Norge

Revolusjoner: Skrekkvelde med ukjent utgang

Når et opprør først er sluppet løs, er det ingen gitt å si hvor det vil ende. Ofte ender det med at revolusjonen spiser sine egne barn.

Nikolaj Jezjov var en ledende skikkelse i det sovjetiske hemmelige politiet. Her er han sammen med Josef Stalin på et bilde fra 1930-årene. I 1940 ble han selv skutt. Senere ble han retusjert vekk fra bildet. Foto: x

  • Halvor Tjønn

Foto: x

Egypt og store deler av Midtøsten står midt oppe i en revolusjonær prosess. To diktaturer er fjernet, og flere andre knaker i sine sammenføyninger. I Egypt har man klart å skape ro i hvert fall foreløpig ved å sende den avsatte Hosni Mubarak til Sharm el-Sheikh. Men ingen kan utelukke at hendelsene de siste ukene bare er innledningen til noe langt større og langt mer dramatisk.Dette er ingen uvanlig situasjon når en samfunnsomveltning innledes. Når et diktatur først er fjernet, kommer makten i fritt spill. Ikke sjelden ender revolusjonen med at de som satte den i gang, selv faller som ofre for den. Etter at det har skjedd, går revolusjonen som regel inn i et roligere forløp.

Mange revolusjoner følger altså en pendelbevegelse: Først beveger pendelen seg mot en ytterliggående posisjon. Så taper revolusjonen fremdrift. Etter noen år faller samfunnet tilbake til det gamle, dog i en noe annen form enn det som tidligere eksisterte.

Klassikeren

Etter dette mønsteret var det Frankrike utviklet seg under revolusjonen i årene mellom 1789 og 1799. Fordi den franske revolusjonen var den første store samfunnsomveltningen i noe som lignet på et moderne vestlig land, og fordi den ble så dyptgripende og dramatisk, er den blitt revolusjonen som alle senere revolusjoner sammenlignes med. Det som skjedde i Frankrike i siste tiår av 1700-tallet, er blitt målestokken for alle senere samfunnsomveltninger.

Holdt opp mot den franske revolusjonen, er utviklingen i Egypt ennå ikke kommet frem til ettersommeren 1789, det vil si at den fortsatt befinner seg i en høyst moderat fase. Den videre utviklingen vil avhenge av to elementer: Først hvor sterkt ønsket er nede i folkedypet om en forandring, dernest hvor sterk den stabiliserende makten på toppen (les: den egyptiske hæren) vil vise seg å være.

Sommeren 1789 var det få i Frankrike utenom adelen og kongens nærmeste krets som virkelig støttet kongemakten. Derfor hadde den unge sakføreren Camille Desmoulins et lett spill da han den 12. juli 1789 steg opp på et kafébord i hagen ved det vakre Palais Royal i Paris og oppfordret sine medborgere til å gripe til våpen. To dager etterpå hadde folkemengden i Paris stormet Bastillen, symbolet på den tyranniske kongemakten og saget av hodet til festningssjefen, Bernard-René de Launay. Tre og et halvt år etterpå, i januar 1793, ble kong Ludvig XVI halshugget. Blant de revolusjonære som agiterte for henrettelse av kongen, var Camille Desmoulins.

Mot sine egne

10 måneder etter at kongen var henrettet, vendte terroren seg mot de revolusjonære. Et moderat revolusjonært parti, de såkalte girondinerne, kom på kollisjonskurs med jakobinerne under ledelse av Frankrikes de facto diktator, Maximilien Robespierre. Som den mest ytterliggående av de franske revolusjonslederne mente Robespierre at det å vise svakhet overfor revolusjonens motstandere, var ensbetydende med forræderi mot menneskeheten. Senhøsten 1793 ble girondinerne, med den karismatiske og vakre Madame Roland i spissen, ført opp på skafottet i Paris og halshugget.

Fra henrettelsen av girondinerne skulle det gå bare et halvt år før turen kom til de moderate delene av jakobiner-bevegelsen. Robespierre og Desmoulins var barndomsvenner, men det reddet ikke Desmoulins fra giljotinen. I april 1794 ble han halshugget sammen med 14 andre moderate jakobinere. Hele Paris var på dette tidspunkt involvert i en orgie av blod og vold der ingen kunne være sikker på ikke å måtte bestige skafottet. Men i juli var det slutt: Også medlemmene av Robespierres egen nærmeste krets innså at terroren ikke kunne fortsette. Robespierre ble arrestert og henrettet, med ansiktet vendt opp mot giljotinens øks, den 28. juli 1794. Hele Frankrike pustet lettet ut.

