Norge

Bedrageriet før D-dagen

Jukseflyet fra det britiske Royal Air Force (RAF) er en kopi av bombeflyet Douglas A-20.

Krigsvåren 1944: Med pappfly, gummistridsvogner og juksekrigsskip iscenesatte de allierte en falsk invasjonsstyrke og det største narrespillet verden har sett.

  • Cato Guhnfeldt
George S. Patton, den kjente amerikansk generalen, ble «utnevnt» til leder av den fiktive invasjonsstyrken 1st US Army Group.

Ved hjelp av alt fra klesvask til flybaser, skipshavner og en enorm oljehavn — alt juks og kulisser - skulle fienden overbevises om at den allierte invasjonen ville skje et annet sted enn i Normandie.Ønsket var å få tyskerne til å tro at invasjonsstyrkene ville krysse Den engelske kanal der denne er på sitt smaleste, over til Pas-de-Calais i Nord-Frankrike. Slik ville de få tyskerne til å binde opp 90 divisjoner med tilhørende fly- og marinestøtte der. Samtidig måtte man skjule den virkelig hensikt, å invadere Normandie. Narreoperasjonen gikk under betegnelsen Operasjon Fortitude Sør.

Narrehær på en million mann

I det sørøstre hjørnet av England etablerte britene på papiret en «narrehær» bestående av 50 divisjoner og en million menn under kommando av den amerikanske generalen George S. Patton. I tillegg lekket man opplysninger om ytterligere 50 divisjoner som skulle sendes over fra USA. Noen av de sistnevnte var imaginære mens andre faktisk eksisterte, bl.a. 3. amerikanske armé og 1. canadiske armé. General George S. Patton ble i pressen kjørt frem som den store leder av den falske invasjonsstyrken med betegnelsen FUSAG – 1st US Army Group.

Falske fartøyer og en havn

I byer i nøytrale land, som Stockholm, Zürich, Genève og Basel, gikk britiske agenter rundt og kjøpte opp alt de kunne finne av postkort, guidebøker og veikart fra Pas-de-Calais-området – i håp om at tyskerne ville legge merke til det. I London laget filmselskapenes spesialister på filmeffekter falske landgangsfartøyer som etter hvert ble fortøyd langs Themsen og i andre elver. Noen hadde realistisk vasketøy hengende til tørk i riggen. På jordene i Kent dukket det opp falske feltsykehus, feltkjøkken og ammunisjonslagre, kjøretøyer, stridsvogner og fly, sistnevnte satt sammen av seilduk, planker og spiler. Man kjørte også rundt for å lage kjørespor på jordene.

Den oppblåsbare gummistridsvognen skulle illudere en amerikansk Sherman som ble brukt både av Storbritannia, samveldestatene, Frankrike og Sovjetunionen.

Mer omfattende var byggingen av en falsk oljehavn som dekket hele syv kvadratkilometer på strendene ved Dover. Den var komplett med brygger, lagertanker, oljeledninger, en kraftstasjon og luftvernkanoner. «Oljehavnen» var skapt av Storbritannias fremste arkitekt, Sir Basil Spence, professor ved Royal Academy.En tysk general fanget av britene i Nord-Afrika var blitt syk og skulle repatrieres. Under en biltur fra Wales til London ble han kjørt forbi og fikk se ekte invasjonsstyrker. Men britene lurte ham til å tro han var i Kent i øst mens han i virkeligheten var mye lenger vest.

Dobbeltagenter

Britene hadde pågrepet nær samtlige tyske agenter sendt til Storbritannia. Rundt 50 av dem var blitt «snudd», dvs. satt til å arbeide for britene med å sende falske etterretningsmeldinger tilbake til tyskerne. I disse antydet man at Calais var invasjonsmålet. De viktigste agentene var spanjolen Juan Pujol Garcia med dekknavnet «Garbo», jugoslaven Dusan Popov med kallenavnet «Tricycle» og den polske offiseren Roman Czerniawski, med kodenavn «Brutus».

I tillegg benyttet man kortvarig diplomatiske kanaler til å plante «lekkasjer» som man mente tyskerne ville fange opp. Dette ble imidlertid stanset da man fant metoden upålitelig.

Under den store bombeoffensiven mot tyske mål i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland våren 1944, passet de allierte på å droppe to bomber i eller nær Pas-de-Calais-området for hver bombe man droppet i Normandie. Dobbelt så mange radarstasjoner ble angrepet utenfor den påtenkte invasjonssonen som innenfor.

Samtidig som tyskerne ikke klarte å få nok fly over England til å utføre rekognosering, hadde de allierte komplett luftherredømme på begge sider av Kanalen.

I mai 1944 trodde tyskerne at Pattons armégruppe var ekte, videre at det sto mellom 92 og 97 divisjoner i England. Det virkelige tallet var 35.

Jukseflyet fra det britiske Royal Air Force (RAF) er en kopi av bombeflyet Douglas A-20.

