Denne artikkelen bør leses i vanlig nettleser, klikk her for å åpne

Del 1: Tidlig voksen (1912-1940)

I landsbyen Shui Hao i Sør-Kina i 1930 sitter en ung kvinne og vever. Utenfor den åpne døren går en mann fra nabolandsbyen sakte forbi. Han mønstrer henne. Hun jobber så konsentrert at hun ikke merker at noen kikker på henne. Ennå vet hun ikke hvilke planer han har.

Det er faren som har bestemt at hun skal sitte her denne dagen. Hun er yngste datter i en søskenflokk på fem og protesterer ikke. Respekt for autoritet og hierarki er en selvfølge. Fars ord er lov.

Khuu Ngan kommer til verden 14. desember 1912, året da Kinas keiser blir styrtet av Nasjonalistpartiet. 2000 år med keiserstyre er slutt. Krig, uroligheter og feider herjer den nye folkerepublikken. Folket lider. Kampen om jorden er hard.

Khuu har aldri gått på skole. Det passer seg ikke for jenter på landsbygda å lese og skrive. Fremtiden deres er uansett mann og familie. Men Khuu får stort ansvar hjemme. Bare åtte år gammel får hun i oppdrag å passe familiens to vannbøfler.

Hvor mye vet du egentlig om din egen bestemor?

Du husker kanskje den trygge favnen, sjokoladen i skapet, sangene hun lærte deg. Kanskje ligger bestemorsminnene i følelsen av det kjente og forutsigbare. Du hadde det bra hos henne. Men hvem var hun?

Om Khuu Ngan forteller barnebarna i dag at hun allerede som liten jente lærte seg å arbeide hardt, og at hun resten av livet dro nytte av dette. Vi vet at det ga henne velstand og gull, og at hun ofte prentet inn i barnebarna som hun ofret alt for: «Ingenting kommer av seg selv. Du må stå på for å få det du ønsker i livet.»

2-liv_169v5_portretter_opp.jpg

Vi vet at hun levde i 37.260 dager og at mange av dem var tunge.

Men hva tenkte hun om livet sitt? Det vet vi ikke. Men vi vet at Khuu Ngan var en kvinne som aldri lot seg knekke.

Denne dagen i 1930 har hun ennå fremtiden foran seg. I time etter time sitter hun konsentrert over veven. Den unge kvinnen enser ikke mannen som stadig går forbi. Han liker det han ser. Hun skal bli hans kone.

Sønn nummer 1

Etter bryllupet flytter Khuu inn til ektemannens familie. Heretter har hun lite kontakt med sin egen slekt. Hun blir gravid med parets første sønn som får navnet Lam Buu Khon. I familien kaller de ham bare «sønn 1». Khuu er 19 år da hun blir mor. Hun må oppdra gutten alene, for ektemannen har større ambisjoner enn å dyrke litt ris og grønnsaker på familiens lille jordlapp. Han er yngst i søskenflokken og neppe den som får overta jorden. Nå vil han bli handelsmann og reiser derfor til Vietnam for å lære yrket.

Et av de aller første fotografiene av Khuu Ngan som etterkommerne hennes kjenner til. Kvinnen ble født i Kina på samme dag som Borghild Kronsel Kristiansen.
Privat

Det er en kaotisk tid i Kina. Det er uro i landet.Millioner av kinesere flykter til andre land. Mange av innbyggerne i Guangdong-provinsen i Sør-Kina, der Khuu bor, prøver lykken i Vietnam, der det allerede bor mange kinesere. De er ambisiøse og gjør det godt.

Khuus mann blir værende i Vietnam i seks år. Da han kommer tilbake, er det for å hente sin kone, som snart blir gravid med sønn nummer to.

Han har skrapet sammen nok til at de to kan forlate Kina, flytte sammen til Vietnam og bli handelsfolk.

Dette skjer i 1937, samtidig som Japan okkuperer de kinesiske storbyene Shanghai og Nanjing og flere hundre tusen kinesere blir massakrert. Opptakten til andre verdenskrig har startet.

Men Khuu Ngan tenker på familien og forretningene. Nå gjør hun og mannen noe som i vår tid virker uforståelig. De handler som de gjør fordi de vil bevare tilknytningen til hjemlandet.

