Norge

- Jeg har vurdert å ta med meg båndopptaker på intervju

Det sier «Siri». Hun er blind på begge øyne. Altfor ofte har hun hatt følelsen av det er det eneste som blir lagt merke til på jobbintervju.

Liv Arum, generalsekretær i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO), sier mange har lignende erfaringer som «Siri» når de søker jobb.
  • Mats Bleikelia

Aftenposten har mottatt en strøm av henvendelser etter artikkelen om «Even», som aldri ble innkalt til intervju dersom han på forhånd ga beskjed om at han var funksjonshemmet.

En av dem kom fra «Siri». Hun er blind, og etter mer enn 200 jobbsøknader og mellom 40 og 50 intervjuer har hun følt desperasjonen og fortvilelsen på kroppen. Fordi diskriminering er så vanskelig å bevise, har hun aldri gått så langt som å melde ifra til Likestillings— og diskrimineringsombudet.

— Men jeg har vurdert å ta med meg båndopptaker på intervju, sier hun.

Det ble et knalltøft møte med arbeidsmarkedet. Det første jobbintervjuet er det hun husker aller best. Intervjueren ville bare snakke om hennes svake sider.

— Da jeg kom ut fra dette intervjuet, så jeg visst helt utafor ut. Jeg tenkte at «dette ligner litt på de forhørene på film hvor man prøver å psyke ut den kriminelle».

Dernest fulgte en tilnærmet endeløs rekke av jobbsøknader. Hvis hun opplyste om at hun var blind, hørte hun aldri noe. Derfor sluttet hun å si ifra. Etter hvert ble det mange jobbintervjuer, så mange at hun begynte å dele dem inn i tre saklighetsnivåer:

  • Nivå 3: De virkelig drøye intervjuene , hvor de sier ting som «I denne jobben har vi jo produksjonskrav da. Det er jo ikke hvem som helst som kan jobbe her. Jeg vet ikke om du har tenkt over det?» De spør gjerne også om jeg har høyt sykefravær, noe jeg aldri har hatt, før intervjuet er over.
  • Nivå 2: Intervjuene hvor man skjønner at man ikke er aktuell , men som likevel blir gjennomført på en sivilisert måte. Hvis intervjuer for eksempel ikke spør om funksjonshemmingen min, skjønner jeg at de ikke er interessert. Hvordan skal de vite hvordan ting fungerer om de ikke spør?
  • Nivå 1: De få intervjuene som er helt saklige , hvor jeg skjønner at jeg får en fair vurdering. En sa for eksempel: «Ja, jeg ser jo at du er blind, men det er ikke noe problem. Da får du bare en fast plass istedenfor å alternere mellom kontorpultene.» Disse er det få av, og de er gull verdt.
    Det ordnet seg til slutt. I dag har «Siri» fast jobb i det offentlige og skal snart ut i permisjon for å ta doktorgrad. Selv om det var staten som omsider ansatte henne, mener «Siri» at det ikke er forskjell på det offentlig og privat sektor når det gjelder diskriminering av funksjonshemmede.

Hun mener selv hun har hatt «ren flaks» fordi hun har møtt de rette folkene på veien, folk som hadde tro på henne. Tilfeldighetene i systemet er noe av problemet, mener hun.

- Jeg har aldri hatt problemer med å ha en jobb, bare å en jobb, sier «Siri».

— Det er så unødvendig. De såkalte hindringene er bare tull og vås. Alle jobber jeg har søkt på har jeg kunnet utføre. Hjelpemidlene man eventuelt trenger får man alltids, det er ikke det som er problemet.

- Så stresset at jeg spydde

En annen som tok kontakt, var «Beate».

Hun har nedsatt syn og problemer med finmotorikken, men er utdannet jurist med gode karakterer. Potensielle arbeidsgivere har en tendens til å fokusere på det første, og glemme det siste, mener hun. Hun har mistet tellingen på hvor mange ganger hun har vært på intervju. Uansett har ingen så langt vært villige til å gå henne fast jobb.

— Jeg har vært så stresset at jeg bokstavelig talt spydde et par ganger. Magen vrenger seg og tårene renner.

Har du tips eller informasjon om lignende forhold?

Ta kontakt med oss, entendirekteelleranonymt!

For øyeblikket «Beate» ansatt i en vikariatstilling som snart løper ut. Utsiktene til et mulig «hull i CVen» er noe av det verste hun kan tenke seg.