Forsterkninger til NormandieMen nærmest basert på intuisjon mente Adolf Hitler selv, så sent som 2. mai, at et mulig alliert angrep – om enn kanskje ikke selve hovedinvasjonen – ville bli rettet mot Normandie. Derfor sørget han for å overføre betydelige styrker dit i løpet av denne måneden, inkludert 21. panserdivisjon. Det ble satt opp hindre mot glidefly i Ornedalen, nøyaktig der de allierte hadde planlagt å la dem lande. Og 17. SS panserdivisjon gjorde seg klar til å flytte til Normandie. Den allierte ledelse måtte foreta hurtige rokeringer. Bl.a. forandret man landingssonen og angrepsmålene for den amerikanske 82. flybårne divisjon.

Så sent som 5. juni, dagen før invasjonen, sendte feltmarskalk Gerd von Rundstedt ut en situasjonsrapport der han skrev at den allierte invasjonen ennå ikke syntes å være nært forstående.

En sjanse verdt å ta?

Fordi man ønsket å bruke dobbeltagentene også etter at invasjonen hadde startet, ga general Dwight D. Eisenhower tillatelse til at agenten «Garbo» kunne varsle tyskerne om at en invasjon ville komme i Normandie. Men Eisenhower krevde at meldingen ikke ble sendt før tre og en halv time før de allierte landet på strendene klokken 06.30 om morgenen 6. juni. Planen virket. En avlyttet melding fra tysk side fortalte siden at Hitlers rådgivere fortsatt hadde tiltro til «Garbo», og at man trodde den reelle invasjonen først ville komme i juli mot Pas-de-Calais. Dermed ventet tyskerne for lenge med å sende forsterkninger fra Calais-området til Normandie-fronten, noe som ga de allierte det fotfestet man trengte.

Det hjalp selvsagt umåtelig at britene tidlig under krigen knekket den tyske Enigma-koden, og derfor kunne tyde de hemmelige meldingene på tysk side. Skal man i ettertid veie virkningen av all den falske radiotrafikken opp mot virkningen av meldingene fra dobbeltagentene under britisk kontroll, hadde dobbeltagentene utvilsomt størst betydning.

Narrespill om Norge også

Narrespillet som fikk navnet Operasjon Fortitude var delt i to, hvorav den ene delen kalt Fortitude Nord gikk ut på å få tyskerne til å tro at de allierte ville invadere i Norge. Formålet var å hindre at tyskerne flyttet sine 27 divisjoner i Norge til Kontinentet. I den hensikt etablerte britene en oppdiktet hær med en kvart million mann, kalt 4. Armé, i Skottland og Nord-England, med hovedkvarter i Edinburgh slott midt i sentrum av byen.

Allerede tidlig på senvinteren 1943–1944 begynte britene å sende en strøm av falske radiomeldinger og telegrammer mellom fiktive underavdelinger, hovedkvarter osv. – som det var meningen at tyskerne skulle fange opp. Meldingenes innhold skulle antyde at Norge var invasjonsmålet. For eksempel rapporterte man om avdelinger som bestilte et stort antall skibindinger. Eller meldingene omhandlet personell og utstyr forbundet med fjellklatring.

Falske spioner

To nordmenn, John Moe og Tor Glad, hadde ankommet Storbritannia i 1941 som agenter for tyskerne. Men straks etter ankomsten meldte de seg for britene. Deretter gikk de inn i britisk tjeneste under kodenavnet «Mutt» og «Jeff». Glad ble internert av britene i 1943 mens Moe fortsatt å sende meldinger til Norge om ankomst av bl.a. store hærstyrker til Nord-England frem til februar 1944.

Britiske medier ga også sitt bidrag til narrekampanjen som omfattet Norge, med meldinger om resultatet av falske fotballkamper og falske bryllup med tilknytning til de ikke-eksisterende troppene.

Bedrageriet spilte opp under Hitlers frykt, etter tidligere angrep med commandosoldater mot Norge, for at den strategiske norskekysten sto i reell fare for å bli invadert. Tyskerne beholdt derfor sine divisjoner i Norge.

Den virkelige D-dagen: 6. juni 1944 vasser allierte angrepstropper med full oppakning i land på strendene i Normandie.

Så ble det alvor:

  • Den reelle invasjonen ble ledet av Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force (SHAEF) under ledelse av general Dwight D. Eisenhower. Kodenavn Overlord.
  • Fant sted om morgenen 6. juni 1944 med landgang i fem strandområder, i øst kalt Juno, Sword og Gold Beach (briter og canadiere), i vest kalt Omah og Utah Beach (amerikanere).
  • Rundt 156 000 allierte tropper ble landet D-dagen. 6900 skip og 11 600 fly deltok.
  • Falne D-dagen: Ca. 4400 hvorav 2499 amerikanere. Tyske tap ukjent, trolig 4000–9000. Den norske jageren «Svenner» ble senket med tap av 34 liv.