Norge

Karrière? Familie? Ja takk, begge deler

De er få. Men småbarn har de. Kvinnelige toppledere i Norge takker ja til både barn og karrière.

  • Hilde Lundgaard
    Journalist

Klokken er fire og middagen er straks klar hjemme hos Yvonne Fosser (42). Henrik (9) smører en brødskive mens han venter, storesøster Maren (13) pakker til kurs i musikalteater på Bårdar. Det store huset i Holmenkollen er ryddig og rent. Selv går Fosser rundt i drakt og høye hæler etter arbeidsdagen, og får overrakt lille Marie (9 md.) fra au pairen Lyzette.

— Lyzette er engelen vår, erklærer hun.

— Hun hjelper oss med barna, matlaging og husarbeid. Uten henne ville det vært kaos her, og jeg ville nok ikke vært så hyggelig å bo med.

Yvonne Fosser og mannen har seks barn. Han er partner i advokatfirma, hun er HR-direktør i HP Norge.

Seksbarnsmamma og direktør Yvonne Fosser har en hektisk hverdag, men synes det fungerer best å jobbe mye. Da hjelper det at au pairen Lyzette både tar husarbeid og bidrar med barnepass. Foto: Stein J Bjørge

Begge jobber langt over en normal arbeidsdag og er Birken-entusiaster. De smyger inn treningsøkter der det er mulig og tar gjerne med barna: Bakketrening i Midtstuen på lørdag, langtur i myrterreng på søndag. — Jeg er ingen superwoman, understreker Fosser.

— Det er hektisk, men for meg fungerer det best å jobbe mye. Jeg er privilegert med au pair og en jobb som tilbyr fleksible ordninger, slik at jeg også kan jobbe på kvelden når barna har lagt seg. Så kan jeg heller dra tidlig fra jobb. Jeg tror det er tøffere å jobbe i kassa på Rimi, for da kan du ikke velge når du skal jobbe selv.

Fødende toppledere

Da tidsskriftet The Atlantic i sommer trykket essayet «Why women still can’t have it all», skrevet av Princeton-professor Anne Marie Slaughter, skapte det leserstorm i USA. Slaughter er tidligere direktør for politisk planlegging i det amerikanske utenriksdepartementet og mener den eldre generasjonen feminister tar feil når de sier det er mulig å få alt: Både lederkarrière og et lykkelig familieliv.

Så hvordan står det til med toppledermammaer i Norge, verdens mest likestilte land?

Aftenposten har foretatt en rundspørring om fordelingen av mødre og fedre i topplederstillinger i næringslivet, i departementene og hos de største advokatfirmaene. Funnene viser, ikke uventet, at få av lederne er kvinner. Men kanskje mer overraskende: Kvinnene har barn i større grad enn sine mannlige kolleger. Tendensen gjelder i samtlige bedriftskategorier (se grafikken under)

1310ledelse.ai

Forskningsleder Mari Teigen ved Institutt for samfunnsforskning er overrasket over at så mange av kvinnetoppene har barn. Men mener tallene bekrefter at den nordiske velferdsmodellen faktisk legger godt til rette for familieliv. Like interessant mener hun imidlertid det er hvilke kvinner som er vraket underveis, eller som har valgt seg bort på vei til toppen. — Mange kvinner nedjusterer karrièreambisjonene og velger alternative jobber når de får barn. Og det er ikke uten grunn at mange klagesaker hos likestillingsombudet går på graviditet og fødselspermisjoner, sier hun.

Full støtte

Seniorforsker Nina Amble ved Høyskolen i Oslo og Akershus synes derimot Aftenpostens funn er logiske. Hun og Elisabeth Gjerberg (UiO) gjennomførte en undersøkelse blant 109 kvinnelige ledere i privat og offentlig sektor, og fant at de i større grad enn andre kvinner er gift og har barn.

- Disse kvinnene har makt og myndighet til å organisere arbeidet sitt selv. De har stor frihet i fleksible ordninger og gjerne større grad av tilrettelegging, som hjemmekontor, sjåfør, mobilt nettverk og støttefunksjoner, sier Amble.

De fleste har også veldig god støtte i partneren: Kvinnens karrière ses som et familieprosjekt og familien som en ressurs. Venner og fritidsaktiviteter velges bort.

Felles for kvinnene hun intervjuet, var at morsrollen ble utsatt for kritiske blikk. «Tårnfrid-stempelet» sitter løst, særlig hos andre kvinner. Og mens en mannlig sjef får klapp på skulderen for å forlate et møte for å hente i barnehagen, er det mer tabu for en kvinne å bruke familien som unnskyldning.

— Har du sagt ja til karrière, skal du klare alt, sier Amble.

Likevel mente ikke kvinnene hun snakket med at de ofret noe.

- De har dårlig samvittighet for at de kunne jobbet mer, ikke for barna. Barna blir prioritert.

