Norge

Les ofrenes historier

I rapporten gir flere av flodbølgens norske ofre og deres pårørende sterke beskrivelser av hvordan de opplevde katastrofen og hjelpearbeidet. Her følger noen av historiene.

«Så slår bare vannet inn mot vinduet og fyller hele rommet

Vi var på et hotell i Khao Lak tidlig på morgenen den 26. desember. Vi var og lekte med vår lille sønn ved bassenget. Der var flere nordmenn, og plutselig er det en som roper: «Det kommer en flodbølge!» Det var bare to etasjer på hotellet som lå fire meter over vannlinjen.

Vi sprang opp på et rom i annen etasje som var det høyeste punktet i nærheten av oss, og sto og så utover havet. Så tenker jeg: «Å herregud, her er det noe som ikke stemmer, jeg husker ikke at det var så langgrunt her.» Det var som om vannet var helt borte. Langt der ute ser vi noe som kommer helt stille og rolig rullende mot oss. Da det nærmet seg kanskje 50-100 meter fra stranda, så så vi at det begynte å toppe seg. Nå ser vi en høy bølge som kommer. Folk begynner å få panikk, folk kommer springende. Vi prøver å rope etter folk, det er folk på stranda, det står folk og fotograferer, det er ingen som reagerer. «Dere må komme opp!» Da får de panikk, og de som jobber på hotellet kommer også opp på det rommet vi er i. Etter hvert er vi cirka 20 mennesker inne i dette rommet i annen etasje. Så ser vi at bølgen blir veldig stor, vi prøver å komme oss på taket, men det finnes ingen muligheter.

Så slår bare vannet inn mot vinduet og fyller hele rommet. Jeg ser bare en brun vegg mot baderomsvindue og rommet fylles opp med vann. Du føler det på en måte som du er i en tank, du har sett på film at vannet fylles opp og nå skal du drukne. Og akkurat idet jeg tenker tanken er det sånn jeg skal dø?, så blir jeg på en måte blåst ut av rommet fordi at veggen bak meg eksploderer — eller huset på en måte eksploderer - og vi blir dradd med bølgen, spylt ut av rommet.

Jeg får tak i en dør, jeg surfer på den døra på bølgen Bølgen går i en hastighet av 30-35 km/t. Vi farer over palmetrær som vi ser toppene av som stikker opp. I vannet er det hele hus, palmer, det er kjøleskap, det er minibarer, alt mulig. Jeg prøver å manøvrere unna, og så kollapser det en strømledning. Jeg ser at de høye strømkablene bare gir etter, og så tenker jeg: Nå skal jeg kveles. Så svartnet alt for meg. Da jeg kommer til meg selv igjen har jeg mistet døra. Så prøver jeg å manøvrere i den sterke strømmen av vann. Men jeg presser meg bort fra vrakrestene og alt som måtte finnes i vannet. Jeg klarer til slutt å sette ned beina når vannet begynner å roe seg. En thaidame jeg møter, forteller at jeg er på den andre siden av hovedveien. I ettertid vet jeg - jeg har vært med bølgen i 2 km.»


«Det tok meg cirka 10 timer å få kontakt med Utenriksdepartementet

Vi forsøkte å etterlyse våre søndag annen juledag, og da var det jo umulig å komme frem til UD. Det tok meg cirka10 timer å få kontakt. Og det som møtte meg der var en mangel på profesjonalitet som jeg ikke trodde vi skulle oppleve. Vedkommende som tok i mot etterlysningen hadde ingen spørsmål, men bare skrev ned akkurat det jeg sa. Og det virket ikke som om man hadde noen retningslinjer å gå etter ved registreringen av savnede, og det var nokså tydelig at den personen som håndterte min henvendelse ikke hadde gjort dette før.