Da de reiser til Vietnam, setter de igjen sin seks år gamle sønn hos mannens foreldre i Kina.

Arbeiderklasselivet

Mer enn 11.000 kilometer unna, ved Akerselva i Oslo, står en kvinne som er født på samme dag som Khuu Ngan og knyter tråder i iskaldt vann. Fabrikkjenta Borghild Johnsrud er en av mange barnløse, ugifte kvinner som jobber som rennerske ved hovedstadens hjørnestensbedrift, Christiania Seildugsfabrik.

Borghild er vant til å jobbe hardt. Hun er født inn i en fattig arbeiderklassefamilie i sagbruksbygda Lillestrøm. Som barn får hun bare fire års skolegang. Borghild vil gjerne lære mer, men det får hun ikke. Faren Jalmar Johnsrud jobber tunge skift på Lillestrøm Dampsag ved Nitelva. Prevensjonsmidler vet de lite om. Moren føder ti barn og trenger jentas hjelp hjemme. Slik er livet hos arbeidsfolket på Lillestrøm i 1920.

Borghild Kronsel Kristiansens kladdebok fra barneskolen. Etterkommerne fant den bak et ventilasjonsrør på kjøkkenet flere tiår etter at den var i bruk. Borghild fikk bare gå fire år på skolen.
PRIVAT

I Borghilds barndom handler mye om elven, som gir liv, kraft og arbeidsplasser til den stadig voksende bygda. Om somrene bader og leker hun her sammen med de andre barna. Her vasker og skyller familiene tøyet sitt. Men når elven flommer over sine bredder, må de små hoppe fra trestokk til trestokk for ikke å synke ned i gjørmen.

Resten av livet er Borghild redd for vann.

Gutten i taxien

De første årene av Borghilds liv bor hun og resten av den store familien hennes på 25 kvadratmeter i Brandvalboligen. Alle i Lillestrøm kjenner «Boli’n» – et slags kollektiv for sagbruksfolk, et digert kompleks med 18 leiligheter.

Det er trangt, trekkfullt og familien har lite penger. Husleien er høy, mange i «Boli’n» lever på eksistensminimum. Likevel, ved siden av den tunge jobben på sagbruket klarer Jalmar å bygge et eget hus til familien på Volla ikke langt unna.

Barnedødeligheten er høy i Norge da Borghild vokser opp. Fem av hundre barn dør. I fattige familier er dødstallene enda høyere. Også Borghilds familie rammes hardt av dette. To av søsknene hennes dør mens de fremdeles er små.

På samme måte som Khuu Ngan får ansvar hjemme i Kina, får Borghild Johnsrud ansvar i Lillestrøm. Hun passer småsøsknene. Hun bærer vann fra brønnen. Hun skyller klær, og tanken på mer skolegang glir sakte vekk.

En vårdag i 1926 står Borghild Johnsrud til konfirmasjon. Foreldrene spanderer taxi til kirken denne dagen. I drosjen er også Rolf, en venn av broren hennes. Rolf er halvt svensk, bor på Volla, og han og Borghild har kjent hverandre nesten hele livet. De konfirmeres samme dag. De skal komme enda nærmere hverandre senere.

Fabrikkjentene ved Akerselva

Det sies at tømmeret og jernbanen skapte Lillestrøm. Stasjonsbygda vokser raskt. Arbeiderbevegelsen står sterkt. Men unge kvinner må gjerne til Oslo for å finne arbeid.

«Seilduken» ved Akerselva i 1930. Kvinnene er fra tenårene til over 60 år. De kalles likevel alle for fabrikkjenter – det er en arbeidsplass for de ugifte og enslige.
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

1929-krakket på New York-børsen slår etter hvert også inn over norsk økonomi. Snart er hver tredje fagorganiserte uten arbeid. For å sikre arbeidsplassene til menn som skal forsørge familiene sine vil LO og Arbeiderpartiet fjerne gifte kvinner fra arbeidslivet. Men ugifte kvinner får fremdeles jobbe, og en dag i 1931 setter 19 år gamle Borghild Johnsrud seg på toget mot hovedstaden. Der stempler hun inn til første arbeidsdag som rennerske ved «Seilduken». Hennes oppgave ved Akerselva er å få renninga – trådene – på plass slik at vevstolene kan produsere metervis med stoffer. Ved «Seilduken» lager de ikke bare seil, men også fiskeutstyr, garn, tau, sekker, håndklær og kluter.Arbeidet krever nøyaktighet og årvåkenhet. Kvinner som jobber der, sliter med såre og blodige fingre, men Borghild er sta og fortsetter. Jute og hamp, som brukes til strie og emballasjestoff, er hardt og vondt. Trådene stikker.