Ikke «må»

I kontorlandskapet til HP Norge på Fornebu har HR-direktør Yvonne Fosser nettopp lansert en stor strategiplan. I det siste har hun strukket arbeidsdagene helt til midnatt. Hun understreker at uten god tilrettelegging fra arbeidsplassen kunne hun aldri ha jobbet så mye som hun gjør.

Yvonne Fosser går ofte tidlig fra jobb og fortsetter arbeidet hjemmefra etter at barna har lagt seg. I kontorlandskapet på Fornebu holder kollegene Kariline Gaustad Sanner og Cecilie Hassing Lervold med henne i at det er viktig at arbeidslivet legger til rette for barneforeldre. Foto: Stein J. Bjørge

— Når jeg har takket ja til krevende stillinger, har jeg satt det som en betingelse at jeg kan jobbe mye hjemmefra fordi jeg har barn. Jeg har alltid tatt initiativet til dette, man kan dessverre ikke forvente at det kommer av seg selv. I tillegg senker hun stressnivået ved å fjerne ordet «må» foran alle gjøremål.

- Jeg tenker at det er ingenting man må her i livet. Jeg må ikke jobbe, jeg må ikke bo i et svært hus, jeg må ikke bo i et dyrt område. Jeg velger å gjøre alt dette. Jobben gir meg dessuten energi fordi jeg synes den er så gøy, sier Fosser.

Skilles på toppen

Ifølge OECD og FN er Norge verdens mest likestilte land. Men likestillingen har ikke nådd toppen av arbeidslivet:

Noe flere kvinner enn menn har høyere utdanning. Men totalt i arbeidslivet er færre enn én av fem ledere kvinner. Flertallet av disse er mellomledere i offentlig sektor. Ifølge den ferske Eliteundersøkelsen er tre av fire norske toppledere menn. Syv av ti jusstudenter er kvinner, mens nesten ni av ti partnere i de store advokatfirmaer er menn. I hele justissektoren er åtte av ti ledere menn. (Ifølge Merete Smith, generalsekretær i Advokatforeningen, velger mange kvinner seg bort fra de store advokatfirmaene når de får barn.) Åtte av ti kommuneansatte er kvinner. Bare to av ti rådmenn er kvinner. Ifølge en fersk SINTEF-rapport har Norge fått flere kvinnelige ledere de siste årene. Men kjønnsdelingen er svært tradisjonell.

Fødsel=nedtur

Så hvorfor når ikke de kvinnelige talentene i selve likestillingsparadiset til topps? Etter å ha studert et høyt antall menn og kvinner med såkalte eliteutdannelser, peker forskerne Selma Lyng og Sigtona Halrynjo ved Arbeidsforskningsinstituttet mot kjøkkenet og barneværelset.

Forskerne fant at menn og kvinner i utgangspunktet er like ambisiøse, og de som ikke har barn har samme progresjon i karrièren. Men med foreldreskapet kommer det store veiskillet. Fedrene avanserer, mens mødrene forblir i lavere stillinger. Og for hvert barn øker forskjellen.

— Mødrenes «nedtur» starter ofte i det øyeblikket de forteller sjefen at de er gravide, sier Selma Lyng, og forteller hvordan de viktige prosjektene og sjansene til å vise seg frem blir færre for den gravide kvinnen.

— Ledelsen vet det er mor som blir borte og må erstattes under permisjon. Og de lurer på om hun vil returnere med karrièredriven intakt, eller som en som har «gått over til moderskapet».

For også blant eliteutdannede er det typiske at mor tar lang permisjon og mest ansvar på hjemmebane, mens far fortsetter veien mot toppen. Når permisjonen er over, har det kjønnsskjeve mønsteret satt seg.

Mødrene føler seg utilstrekkelige både på jobb og hjemme.

- De opplever en sterk konflikt mellom å være A-lagsspiller på jobb og gode mødre. I krevende jobber spør de fleste seg fra tid til annen om karrière koster mer enn det smaker. Etter at de får barn, svarer mange kvinner motvillig ja. Og ser like motvillig at de er blitt et nummer i kjønnsstatistikken, sier Lyng.

Må være der

I en tomannsbolig på Høvik i Bærum slenger en 14-åring fra seg sekken etter endt skoledag. I stuen leker allerede brødrene på åtte og fire med et mikroskop, mens Tobias på 12 avslutter leksene ved spisebordet.

Anne Jortveit synes det var helt topp å jobbe 60 timer i uken. Men hun var der ikke når Jacob (4) trengte trøst, eller Edvard (14) Tobias (12) eller Georg (8) spontant ville fortelle om skoledagen. For henne var det et egoistisk valg å droppe direktørjobben.

Mor, Anne Jortveit (45) rusker eldstegutten i håret og er klar for rapport fra dagen. Guttene er blitt vant til at moren er hjemme tidlig. Som de var vant til at hun kom sent da karrièren bygde seg opp mot høydepunktet som programdirektør i P4 og Kanal 24. Og 60 timers uke var normalen.