«Hele min familie var savnet

Så vi begynte å ringe med UD. Ja, jeg ga jo opp til slutt da, men la oss si at jeg hadde en 12-15 telefonsamtaler med dem. Det var forskjellige mennesker hver eneste gang. Det forløp gjerne sånn at jeg sa hvem jeg var og hvor jeg ringte fra, og begynte da med at jeg savner hele familien min. «Ja, hvem savner du?» ble jeg ofte spurt. Og når jeg sa hvor mange jeg savner da ble de helt oppgitt over at dette kom til å ta lang tid. «Nei, nå må jeg ha noe å skrive på». Jeg begynte å forklare og fortelle hvordan jeg la fram den samme lista helt lik hver gang. Jeg begynte med den store familien med mor, far og 3 barn og den lille familien. Vi hadde det helt systematisk, og avsluttet alle samtaler med i hvilken kommune alle var hjemmehørende.»

Men sent en kveld så ringer UD, og det var faktisk en mann jeg hadde snakket med tidligere. Så sier han at nå skal vi ha alt på plass med disse navnelistene, så nå skal jeg lese opp for deg hva vi har for dette skal overleveres til Kripos. «Å ja, så fint, det var jo kjempefint.» Han leser opp, og så fikk vi rettet på lite grann, og nå var dette i orden. «Så fint, ja da behøver vi ikke tenke noe mer på det, dette er i orden og nå ligger de listene i UD, men jeg ringer tilbake i morgen.» Han var veldig hyggelig og omsorgsfull og sånn, for det er klart at jeg var opprørt og fikk nesten ikke sagt det jeg skulle. Jeg prøvde å ta meg sammen, for det var oppgaven min å holde den telefonkontakten med UD.»

Da var det at jeg ringte tilbake neste morgen, og traff en mann som hadde en dame ved siden av som hele tiden kommenterte et eller annet om at nei, ikke gjør sånn, vi tar vekk det — jeg hørte den stemmen hennes hele tiden, og begynte igjen å forklare. Men så sier jeg at alt var i orden i går. «Nei, nå skal du høre her,» sier hun. «Jeg lurer bare på jeg ...» «Ja,» sier jeg. «Å ja du, vi skal bare ha dette på plass.» «Ja,» sier jeg «men forsto at alt dette var i orden, jeg skjønner ikke ...» Jeg ble altså så oppgitt. «Snille vene,» sier jeg «det er 12. eller 15. gangen jeg ringer om dette,» og jeg gikk helt i stå. «Og jeg trodde at det nå var på plass, og det sa dere jo at alt var nå i orden.» Dette var lille nyttårsaften eller noe sånt. Da ringte jeg aldri mer.

«Jeg er fortsatt sint nesten 3 måneder etterpå

Det sitter fortsatt mye sinne når jeg skriver om dette. Jeg meldte min mor til UD som savnet den 26. desember. For at vi alle skulle ha en person å forholde oss til, bestemte vi innenfor familien at jeg skal være kontaktpersonen i denne saken. Den 27. desember får vi telefon fra Thailand at hennes reisefølge er i god form, men at min mor er fortsatt savnet. Jeg ringer UD og gir beskjed om dette. Da jeg ringer denne dagen har de ikke oversikt over de opplysningene jeg ga dagen før. Jeg måtte gi opplysningene på nytt igjen. Om kvelden ringer jeg igjen til UD. Denne gangen får jeg beskjed om at det ikke er jeg som er nærmeste pårørende, det er noen andre som har meldt min mor og hennes reisefølge som savnet. Igjen (nå er det tredje gang) forteller jeg at jeg er nærmeste pårørende til savnede og at reisefølget hennes er i live.»

