— På tide å skifte beite, sier Anders. Den unge bonden med bredbremmet hatt og et lærbelte fullt av håndverktøy røsker resolutt opp et gjerde og flytter det om lag tredve meter ut på gressmarken.

Der er grønnere på den andre siden. Men ikke mye. Der et tredvetalls spælsauer med lam nylig gnafset i seg kløver og timotei, er det fremdeles masse å ta av. Det skal få stå, fordi det er klimavennlig.

Mikrovennlig

— Gress som er trampet ned av buskap bidrar til at atmosfærisk karbongass trekkes ut av atmosfæren og tilbakeføres til jordsmonnet, der det hører hjemme, forklarer Anders.

Karbon i luften er skadelig. Karbon i bakken er bra. Det kan høres ille ut at halvparten av sauenes mat trampes ned i bakken. Men ifølge Kopstad skal også mikroorganismene i jorden ha mat.

— Disse mikroorganismene er primærprodusentene i jordbruket, sier han.

Sauene er vant til livet som kortreisende nomader. Snart her, snart der på gårdens rundt sytti dekar. De beiter på det struttende grønne jordet 300 av årets dager, sommer som vinter, uten så mye som et gram kraftfôr. Normalt er norske sauer ute mellom 120 og 180 dager i sommerhalvåret, med kraftfôr på innendørs-menyen vinterstid.

Beiteplanlegging

Det er ikke for moro skyld at han hele tiden flytter rundt på sine beitende sauer ute på småbruket Toreshaugen på Ringerike. Anders følger en av internasjonalt jordbruks kanskje nyeste tilvekster, kjent som «holistic management», eller helhetlig beiteplanlegging.

Teorien og praksisen bak denne landbruksretningen ble utviklet på 1980-tallet.

River ned gjerdene. Sauene til Anders Lerberg Kopstad får stadig grønnere beite.
Jan T. Espedal

Grunntanken er denne: Gjennom å forstå økosystemene ville beitedyr lever i, kan vi etterligne disse med vanlige husdyr. Slik kan vi optimalisere naturens produksjonskapasitet, og til overmål rehabilitere ødelagte økosystemer, som ørkenspredning.— Det er slik jorden lagrer karbon. Karbonet i jorden er selve grunnlaget for menneskenes eksistens. Da kan spiselige planter vokse. Karbon i luften river grunnlaget for eksistensen vår vekk, forklarer han.

Klimafiende

FN beregner at rundt 20 prosent av klimautslippene på jorden kommer fra landbruket. Samtidig understreker FN at vi må øke matproduksjonen med 14 prosent hvert tiår fremover for å holde tritt med befolkningsveksten.

I flere generasjoner har avlingene pr. dekar dyrket mark gått nedover. Det er behov for forandring, hevder Anders og hans likesinnede.

– Vår tanke er veldig enkel. Vi vil optimalisere jordbruket heller enn å maksimalisere det. Gjøre det bedre, ikke industrialisere det, sier Anders.

Med seg på flyttelasset med sauer ute i det grønne har han også et hjemmesnekret mobilt hønsehus. I møkka til sauene finner hønene nok larver å spise, samtidig som de gjødsler og saniterer beitene.

Bare ved at vi gir jordsmonnet naturlig næring, kan jorden gi oss mat, mener en ny bondebevegelse. Ekstragevinsten er et bedre klima.

— Jordbruket er i utgangspunktet komplekst, altså avhengig av et stort samspill. Men moderne driftsmåter har bare gjort det konvensjonelle jordbruket veldig komplisert, sier Anders.

Konvensjonelt landbruk er i høy grad basert på brannslukking. Man behandler symptomene i stedet for årsakene, er analysen. Bruken av kunstgjødsel i et stadig mer utarmet jordsmonn er et symptom på synder begått gjennom utallige generasjoner.

— Landbruket har i prinsippet vært uendret i 10000 år. Vi snur jorden, planter frø, høster grøden og ser mye av jorden bli skyllet ut i vassdragene om høsten. Staten kan subsidiere grøfting og drenering, men selve metoden er feil, hevder Anders

Til McDonald's

Selv er han åttende generasjon bonde på området rundt Nedre Lerberg, der foreldrene leverte poteter til McDonald’s og Findus.