Kvinnene ved «Seilduken» er fra tenårene til over 60 år. De kalles likevel alle for fabrikkjenter – det er en arbeidsplass for de ugifte og enslige.

Etter fem år ringer fabrikklokkene ut for siste gang for Borghild. Hun skal bli mor.

Den svarte brudekjolen

Ti år etter at de delte drosje til konfirmasjonen, gifter Borghild og Rolf Kronsel Kristiansen seg. Bryllupet står 19.september 1936 – et halvt år etter forlovelsen og kanskje litt tidligere enn de hadde planlagt. De er to av mange unge som «må» gifte seg.

Borghild og Rolf Kronsel Kristiansen gifter seg 19. september 1936. Borghild er to måneder på vei og kledd i svart kjole som er praktisk. Den kan brukes igjen.
Privat

På brudebildet er Rolf slank og har stramt kjemmet hår. Opp av brystlommen stikker et hvitt lommetørkle. Han myser mot den skarpe høstsolen og har armen stukket innunder sin hustrus arm.Borghild har hodet på skakke og smiler inn i kamera. Hendene over brudekjolen skjuler en svakt bulende mage. Kjolen er svart, men det er ikke uvanlig på denne tiden. Det er en praktisk farge. Da kan kjolen brukes senere.

Syv måneder senere blir datteren Berit født.

Den lille familien på Lillestrøm har det godt. Men ute i verden har det begynt å brenne.

Det besynderlige barnebyttet

Khuu Ngan ble født inn i et Asia som på denne tiden er preget av krig og konflikt. Hennes nye liv i Vietnam er tungt. Hun og mannen har hverandre, et spedbarn, men ellers nesten ingenting. Savnet er stort etter eldstegutten de forlot i Kina.

De bor på en husbåt i Phan Thiet. Kystbyen er berømt for sin fiskesaus. Når vinden står feil vei, er lukten av råtten fisk sterk. Her vasker de klær og lager mat og seiler fra kai til kai for å livnære seg på handel.

Med småmynter kjøper de vannmeloner som de selger videre til forretningsmenn som jobber i høye bygg. Men kundene er kresne. Når melonene er umodne, sender mennene Khuu på dør og ned igjen de mange trappene. Det hender hun begynner å gråte etter slike episoder. Ikke av bitterhet eller fortvilelse, men fordi hun føler at hun ikke er flink nok. Hun lærer underveis og blir mer erfaren. Svinnet blir mindre, kundene flere. Det tunge arbeidet og alt slitet begynner å lønne seg.

Men nok en gang skjer det noe som skal få store konsekvenser for Khuus liv. Hennes sønn nummer to, lille Lin Bao Nan, får en betennelse i benet som ikke leges skikkelig. Han begynner å halte, og Khuu og mannen søker råd hos en spåmann.

De tradisjonelle spåmennene har en sterk posisjon i den kinesiske kulturen. Skjebnetro er utbredt. Paret lytter til spåmannen når han sier at gutten vil få en bedre skjebne ved å skilles fra foreldrene.

En bror ut, en bror inn. Det er et besynderlig barnebytte som nå finner sted. Men da ekteparet en dag i 1939 reiser tilbake til Kina, er tanken at det de skal gjøre, er til familiens beste.

Etter mange år gjenforenes nå sønn nummer én med foreldrene og skal bli med til Vietnam. Hans tre år gamle lillebror må bli igjen hos guttens besteforeldre i Kina. Den lille overtar altså rollen som familiens forbindelse til hjemlandet.

Det er kveld da Khuu legger treåringen med den halte foten varsomt ned i sengen. Hun ser på ham. Han sover. For andre gang skal hun nå forlate ett av sine små barn.

Så lukker hun myggnettingen og tar farvel. Det skal ta over 42 år før hun får se ham igjen.

Khuu og Borghild er begravet 249 meter fra hverandre. Deres barnebarn, Annie og Bente, møttes her for første gang.