«Pårørende var ikke en del av dem de snakket med

De svinser hit og svinser dit, og reiser til sykehus hvor det er opplyst at det er noen som er funnet. Det er andre natt vi er i Phuket. De får med seg bilder, om de kan lete etter våre der. Men jeg tror ikke de kommer så langt. Det er ingen som tar tak i noen av oss pårørende på noe som helst tidspunkt. Her snakker vi om pårørende på 23-24 år. Ingen grep fatt i den gutten, som var ute og så groteske ting, og han var helt alene og lette. Det eneste han hadde å klamre seg til var andre pårørende. Det er under enhver kritikk. Til og med når helsepersonellet kom, så gjorde heller ikke de det. Pårørende var ikke en del av dem de snakket med.»

«Å bidra til å få sønnen vår hjem, det var ikke UDs ansvar

Syv timer etter katastrofen fikk vi telefonbeskjed fra min sønn som hadde feriert i Khao Lak, at hans familie var savnet og at han selv var skadet. Vi ringer straks til UD og fikk beskjed om at «dessverre vi har ingen du kan snakke med på det nåværende tidspunkt». 28. desember ringer min sønn fra flyplassen i Phuket og forteller at han har fått hjelp av svenske familier til å ringe hjem. Han kunne fortelle at han kom til Malmø med fly. Jeg ringte igjen til UD med spørsmål om de kunne bidra med å få sønnen vår hjem til Norge, men fikk følgende beskjed: «Dette er ikke UDs ansvar. Har du penger til å dekke kostnadene?»

«Alle MÅ inn til ambassaden for å få pass

Alle andre ambassader hadde flagg oppe og sto og tok imot da folk kom til flyplassen i Bangkok på kvelden 27. desember. Det var ingen fra den norske. Dette blir merkelig nok dementert av utenriksminister Petersen på Redaksjon EN på NRK1 28. desember. En representant fra den svenske ambassaden sto der med en stor bunke penger som han delte ut til de som trengte det. Ambassaden i Bangkok ble ringt opp for å fortelle dem at mange, «friske» og syke nordmenn var på Bangkok flyplass. Konsulen bekrefter at de ikke har noen folk på flyplassen og at alle MÅ inn til ambassaden for å få pass. Konsulen ble opplyst at folk hadde mistet alt de eide og kunne ikke komme seg inn til Bangkok by uten penger. På dette svarer konsulen at han kan ikke gjøre noe med denne problemstillingen, og at det er opp til hver enkelt å komme seg inn til byen.

En norsk SAS-ansatt som prøvde å ta seg av de norske på flyplassen, fortalte at SAS hadde gjort dette på eget initiativ fordi den norske ambassaden ikke var tilstedeværende. Han ble spurt om muligheten for å komme seg hjem til Norge uten pass, slik alle de andre fra skandinaviske land fikk. Det svarte han positivt på. Dette gjorde at vi kom oss med det første flyet med rammede skandinaver til København den 27. desember.

«Det er utrolig å få beskjed om at den du savner lever!

Jeg kan ikke forklare med ord hva det gjør å få en slik beskjed at mora mi lever. Jeg dro ned til Thailand i håp om å finne henne. Nå er det gått 8 uker og vi har ikke hørt noe. Da jeg fikk beskjeden fra ambassaden at hun er i live, trodde jeg ikke at ambassaden kunne sende falske meldinger videre. I dag er hun fremdeles savnet. Hvordan en slik glipp kunne skje vet jeg ikke. Jeg har heller aldri fått noen unnskyldning for dette.»

«Vi reiste til Thailand for å bistå vår søster med å finne sine

Når vi ankommer Phuket International Hospital, så går vi opp sykehustrappene og ser at der er et bord og der er det noen ambassadefolk som sitter. Vi forteller hvem vi er, og de sier: «Å, dere er det viktig å snakke med!» Så sier de at vår søster er skadet, vår svoger og nieser er fortsatt savnet. «Hun er dårlig og vi jobber med å få henne hjem.» «Men hun skal ikke hjem så lenge hun ikke ønsker å reise hjem selv,» sier vi. «Hun har mistet sine og hun kan umulig reise. Det er derfor vi er kommet, for å hjelpe henne med å lete.»