— Men jeg er også redd for å ta irrelevante jobber fordi det kanskje vil bekrefte fordommene til folk. «Ok, du er utdannet jurist, men du jobber jo som noe helt annet», på en måte.

På intervju opplever hun ofte at funksjonsnedsettelsen nærmest er et ikke-tema.

— Det ligger en angstknute her. Én ting er at arbeidsgiverne ikke tør å spørre, men de tør ikke diskutere det når jeg tar det opp selv engang. Mange blir veldig overstrømmende i sine forsikringer om at funksjonsnedsettelsene ikke er noe problem for dem, også går de fort over til å snakke om noe helt annet, sier «Beate».

Både «Beate» og «Siri» er unge og i begynnelsen av sine respektive yrkeskarrierer. De er frustrert over å bli oppfattet som annenrangs arbeidstakere.

Les også: «Du må ikke finne på å fortelle at du er funksjonshemmet»

Mediene og interesseorganisasjonene har en del av ansvaret for at det er slik, mener «Siri».

— Funksjonshemmede blir veldig ofte stakkarsliggjort i media. Jeg tror det er med på å gjøre arbeidsgivere usikre, og fokusere på virkelige eller innbilte begrensninger.

— For eksempel var det en reklame for Norges blindeforbund for ikke så lenge siden. Den handlet om hvor vanskelig det ville være for en blind person å gå 100 meter langs et fortau med «hindringer». Jeg går tross alt langs et fortau med uterestauranter til bussen hver dag. Å framstille funksjonshemmede som ekstraordinære når de er i jobb, bare opprettholder en ide om at de «egentlig» er så annerledes og ikke klarer spesielt mye. I tillegg mangler den kunnskapen om det lille som skal til for at de vil klare jobbsituasjonen helt fint.

Forskning har vist at det er samfunnsøkonomisk svært lønnsomt å få flere personer med nedsatt funksjonsevne ut i jobb. Haugvis av tiltak er forsøkt, men i perioden ble 2002 til 2012 falt faktisk yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Fredag ble den såkalte Perspektivmeldingen 2013 lagt frem av Finansdepartementet. Der heter det:

«Arbeidslinjen er styrket de siste årene, bl.a. gjennom nye metoder for vurderinger av arbeidsevne. Kvalifiseringsprogrammet, Jobbsjansen for innvandrere og Jobbstrategien for personer med nedsatt arbeidsevne skal bidra til lettere innpass i arbeidslivet for utsatte grupper. Flere av reformene har bare virket i kort tid, og det er for tidlig å si noe sikkert om effektene.»

- Myter og feil holdninger

— De praktiske tingene er faktisk ikke det største problemet, det sitter i panna på folk. Evalueringer fra ulike forsøk, blant annet traineeordningen, viser at erfaringene er gode, sier generalsekretær Liv Arum i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO).

— Dette bunner i myter og feil holdninger til mennesker som lever med funksjonshemminger, hvor mange ser bare funksjonshemmingen, og ikke personen.

— Mye av hindringene ligger nødvendigvis hos arbeidsgiver og hos arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene. Ingen aktører er nok på hugget for å få flere funksjonshemmede i arbeid. Vi hadde store forventeringer til IA-avtalen, hvor delmål to handler om nettopp dette. Men det er del delmålet som det har vært gjort minst rundt, sier Arum.

- Må være trygt for arbeidsgiver

Lars Jacob Hiim, avdelingsdirektør i NHO.

Lars Jacob Hiim er avdelingsdirektør for arbeidsliv i NHO.— En bedrift er opptatt av å ha trygghet i en ansettelsesprosess. Det arbeidsgiverne oppfatter som risikofaktorer må reduseres. Det handler blant annet om at Nav har et ansvar for å gi en god arbeidsevnevurdering, og også at man stiller opp med tilrettelegging og oppfølging fra det offentlige, sier han.

Økt mulighet til å bruke midlertidige ansettelser kan være med på å hjelpe funksjonshemmede inn i arbeidslivet, tror Hiim.

— Vi har tidligere tatt initiativ til en slags grønt kort-ordning, et dokument fra Nav som sier «Jeg trenger den og den tilretteleggingen for å kunne utføre jobben, og det betaler Nav for meg». Ordningen finnes i deg, men den er for lite kjent og tatt i bruk av Nav, sier Hiim.

Les også

  1. «Du må ikke finne på å fortelle at du er funksjonshemmet»