Unike dagbøker fra Sydpolekspedisjonen

TROMSØ (Aftenposten.no:) - Kaptein Amundsen er no 1, skriver seilmaker Martin Rønne i sin dagbok fra Sydpol-ekspedisjonen.

Les også:

• Bildeserie:
  Ikke alle var enig med ham. Stadig flere detaljer fra den historiske ferden til Sydpolen for 100 år siden kommer nå frem i lyset. Frammuseet i Oslo har samlet og transkribert dagbøkene til de fleste som deltok. Her er mye unikt materiale som aldri har vært publisert, og som vil kaste nytt lys over både Roald Amundsen og hans mange medarbeidere.

Dagbøkene skal presenteres neste tirsdag. De er samlet i åtte bind, med til sammen 2400 sider, det meste er ny polarhistorie.

Direktør Geir O. Kløver ved Frammuseet ønsker ikke å kommentere innholdet i de nye bøkene før den store presentasjonen 23/8. Historiker Harald Dag Jølle ved Norsk Polarinstitutt legger ikke skjul på sin begeistring:

— Dagbøkene vil gi et bredere bilde av den historiske sydpolekspedisjonen, der flere stemmer slipper til.

— Vi skal være klar over at ekspedisjonsdagbøker er en spesiell sjanger. Man lever tett om bord, og har behov for å lufte ut tanker, følelser og sinne. Samtidig vet mannskapene at bøkene vil bli brukt som kilder senere. Alt blir nok ikke skrevet ned, sier Jølle.

Han har lest noen av dagbøkene tidligere, men mener det er et stort pluss at de nå blir tilgjengelig for alle.

”Chefen”

Seilmaker Rønne legger ikke skjul på sin begeistring for Amundsen, eller Chefen som han ble kalt om bord i «Fram». 18. november 1910 skriver Rønne:

«Min hustrus fødselsdag. Frisk bris med klar luft så Fram gjør 8 knop. Jo det gaar hurtig sydover saa Kapt Amundsen er i godt humør som alltid, men han kommer paa dæk og ser Fram gjør god fart uten motor, da smiler han og ler ja det er en mageløs mand. Jeg har faret med 21 koffardis kapteiner og 8 orlogschefer men Kaptein Amundsen er no 1.»

Hjalmar Johansen var med på første forsøk på å nå polpunktet, og fikk sterk kritikk for at han hadde bebreidet Chefens avførslser. På neste tur, som nådde frem, fikk Johansen ikke være med. 21. oktober 1911 skriver han:

«Nu er da sydpolspartiet reist afgårde. Prestrud, Jørgen, Lindstrøm og jeg residerer nu på Framheim alene. De reiste igår; Chefen, Bjaaland, Hassel, Helmer og Wisting med 4 slæder og 13 udsøgte hunde for hver, dobbelt rationer pemmikan til hundene og hermetikk til menneskene på turen til 80 gr i stedet for pemmikan, som man ikke har mer af end det, som er ude i marken. Bjaaland sagde til mig, at han syntes det var fælt, at de skulde reise fra en ”kar som mig”, som han smigrende udtrykte sig. Derved er intet at gjøre mente jeg, og derfor sidder jeg nu her i stedet for at dra til polen. Chefen har været høflig naturligvis hele tiden, men aldrig henvendt sig til mig uden høist nødvendig, og hele tiden har vi siddet klint op til hinanden vid bordet.»

Chokolade

1. desember 1911, dagen etter at de fem menn hadde nådd polpunktet skriver Sverre Hassel:

«I eftermiddag var det festmiddag. Mine 5 biffstykker fra 80º ble servert, efterpå pemmikan på 4 stykker og derefter en kopp lind chokolade. Amundsen tok pipen frem, som han hittil ikke har benyttet og tok sin første røk på turen. Vi fikk tilsagn om at beholde våre ski og skistaver som erindring om turen. En av hundene, «Helge», ble slagtet i kveld. Jeg hugget øksen i hodet på den. Efter at vi hadde reist teltet i kveld satte vi opp det norske silkeflagg og Amundsen fotograferte oss andre 4 under flagget. I morgen kl. 6 fmd. cirkler vi inn polen. Wisting går 3 timer vest, Bjaaland 3 timer syd og jeg 3 timer øst. Vi planter hver et flagg. Til stangen er heftet en liten pose med kurs og dist. til Polheim, det lille Rønske tremannstelt, som vil bli oppsatt og efterlatt her».