I mellomtiden har helsepersonell, sendt fra Norge, vært hos henne for å overtale henne til å reise hjem. Dette blir hun veldig opprørt over, vedkommende sier til henne: «Hør her, det er ikke noe håp for dine, du kan bare reise hjem.» Søsteren min er helt knust, vi fikk ikke anledning til å fortelle henne på en skånsom måte det som er virkeligheten. At det faktisk er sant at de fleste savnede er døde. Vi følte etter hvert stort behov for bistand fra helseteamet fra Norge og ringte det 24-timers telefonnummeret som var oppgitt. Ingen kontakter oss tilbake som lovet og da vi ringer igjen får vi oppgitt et telefonnummer, slik at vakthavende kan selv fortelle hvorfor han ikke dukker opp. «Jeg kommer ikke», svarer han. «For jeg har ikke tid før i morgen klokken 11. Jeg må jo også skjerme meg selv».

«Kontortiden er mellom 11 og 13 — ta kontakt neste dag

Dette var beskjeden pårørende og berørte ble møtt med på en telefonsvarer ved ambassaden i Bangkok. De tre tastealternativer 1, 2 og 3 er svært lite relevant. En av forklaringene gjaldt fremgangsmåte for å gifte seg i Thailand. Dette føltes svært frustrerende i den situasjonen alle sammen var i.»

«Håret mitt var bare tugger og jeg hadde leire i ørene ennå

Jeg ville ikke reise hjem fordi jeg trodde min savnede sønn og mann skulle komme. Han jeg kom sammen med ville heller ikke reise, for han ventet på sin samboer og håpet at hun levde.

Derfor reiste vi til ambassaden i Bangkok dagen etter .Det var ikke pene klær jeg hadde på meg. Jeg hadde ikke hårbørste, ingenting, så håret var bare tugger. Jeg hadde leire i ørene ennå. Vi kom dit kl. 09.00 og møtte lukkede dører. En thailender sto utenfor, og han skjønte hvor vi kom fra. Han åpnet personalinngangen for oss og ba oss komme inn der. Men da vi kommer opp til ambassaden vil de altså ikke slippe oss inn. Da setter jeg foten i døren og forlanger å bli sluppet inn. Da kom en til slutt og åpnet for oss og sier alvorlig: "Dere får få lov til å komme inn da". Som om vi skulle være veldig beæret.

Derfra ble jeg kjørt opp til sykehuset for å få renset sårene mine. Jeg får en veldig fin behandling. Der treffer jeg også andre som er kommet inn fra forskjellige steder, som jeg kan snakke med. Det tar ganske lang tid, for det er mye trafikk i Bangkok. Så kom jeg tilbake til Sjømannskirken, og da står det en og sier at de har ringt fra ambassaden. «Jeg har en fantastisk melding til deg. De er funnet, de er i live og de er på vei i fly fra Phuket til Bangkok». Så sier jeg at denne meldingen har jeg fått mange ganger, er du sikker? Er dette sjekket, er det noen som har snakket med dem? «Ja,» sier han. «Vet de om meg?» «Ja,» sier han. Så sier han: «Du skulle komme opp på ambassaden.» Jeg blir da kjørt, og alle er lykkelige på mine vegne. Så kommer jeg tilbake til ambassaden, og blir satt i en forsikringskø. Så åpner de døren, og jeg setter foten innenfor og sier: «Er det slik at de nå er funnet?» Jeg forteller det vedkommende fra Sjømannskirken har fortalt meg. At mine var funnet og at de var på vei fra Phuket til Bangkok. Så sier ambassadøren: «Det stemmer ikke, de er ikke funnet.» Så sier jeg: «Nå må dere ringe mine og si at de skal komme, for nå klikker det for meg.» Så sier hun til meg: «Det er ikke bare du som savner noen!»

