seg nå en overraskende sterk motvilje mot Bondevik.Det mumles om at Petersen stadig snakker med Powell og andre, og holder kjeft om det utad, mens Bondevik inviterer til pressekonferanse hver gang han har snakket med noen. Det irriterer Petersen veldig at Bondevik oppfører seg som om han sitter både i Sikkerhetsrådet og Bisperådet.Bondevik tar kontrollen over informasjonsflyten. På regjeringskonferansene blir Irak kun muntlig referert. Det blir derfor heller ikke laget noen regjeringsnotat, ikke før regjeringen skal konkludere. Heller ikke regjeringens underutvalg, som består av partilederne, benyttes i noen vesentlig grad.Bondevik forbeholder den ytterst sensitive diskusjonen til regjeringens sikkerhetsutvalg, bortsett fra at den altså uformelt er diskusjonstema i regjeringslunsjene.
Petersen lander.
Jan Petersen ber om ordet under regjeringslunsjen mandag 10. mars. Det er ikke så ofte Petersen gjør det. Han vil si noe om Irak, sier han.Det blir helt stille i den elegante møterommet på toppen av regjeringsbygget. Alle skjønner at Petersen vil avsløre hva han har landet på. Regjeringens liv er i potten. Bare Bondevik og Krohn Devold vet hva han skal si. Bondevik har fått beskjed rett før.Spenningen er til å ta og føle på. Petersen tar en kunstpause. Han ser kort på Bondevik. Petersen erskuffet over at Sikkerhetsrådet ikke greier å samle seg om en ny FN-resolusjon som gir USA og Storbritannia lov til å gå til krig. Han ville, som norsk utenriksminister, mer enn gjerne ha støttet en slik krig, og ville ha presset Bondevik for alt det var verdt - om det skulle vist seg nødvendig.Rett overfor Petersen i 17. etasje sitter Bondevik og tenker helt motsatt av Petersen. Bondevik er overlykkelig over at FN ikkehar greid å bli enig. Bondevik vet at Norge ville vært nødt til å støtte en ny og enstemmig resolusjon om krig, nesten uansett formulering. Det ville gitt krigsmotstanderen et fryktelig ettermæle. Splittelsen i FN er en udelt lykke for Bondevik.Petersen beveger blikket fra Bondevik og lar det vandre rundt bordet. Han snakker ikke lenge, han pleier ikke det. Han gjør det klart: Norge kan ikke støtte USA og Storbritannia så lenge det ikke kommer et nytt FN-vedtak- Dette har ikke vært lett, men slik må det bli, avslutter Petersen.En nesten løssluppen stemning brer seg i lokalet.Bondevik og Sponheim ser på hverandre, nikker, de senker skuldrene. De har stått han av.Irak-krisen vil ikke sprenge Samarbeidsregjeringen.- - - - Etterord: Tre dager senere, torsdag 13. mars, får Bondevik den berømmelige telefonen fra president George W. Bush, der den amerikanske presidenten ber om norsk støtte til invasjonen som skulle komme syv dager senere. En trygg Bondevik kunne nå si nei. Han hadde ikke bare hele regjeringen bak seg, men også en samlet kirke og nesten hele folket.