Slaktet hunder

Sydpolekspedisjonen hadde med seg 52 spesielt utvalgte polarhunder, flere av disse ble slaktet etter hvert. Nettopp trekkhundene gjorde at ekspedisjonen ble vellykket. me21. november 1911 skriver Oscar Wisting i sin dagbok:

«Vi har i aften slagtet ned 23 hunde som vi ikke kan kjøre med da vi ikke har mat nok til dem. Nu har 18 igjen til 3 sleder, 6 i hvert span. Jeg slagtet bare 4 stk. Hassel, Bjaaland 6 og Hanssen 4, de skal fores op til de andre og saa skal vi ha en suppe av dem. Det blev en lang dag, men det gik noksaa let aligevel, hundene er fremdeles i gaat hold og livlige, det var jo nogle av dem som var tynde, men i det store hele har de holdt sig godt. Vi kan nu se foran os den store slette vi skal kjøre paa og det vil nok gaa godt med 3 sleder og 6 hunde for hver av dem. Det var mange tunge kneiker at komme opover i dag, men vi overvant dem alle.»

Olav Bjaaland, snekker og skimaker, skriver 12, juni 1910, mens de er underveis sørover med Fram:

«Hadde min fyrste rortørn i dag fraa kl. 3 - 4 fyrimiddag. Me gjeng i sudvest til SU, ja du kan tru at den gjorde nokle yndige svingar baade mot vest og sud, for Fram er sein aa venda da den løyp stadig over striken dersom ein ikkje støttar den i tide, men ein herleg time var de. Tenk, faa lov til aa styre Fram, den historiske tingesten som hev bringa lande so mykje ære. Trukje at lukka er tymra ind i kvar ein fatning. Stuerten deska up i dag med ein heil gris til middag i dag. Eg var med aa slagta den i gaar og du kan tru at den smaka. Desuten ein snaps og ei hall øl til mans forhøia nydelsen.»

Stuerten Lindstrøm var en erfaren ishavskokk, og var både elsket og hatet av mannskapet. Snekker Jørgen Stubberud skriver 16. desember 1911, mens mannskapet var på Framheim, og ventet spent på livstegn fra sydpolekspedisjonen:

«I overskyet, men fullt siktbart vær, brøt vi opp til vanlig tid og kom frem til «Framheim» ut på ettermiddagen. Huset var helt nedføket. Stuert Lindstrøm hadde da overlevd ensomheten, mens vi var ute på ekspedisjonen. Det hadde vært en lang ventetid, men han var herdet og godt trenet fra «Gjøa»-ekspedisjonen og Sverdrups ekspedisjon med «Fram» i 6 år. Og han var i godt humør da vi møttes igjen. Etter hjemkomsten tok vi det med ro. Vi feiret julaften i god, gammel norsk stil, slik som stuerten var vant til fra foregående ekspedisjoner. Noen dager etter feiringen av juledagene gikk vi – etter tidligere gitt ordre – i gang med kartlegging av Hvalbukta.»

Kokken Lindstrøm fikk ikke bare godord, førstestyrmann Christian Doxrud skriver i sin dagbok:

«Om menneskene ombord vil jeg endnu ikke uttale mig, kun kan jeg stadfæste, at Adolf Henrik Lindstrøm endnu ikke har vasket sig siden vi forlot Buenos Aires og Andreas Beck har foretatt den operation kun en gang i denne tid, og det hændte for et par dage siden, før vi kom ind i Sydost-passaten. Forøvrigt holder Lindstrøm vakt i maskinen og ynder særlig at bli kaldt Ingeniør. Naar vi tilfældigvis ringer stop med telegrafen paa hans vakt løper han op og purrer ut baade Kristensen og Sundbæck for at faa hjælp til at stoppe motoren, hvilket letvindt kan bli gjort av et barn efter 10 minutters instruktion. Lindstrøm er forresten stadig i et glimrende humør til alle tider tiltrods for at allesammen ærter ham paa den mest æggende maate.»

Test deg selv på vår populære leserquiz: Kappløpet mot Sydpolen

Aftenposten nøtter: Polare strøk