«På en fjelltopp på Phi Phi

Nesten 7 timer etter at bølgene traff Phi Phi, satt vi på den mindre av de to fjelltoppene på øya og prøvde å få hjelp. Vi var redde og usikre på hva som hadde forårsaket bølgene, og om det skulle komme nye bølger. Det var stadig rykter og tilløp til panikkutbrudd. Vi hadde dype kutt. Vi hadde minimalt med vann og ikke mat. Vi så utover en totalt ødelagt øy. Vi var sammen med om lag 20 andre på fjelltoppen, hundrevis av andre var i området. Vi var blant de få som hadde telefon. Nettverket var lenge nede, og det var en stor lettelse å få tekstmelding fra Norge om at bølgen skyltes et jordskjelv og ikke terrorisme som vi først fryktet.

Mine foreldre i Norge hadde på dette tidspunkt hatt flere samtaler med UD. Via mine foreldre ble beskjed med telefonnummer gitt om at vi burde ringe den norske ambassaden i Bangkok. Jeg ringte ambassaden og ga en god forklaring på hva som hadde skjedd, beskrev godt bølgenes ødeleggelse og omfanget av katastrofen. Representanten på ambassaden var mer opptatt av å fortelle hvor flink han var som var på jobb siden det var juleferie og annen juledag. Han noterte personalia og var nøye med detaljene. Så anbefalte han meg å gå ned til resepsjonen (som var tatt av vannmassene og ikke lenger eksisterte) og registrere meg (80 % av de ansatte på hotellet omkom).

I skuffelsen over representantens manglende hjelp, prøvde jeg å være konstruktiv. Jeg spurte hvordan vi skulle komme oss fra Phi Phi. Svaret jeg fikk var uklart Representanten som ikke var til hjelp, ikke var forståelsesfull og ikke var konkret på et eneste annet punkt, var krystallklar på dette: Dersom vi kom oss av gårde, dit han ikke visste hvor og ikke på hvilken måte og alt dette uvisse, da kunne UDs representant gjøre meg helt sikker på at fly hjem til Norge, det kom ikke han til å løfte en finger for å forenkle. For «det hadde ikke ambassaden noe med».

«Å møte ambassaden i Phuket, det var som å oppleve bølgen på nytt

Da ble jeg utrolig skuffa. Det er et bord, hvor det sitter cirka 4-5 personer. Jeg ba om nødpass og fikk beskjed om å fylle ut et skjema og komme med bilder. Bilder? Hvordan skal jeg få tak i bilder? Meg er en ting, jeg kan sikkert få tigd meg noen bilder hos en eller annen fotograf, men hva skal jeg gjøre med ham som ligger på sykehuset? Jeg kan ikke trille senga hans ut av sykehuset for å få han til en fotograf, dere kan da ikke be meg om det? Det hadde de ikke tid til å bekymre seg om, det var ikke deres problem.

Hadde de enda hatt et polaroidkamera der, som man får kjøpt i Thailand for 200 kroner. Så kunne de tatt bilder av alle, klippe ut og fylle ut skjema. I løpet av 10 minutter ville du hatt nødpasset ditt. I stedet skal du bli sendt av gårde pengelens og helt uten noen ting for å ordne bilder selv! Vi fikk ikke en kroner. Det var ikke noen option i det hele tatt.»

«På Phuket International Hospital så vi et bord hvor det sto Norwegian Embassy, og da tenkte vi Yes, takk og lov, nå er vi reddet

Mange av oss var i sjokk da vi ankom. Vi savnet familiemedlemmer og var i tillegg skadet. Vi ga opp navn på våre kjære. Med fødselsdatoer og hvor vi hadde vært da bølgen traff oss. Så oppdager vi med vantro at opplysningene vi kom med ble notert ned på lapper, overalt lå det papirer som formelig fløt på bordet. En bunke ble holdt på plass med en kaffekopp. En tok en slurk av kaffen og papirene blåste i alle retninger! Tilstedeværende hjalp til med å plukke opp papirlappene for at informasjon ikke skulle gå tapt.