Russland

Da den russiske revolusjonen brøt ut nesten 130 år senere, var den ledet av menn som var vel bevandret i historie. Lederne for de ulike revolusjonære partiene førte stadig diskusjoner der de sammenlignet sin revolusjon med den franske. Det forhindret ikke at revolusjonen skulle følge noenlunde i det samme sporet, rent bortsett fra at utviklingen i Russland skulle gå så mye senere. Etter at bolsjevikene til Vladimir Lenin hadde overtatt makten høsten 1917, sørget man for å drepe så mange medlemmer av aristokratiet og åpne kontrarevolusjonære som man var i stand til. Men fortsatt var det en forholdsvis fri og åpen debatt innen rekkene til kommunistpartiet.

Denne situasjonen skulle vedvare frem til omkring 1927–1928. Da hadde Stalin skaffet seg full kontroll over partiet. Utover 1930-tallet drepte han først alle sine fiender i kommunistpartiet. Deretter gikk han løs på alle som han kunne mistenke for å bli hans fiender en eller annen gang i fremtiden. Tilsammen millioner, det være seg partimedlemmer, militære, bønder, medlemmer av «upålitelige» nasjonaliteter etc., etc., endte livet i torturkamre, foran eksekusjonspelotonger eller i fangeleirer.

Holdt opp mot den franske revolusjonen, er utviklingen i Egypt ennå ikke kommet frem til ettersommeren 1789

Da Stalin kreperte den 5. mars 1953, tyder mye på at han var i gang med å planlegge nye, blodige utrenskninger. Like etter at tyrannen var død, sørget de gjenlevende partilederne for å avlive Lavrentij Beria, Stalins fremste bøddel. Offisielt var sovjetfolket i dyp sorg da Stalin døde, men partiapparatet som hadde lidd mest under Stalins lunefullhet, trakk et lettelsens sukk.

Iran

Også den iranske revolusjonen skulle vende seg mot sine egne. Tidlig på året 1979 måtte sjahen av Iran, Mohammad Reza Pahlavi, flykte fra landet han hadde styrt i 37 år. Ayatollah Ruhollah Khomeini ankom Iran med et fransk fly like etterpå.

Fra og med sommeren 1980 samlet den iranske ayatollah Khomeini all makt i sine hender. Den revolusjonære presidenten måtte flykte, og flere av hans nærmeste medarbeidere ble skutt. ARKIVFOTO: REUTERS Foto: BEHROUZ MEHRI

Khomeini slo fast da han ankom hjemlandet, at han som islamsk geistlig ikke hadde noe ønske om å styre landet. I begynnelsen fikk da også moderate figurer som Mehdi Bazargan og Abdulhassan Banisadr lov til å spille en rolle som utstillingsvinduer for revolusjonen. Men fra og med sommeren 1981 samlet Khomeini all makt i sine hender. Bygningen der president Banisadr holdt til, ble inntatt av revolusjonsgarden og flere av Banisadrs nærmeste medarbeidere ble skutt. Selv måtte Banisadr flykte til Paris, der han fortsatt lever.

Massakre

Mange tilhengere av den avsatte sjahen og av ulike moderate fraksjoner ble likvidert i årene like etter 1979. Den mest blodige hendelsen skulle imidlertid følge i 1988. Da gikk regimet løs på medlemmer av radikale opposisjonsgrupper. Anslaget over antallet ofre varierer fra omkring 4000 til 30000.

Den iranske revolusjonen kunne nylig feire sin 32-årsdag, og den er ennå ikke brakt til en avslutning. Valget av Mahmoud Ahmadinejad som president i 2005 viser at revolusjonen fortsatt befinner seg i en ekstrem fase. I den grad også den iranske revolusjonen følger mønsteret fra den franske og den russiske revolusjonen, vil pendelen før eller siden svinge tilbake. Men det kan ta tid – lang tid.

Relevante artikler

  1. NORGE

    Gårdeier frifunnet for hallikvirksomhet

  2. NORGE

    Minoritet i minoritet

  3. NORGE

    Se bildene fra poker-aksjonen i Oslo

  4. NORGE

    Vi tester hva som er den beste jobbreisen fra Ski til Oslo

  5. NORGE

    Stem på Aftenpostens fortografers beste bilder i MAi.

  6. NORGE

    Fotolys i juletid