— Det vi drev med virket naturlig på den tiden, men potetdyrking på konvensjonell måte er noe av det mest intensive som finnes. Det etterlater jorden i elendig forfatning, sier han.

Etter et studieopphold i California, der han kom i kontakt den holistiske bevegelsen, har han studert landbruksteknikk og har en master i agroøkologi. Masteroppgaven dreier seg om hvordan beitedyr kan rehabilitere utpint mark.

I bryllupsgave fikk han og kona Mari Sandsund 20 sauer, av den robuste typen spelsau. De er nå blitt 45. Hun er bygningsingeniør og kulturminneforsker, og arbeider nå som samfunnsplanlegger i Ringerike kommune. Men planen er å ta ansvaret for fruktproduksjonen på gården.

Fremtiden skal også bære frukt i form av epler. Mari Sandsund trenger knapt hjelpe sønnen Thorvald. Einar Georg skal lære.
Jan T. Espedal

— Den helhetlige planleggingen er et verktøy som gjør det lettere å tilpasse driften til riktig agronomi. Den er ikke et mål i seg selv, sier hun. Sønnen Thorvald (3) er på egen hånd i ferd med å plante et epletre, mens Einar Georg (1) ser på.Bare ved bedre jordsmonnet kan vi sikre matforsyning i kommende generasjoner. Det er budskapet til Anders og hans likesinnede. De hevder at i dag drives 150 millioner mål jord verden over etter disse prinsippene, med uttrykt støtte fra FN.

— Vi har som ambisjon at det blir dyrket en milliard mål etter disse prinsippene innen 2025.

Møkk?

«Aaah!» sukker vi byfolk gjerne, når vi kjører bil gjennom landbruksområder og sniffer inn duften av nyspredt møkk. Det lukter ikke godt, men det er bra for jorden, fastslår vi.

— Nei, tvert imot, protesterer Anders. Det som river i nesen er lukten av miljøgasser på vei opp i atmosfæren.

Han vil pløye ny mark. Eller rettere sagt, han vil ikke pløye i det hele tatt. Så radikale er tankene bak den holistiske driften, at han anser den tiden da våre forfedre satte den første plogen i jorden som begynnelsen på slutten.

— Et godt jordsmonn utvikles over veldig lang tid og blir full av mikroorganismer, av myldrende liv. Det er mikrober, smådyr, marker, edderkopper, sopp. Dette gir basis for sunn vekstproduksjon, sier Anders.

Når vi pløyer og vender jorden, slipper vi ut nitrogenoksid, karbondioksid og metangasser. Samtidig eksponerer vi mikroorganismene for solens ødeleggende UV-stråler, noe som over tid tar kverken på det mangfoldige livet som utgjør god matjord.

«Lurer på realismen»

— Dette er økologisk gode prinsipper, men jeg lurer på realismen i det hele, sier professor Gunnar Austrheim ved NTNU.

Professoren har beiting som fagfelt og kjenner godt til Allan Savory og praksisen med holistisk dyrehold.

— Det gamle driftssystemet i Norge var bygget på det samme. Gjeteren tok med store flokker dyr som beitet ned et område, før de forflyttet seg til nye beiter i mer modnet vegetasjon, slik topografien vår innbyr til, sier han.

afp000734452-WkXKC7Wis2.jpg
Jan T. Espedal

Drøvtyggere, og særlig sauer, er de eneste som kan utbytte norske naturressurser på en fornuftig måte, hevder han. Vi har ikke mye dyrket mark, og bare dyr med flere mager kan utnytte utmarksressursene. Stadig flytting rundt på nye beiter er optimalt.— Teorien er bra. I virkeligheten vil det kreve et svært stort system, med masse gjerder, mye folk og mye penger. Vi har 2,1 millioner sauer på utmarksbeite i dag. Så det er både et spørsmål om ressurser og om det er praktisk mulig, sier Austrheim.

Les også: