Slik foregår en emosjonell debriefing
Slik skildrer Emil Johansen en såkalt "emosjonell debrief", etter kamp på liv og død i Afghanistan.
Akkurat i denne situasjonen, umiddelbart etter en kamp påliv og død, har ingen norske medier fulgt norske soldater. Slik gir EmilJohansen et innbilkk i en såkalt emosjonell debriefing:
«Den påfølgende emosjonelle debriefingen er den viktigste forlaget. Hvert individ kan oppleve seansen forskjellig. Uansett hvilket syn hverenkelt har på det man har opplevd, så er det viktig at alle deltar. Det er hverenkelts pliktsom lagsmedlem. Er du ikke villig til å dele noe, skaper du ogsåusikkerhet innad i laget. Din makker skal vite at han skal kunne prate med degom det skulle være noe.
Alt av notatblokker og journaler legges vekk. Hver mannforteller etter beste evne om sin opplevelse av situasjonen. Det omhandlerfølelser knyttet til det å nesten bli drept eller såret, frustrasjon over tingsom ikke fungerte, opplevelser av å ha drept noen eller lemlestet noen, sivilefanget i kryssilden, generell frykt og mestring. Mange ting oppleves likt, mennoe oppleves også veldig forskjellig.
Hvis noen utenfra, utensituasjonsforståelse, hadde vært flue på veggen og fått med seg noe av det somfortelles, kunne de blitt sjokkert. Latter og glede over det å lykkes med å taut en fiende, eller sorg fordi du kanskje bommet eller ikke fikk skutt, kanmisforstås av utenforstående og sikkert fortone seg som ren galskap. For enkriger er det helt naturlig. Alle vil bidra og alle vil vinne kampen.
Ingentingi meg ville gråte. Kroppen ville ikke ta inn over seg sorgen over det som faktiskhadde skjedd. Tre ting sto i hodet på oss: Å få ut vraket, få tatt fienden — ogegen overlevelse. Jeg kan forstå at krigsforbrytelser skjer som en konsekvensav sinne og behov for hevn etter å ha tatt tap. Den enkelte soldat har ansvarfor at det ikke skal skje, men det er også et ansvar jeg som leder måtte væreekstra bevisst på.»
Slik skildrer Emil Johansen en situasjon der han er pressettil det ytterste, i strid i Afghanistan:
«Hvert steg er seigt, og jeg merker at den skuddsikre vestenpresser på lungene og gjør at jeg ikke klarer å puste helt inn. Det er tungt.Jeg er så tørr i munnen av dehydrering at det knaser når tungen treffer ganen.Men jeg kan ikke stoppe, bare fortsette til jeg er tilbake hos resten avtroppen, klar til å støtte med ild».
Emil Johansen forteller at det var ham som underforberedelser i Telemark bataljon-leire rundt Elverum at han fikk ideen tilkampropet "Til Valhall". På forhånd hadde kompanisjefen Rune Wenneberginnført ropet "orrah", hentet fra hans offisersutdanning i USA. Mek4, avdelingen som senere skulle bli intervjuet av mannebladet Alfa og skapeforsvarsdebatt hjemme i Norge, innførte å rope "orrah" ved starten påhvert angrep, uansett øving eller krig.
Slik beskriver han scenen da ropet ble benyttet iAfghanistan, scenen som ga offiseren Rune Wenneberg tilnavnet "MajorValhall" og som fikk stor oppmerksomhet i norske medier.
"Til Valhall!!". "Orrah!!" fra 160 mennog kvinner forplantet seg som et ekko som sikkert kunne høres inn tilGhowrmach. Dette gjentok vi tre ganger, samtidig som vi løftet geværene våre iluften.
En fantastisk følelse bredde seg rundt i kroppen der jeg sto sammen med160 våpenbrødre som nå var klare til å ofre liv og lemmer for å gjennomføredette angrepet sammen. Nå skulle vi knuse fienden og jage dem bort fra dennedalen.
Fulle av selvtillit gikk vi ned til kjøretøyene våre, klare til å møtedet som måtte komme.
