Norge

Tilbake der marerittet startet

Ungdommene så vennene kaste seg i vannet og trodde aldri at de skulle overleve. En uke senere er de nå tilbake på campingplassen i Utvika, dit mange ble ført i land og tatt hånd om.

Tobias Tokle Sørstad og Stian Johansen svømte for livet fra Utøya. De ble begge reddet av Marcel Gleffe. Foto: KARIN NILSSON

  • Jon Pelling

Les også:

Les også

Han reddet mange unge

Samleside:

Les også

Alt om tragedien

— Det verste var å se på da han skjøt ihjel våre venner, sier 16 år gamle Tobias Tokle Sørstad.

Han og bestevennen Stian Johansen var blant de siste som ble ført i trygghet av den tyske campingturisten Marcel Gleffe. Med fare for sitt eget liv styrte Gleffe ut mot infernoet på Utøya. Seks, syv turer rakk han.

Nå hylles Marcel Gleffe av de overlevende.

— Vi hadde nok et minutt eller to igjen før vi hadde druknet. Du reddet livet mitt, sa jeg da vi kom i land. Men Marcel var allerede på vei ut igjen, forteller Tobias Tokle Sørstad.

Han håper at de skal få treffe hverandre igjen når tiden er moden for det.

Hjemme hos Tobias Tokle Sørstads familie i Mosjøen begynte marerittet da sønnen ringte hjem rundt klokken 17.30 den 22. juli. Da sprang han gjennom skogen ned mot stranden sammen med et 20-tall andre ungdommer, en av dem bestevennen Stian Johansen.

«Det er en politimann i uniform som skyter», sa Tobias. Så ble samtalen brutt.

Han og vennene befant seg innendørs da skytingen begynte. Da de gjennom vinduet så at Anders Behring Breivik drepte en jente, valgte de å flykte.

Nede ved stranden forsøkte de å gjemme seg. De skrudde av mobiltelefonene, noen av ungdommene skrek i panikk. Tobias forsøkte å roe kameratene, av frykt for at de skulle bli oppdaget.

— Utad var jeg rolig. Men innerst inne tvilte jeg på at vi skulle klare oss, sier han.

Vannet er kaldt

Stian Johansen er redd for å svømme etter at han som barn var nære på å drukne. Tobias Tokle Sørstad vet at det er lengre til land enn det ser ut til.

Plutselig kommer skuddene tettere. Alle i gruppen vader ut i vannet og begynner å svømme. Alle bortsett fra to som har stivnet i panikk.

— Jeg så hvordan Anders Behring Breivik skjøt mot dem, som for å skremme. Så skjøt han dem. De bildene kommer tilbake om og om igjen, sier Tobias Tokle Sørstad.

Han og bestevennen svømmer for livet. De er nesten halvveis over sundet, men orker ikke mer. De ser båten komme og snur.

Da får de et tegn fra Marcel Gleffe. Han har sett dem. Noen minutter senere er de inne ved bryggen i Utvika, og sikkerheten – eller?

— Det var to svartkledde politimenn der. Da ville jeg plutselig ut på sjøen igjen. Jeg kjente meg ikke trygg før jeg satt på flyet hjem, sier Stian Johansen.

Utad var jeg rolig. Men innerst inne tvilte jeg på at vi skulle klare oss.
Tobias Tokle Sørstad

Lang uke

Uken som er gått har vært uendelig lang for de involverte. Blant annet for dem som plutselig befant seg i hendelsenes sentrum, naboer og gjester på campingplassen på Utvika.

Det var de som raskt fikk i stand den livsnødvendige infrastrukturen for de sjokkrammede, sårede og frosne ungdommene.

Brede Johbraatens hus ligger nærmest vannet, der lekende barn nå fortsetter sin sommerferie blant visnede blomster. De siste dagene har en strøm av rammede, pårørende og andre berørte kommet hit for å danne seg et bilde av stedet. Ute i viken arbeider politiet, men den mest intensive fasen er nå avsluttet.

For en uke siden var plassen et inferno. De første ungdommene tok Brede Johbraaten selv hånd om inne på kjøkkenet, og de fikk dusje for å bli varme igjen. Snart var det klart at kapasiteten ikke var stor nok.

— Vi hadde nok 150 til 200 personer her inne i kafeen den kvelden, sier Bredes datter Anita Johbraaten.

Hun hadde hørt om eksplosjonen i Oslo av en venn og skrudde på fjernsynet. Så fortsatte hun med sitt arbeid og hørte aldri skuddene. Det var først da hun gikk ned for å fylle på med toalettpapir på campingplassen at hun begynte å innse hva som holdt på å skje.

Jobbet under høytrykk

Anita Johbraaten og de andre begynte å arbeide så raskt de kunne. I mangel på politi og ambulanser kjørte de selv opp alle som hadde kommet til kafeen. De fikk ulltepper og mat. Senere på kvelden ble ungdommene brakt videre til Sundvollen hotell.

— Alt var uvirkelig, det er det fortsatt. Jeg kommer nok aldri helt å forstå hva som hendte.

Scenene beskriver hun som surrealistiske. Så fort en ny person kom inn i sikkerhet, ble vedkommende møtt med glede og lettelse. Flere søskenpar hadde kommet bort fra hverandre i panikken som oppsto. Noen av dem fant hverandre igjen her.

— Men ikke alle, sier Anita Johbraaten. Den natten sovnet hun som en stein. Nå er det blitt vanskeligere. Om natten blir lydene tydeligere. Hun ligger og lytter.

— Man blir helt forvirret, dagene flyter sammen og man glemmer saker og ting.

Nede ved stranden står Tobias Tokle Sørstads mamma Cathrine. Under den andre samtalen hun fikk den kvelden fortalte sønnen at han skulle svømme over, men ikke visste om han kom til å klare seg. En halv time senere ringte Tobias og fortalte at han var i sikkerhet.

— Jeg kan ikke slutte å tenke på hvilket hell han hadde.

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Ti sto bak konsertmassakren i Paris. Salah Abdeslam er den eneste som fortsatt lever

  2. A-MAGASINET

    De ble angrepet av terrorister. Dette er hva de gjorde for å unngå å bli drept

  3. A-MAGASINET

    Denise Ho (42) gikk fra populær artist til bannlyst aktivist i Kina

  4. A-MAGASINET

    Ruth og barna levde på innsiden av IS: – Jeg tror vi kom oss ut i siste liten.

  5. A-MAGASINET

    Før borgerkrigen, før bombene, før IS, før flyktninghistoriene, før hele elendigheten – hva slags land var Syria egentlig?

  6. A-MAGASINET

    Heather Bergans mann skulle overraske faren hennes. Det endte med en tragedie. Christopher ble skutt ved et uhell.