— Det var utrolig gøy å jobbe 60 timer, helst mer. Ha full oversikt, være med på alt, få ting til å svinge, forsikrer hun. Men hoppet altså av da fjerde sønn var født. Til jobb som inforådgiver i klimastiftelsen ZERO. Ikke fordi barna led, de var sammen med far. Men fordi det ble for sårt ikke å rekke Lucia-tog i barnehagen, skoleavslutninger eller viktige hverdagstimer.

- Det er nå, når de kommer hjem fra skole og barnehage, at de vil fortelle ting, helt av seg selv. Da vil jeg være der. Seks-halv syv har de tømt seg, sier hun, mens minstemann Jacob smyger seg inntil for å bli kilt på ryggen. De kan fortsatt rekke en tur på biblioteket før det stenger klokken fire.

— Før var jeg bundet på hender og føtter. Du kan ikke ta fri i høstferien når du har ansvar for 50 mennesker. Eller la være å ta mobilen, uansett når den ringer. Da hjelper det ikke med fleksibilitet.

Med jevne mellomrom ringer hodejegerne og vil selge inn nye toppjobber. Hun lar seg ikke friste, selv om hun får høre at det er viktig at jenter tar utfordringen.

- Jeg ser at noen muligheter går forbi. Men for meg er det et egoistisk valg. Nå interesserer det meg mer å ha kontakt med barna mine enn å lykkes med en tung lederjobb, sier hun.

Flere ganger understreker Jortveit at hun overhodet ikke vil kritisere mødre som jobber mye. Og at det er fullt mulig å være en god sjef og en god mor.

— Men man må velge selv hvor mange timer man vil binde opp, sier hun, mens Jacob tripper utålmodig. Stadig er det tid til å rekke biblioteket.

Svikter samfunnet

Forfatteren Olaug Nilssen har nettopp fått sin tredje sønn. Det siste året har hun intervjuet kvinner om hvordan de sjonglerer jobb og familieliv til boken Kjøkkenbenkrealisme – ærlige historier om tidsklemma.

- Jeg tror mange kvinner føler seg skviset mellom karrière og familieliv. Men å si dette offentlig er det samme som et karrièremessig selvmord, sier forfatteren.

Selv måtte Nilssen, etter å ha kjempet lenge med seg selv, innse at vervet hun hadde i Kulturrådet kostet mer enn det smakte. Særlig da sønnen fikk en autismediagnose. Hun var mye på reise og hadde ansvar for mange vanskelige saker. Lenge jobbet hun mer enn hun orket.

— Jeg var bekymret for hva som ville skje, både med økonomien og friheten min, dersom jeg trakk meg. Jeg syntes også det var vanskelig å forklare hvorfor jeg ville gjøre det. Det var jo av private årsaker, som det heter, men jeg var ærlig talt redd de bare skulle tro jeg var lat, feig og unnvikende.

Samtidig fikk hun følelsen av å svikte samfunnet, mer enn seg selv.

- Jeg følte at jeg fikk tiltrodd et verv, en samfunnsoppgave som jeg ikke klarte å skjøtte. Det er særlig trist at jeg som ung kvinne måtte gi opp. Jeg tenkte: Alle andre klarer det, så hvorfor skal ikke jeg også?

Ifølge seniorforsker Nina Amble er det mer krevende å være mor når du «bare» er mellomleder enn toppleder.

— Mødre i mellomlederstillinger har det langt tøffere. De har hverken samme frihet, samme status eller samme støtte. De faller også fra i større grad. Er ikke jobben spennende nok, kan suget fra familien bli for sterkt, og de velger å vie seg til familien. I motsetning til menn opplever de ikke status som viktig nok til å fortsette, mener Amble.

Go with the flow

Seksbarnsmamma og HR-direktør Yvonne Fosser innrømmer at hun ikke alltid klarer å lande alle ballene hun har i luften. Hun har kledd ut tvillingene som løver og sendt dem på karneval i barnehagen en dag for tidlig. Hun har kommet på grillavslutning uten grillmat og bommet på dresskoder på fest. Flere ganger har hun ikke rukket foreldremøtet, eller bare fått med seg halvparten.

— Jeg er god til å legge bort dårlig samvittighet. Jeg tror det er slik jeg overlever. Jeg hjelper alltid til der jeg kan, og forsøker å akseptere situasjoner jeg ikke kan endre. Alt kan ikke være perfekt. Jeg kunne sikkert hatt dårlig samvittighet for ikke å møte opp på alle foreldremøtene, men det har jeg ikke. Jeg drar hvis jeg kan, og går jeg glipp av noe, får jeg hjelp fra foreldrene til de andre barna i klassen.

TV har hun ikke tid til. Og sjeldent unner hun seg å drikke kaffe eller vin med venninner. Løsningen blir venninneklubb en eller to ganger i måneden.

- På den måten får jeg møtt mange på en gang, forklarer hun, og ler:

- Det hørtes litt kynisk ut. Men jeg har da heldigvis noen venner igjen.

1310ledelse.ai