Sonder har fotografert store utbrudd på månen Enceladus. Utbruddene kommer fra geysirer, også kalt isvulkaner.
NASA

Litt over 200.000 kilometer fra Saturn, omtrent halvparten av distansen fra Jorden til Månen, svever ismånen Enceladus i bane rundt den kjempemessige gassplaneten. Enceladus, med en diameter på 500 kilometer, har et kupert terreng – sletter, kratre, sprekker og høydedrag.Men romsonder har også observert og fotografert store geysirer, også kalt isvulkaner, som spruter opp fra overflaten. Det er grunnen til at forskerne er langt mer opptatt av det som befinner seg under overflaten på månen. Langt der nede, tror forskerne, kan det finnes liv.

Enceladus har en overflate av is, men langt under overflaten finnes det enorme, flytende hav. Forskerne tror det er nettopp her vi nå må lete etter utenomjordisk liv.
NASA

Fra skyggen til rampelyset

Allerede i 2005 ble det funnet indikasjoner på at det finnes et flytende hav under den isdekkede overflaten på Enceladus. Og i begynnelsen av april sendte NASA ut en pressemelding der de hevdet å ha funnet bevis.

Geofysiske målinger foretatt dels av sonden «Cassini», og ved hjelp av Deep Space Network, tilsier at det virkelig finnes hav under overflaten. Og der det finnes flytende vann, kan det finnes livsformer. Ikke dyr som løper, kryper eller svømmer, men – som langt under isen i våre egne polare områder – en— og fåcellede mikroorganismer. På få år har den iskalde månen rykket frem fra det anonyme og ordinære til å bli det stedet i vårt solsystem hvor det kan være størst muligheter for å finne utenomjordisk liv. Mye takket være en romsonde som ble skutt opp i 1997 som et europeisk-amerikansk samarbeidsprosjekt. Sonden «Cassini» og dens lille landingsmodul «Huygens» har revolusjonert vår viten om det spektakulære Saturn-systemet.

Se video: Isvulkanene på Enceladus

Ringenes herre

Planeten Saturn er en såkalt gassplanet. Den er den sjette planeten fra Solen og ble observert av babylonske astronomer allerede i antikken, lenge før de moderne teleskopene. Navnet har den fått etter den romerske guden for jordbruk, Saturn. Men er det noe som er 100 prosent sikkert, er det at det ikke er mulig å drive jordbruk på denne planeten - som er stor nok til å romme 763 jordkloder. Saturn er en såkalt gassplanet og består i hovedsak av de lette grunnstoffene hydrogen og helium. I det indre av planeten finnes disse i flytende form, men utover i atmosfæren går de over i en stadig tynnere og tynnere gassform. Med andre ord; det finnes ingen fast overflate som kan dyrkes eller gås på.

På Saturns nordpol finnes det sekskantede jetstrømmer som forbløffer astronomene.
NASA

Det mest spektakulære ved Saturn er ikke størrelsen, den karakteristiske sekskantede jetstrømmen over nordpolen, og heller ikke stormene som raser i atmosfæren med vinder med hastigheter på opp mot 1800 km/t. Nei, det er ringsystemet – så vakkert at det vil slå pusten ut av en astronaut som nærmer seg planeten. Ringene, ni sammenhengende hovedringer og tre usammenhengende buer, strekker seg som en disk rundt planeten. De starter ca. 6600 kilometer fra planeten og strekker seg ut til over 120.000 kilometer. Ringene er i snitt rundt 20 meter tykke og består i all hovedsak av klumper av vannis, i størrelse fra støvkorn til blokker på ti meter.Hvordan oppsto disse fantastiske ringene? Astronomene vet ikke sikkert, men har likevel noen teorier. En av dem er at de stammer fra en måne som en gang har gått i oppløsning.

Og nettopp måner finnes det svært mange av i Saturn-systemet.

Et mylder av måner

Stakkars Jorden. Denne steinplaneten, nummer tre i rekken fra Solen, har bare én måne. Saturn har minst 62, og i tillegg mange fler som kanskje kan betegnes som dvergmåner. De varierer i størrelse fra en liten snau kilometer til enorme objekter, større enn den innerste planeten Merkur. Noen av månene finner vi i ringsystemet, og de er med på å holde systemet samlet, nærmest som gjeterhunder. Andre er langt mer spennende. Vi har nevnt Enceladus. Men månen som først og fremst har stått i fokus, er giganten Titan, den nest største i solsystemet vårt. Og det er her vi lar sonden «Cassini»/«Huygens» bli med på historien igjen.

Saturns ringsystem er vakkert og gåtefullt. Ringene består i all hovedsak av ispartikler og isklumper i alle størrelser.
NASA

Etter nesten syv års ferd gjennom rommet gikk «Cassini», 4 meter bred og 6,8 meter høy, i juli 2004 inn i bane rundt Saturn. Oppdrag: Skaff oss mest mulig data om planeten og månene generelt, men Titan spesielt. Titan var et mysterium. Månen, 50 prosent større enn vår egen måne, er innhyllet i en ugjennomsiktig atmosfære, noe helt unikt for en måne. Atmosfæren består i stor grad av nitrogen, og med skyer av metan og etan. «Cassinis» landingsmodul «Huygens» var konstruert for å trenge gjennom atmosfæren og myklande på Titan. For første gang skulle en sonde styres ned på en annen måne enn vår egen. Se video: Slik lander Huygens på Titan

Månen Titan har store flytende hav og sjøer av flytende metan (de blå områdene i bildet). Nylig påviste NASA bølger på sjøene.
NASA

Bølger på et månehav

  1. januar 2005 begynte «Huygens» nedstigningen. Allerede på vei ned i atmosfæren begynte den å ta unike bilder av en forbløffende måneoverflate med sletter, fjell, vulkanske formasjoner og kratre – samt sjøer og hav av flytende metan. I forrige måned meldte NASA at det var observert små bølger på havene på månens nordlige halvkule. Og værmeldingen spår tiltagende bølger etterhvert som områdets årstid beveger seg fra vinter til vår og økende vindstyrker.

Se video: Fly over Titans hav

Huygens landet i et område kalt Xanadu og sendte data i halvannen time. Moderskipet «Cassini» er imidlertid fortsatt i full virksomhet i sin forbløffende ferd i det som for tiden kanskje er det mest spennende området i vårt solsystem.

«Cassinis» odyssé i det fantastiske Saturn-universet fortsetter. Og nye overraskelser vil komme.

Se video: Dette vil Cassini utforske de neste tre årene