Det hadde ikke kostet dem noe å ha dratt og kjøpt en ny bærbar PC for å lagre all informasjon elektronisk. Etter et par dager kom det en gammel rullefaks, der papiret blir svart så fort det kommer sollys. Man ser ikke hva det er på fotografiene som kommer. Hva hjalp det at fortvilte pårørende i Norge fakset over bilder av savnede personer.

Mange oppsøkte «ambassaden» for å få elementær bistand. Vi hadde bare det vi gikk og stod i. Alt var blitt borte i bølgen — penger, papirer, telefoner. Kort sagt vi hadde absolutt ingen ting! Vi hadde klare behov for en del primærhjelp: Et sted å sove, klær, mat. Det var også behov for penger for å få tak i en tannbørste, få kjøpt noen enkle klesplagg for å klare seg en stund.

Svært få av oss er fornøyde med den hjelpen vi fikk. Vi ønsker å rette kritikk mot mangel på system, på ledelse, på kommunikasjon. Vi opplevde en økonomisk gjerrighet, og dessverre opplevde mange av oss manglende medmenneskelighet i denne forferdelige situasjonen Registreringen ble gjennomført på en særdeles talentløs og amatørmessig måte. I 2004 trodde jeg vitterlig at et av verdens rikeste land stilte med bærbar PC, telefonservice og Internet/mail. Men nei. «Er det mulig å ringe hjem?» spurte vi. «Har du ikke telefon?» Fikk vi til svar.»

«... ikke en masse telefonsamtaler høyt og lavt!

Den norske ambassadøren i Thailand ankommer Phuket 1. januar. Det blir en ganske sterk opplevelse for flere av oss. Det ble avholdt et møte for pårørende hvor vi stilte som felleskrav at vi som var der og hadde behov for å få et sted å bo, måtte få dette dekket. Aller helst under samme tak fordi vi hadde samme problem og behov i tillegg til at vi kunne være til støtte for hverandre. Vi ble fortalt etter en «time-out» at ambassadøren skulle ta en personlig samtale med hver av oss og gi oss individuell behandling. Ingen som var på møtet har til dags dato blitt kontaktet!

Vi meddelte et behov for telefoner: «Vi må ha kontakt med Norge for å kunne ringe hjem og formidle informasjon!» Ganske nøyaktig sitert var svaret: «Ja, men hvis vi ordner dette, så må man være bevisst på at det må ikke være en masse privatsamtaler høyt og lavt, men det skal være viktige samtaler.»

«En kronglete vei hjem ...

Etter hvert så kommer han som var konsul plutselig inn på rommet. Da var det gått opp for dem ett eller annet. Da kommer han og sier at han har ordnet plass på en Star Tour maskin hjem. Da ble jeg veldig skeptisk. Det er ikke noe flyselskap som heter Star Tour, det er et reiseselskap. Og han sier at han har ordnet plass, han hadde ordna bårer og alt skulle være klart på flyplassen. «God tur gutter!» Det ble i hvert fall ordna ambulanse, og vi dro ut på flyplassen. Da er klokka elleve på kvelden den 28. desember.

Vi blir hivd ut av ambulansen på flyplassen, og der er det ingen for å møte oss, og jeg får til slutt kranglet meg til en rullestol å sette kameraten i, og han er veldig dårlig. Han har hatt 40 i feber i 3 dager og det er ganske kritisk. Så triller jeg inn i terminalen og finner til slutt to Star Tour-guider.

«Hei, det norske konsulatet sendte oss, og jeg regner med at vi skal være med dere?» Men nei, det skulle vi ikke. Så spør jeg: «Hvor er bårene?» Nei, de har ikke en eneste båre. Så sier jeg at nå er vi blitt kastet ut av sykehuset, vi skal være med! Det er en del av de som står her som ikke har mistet bagasjen eller noen ting, de kan vente en dag eller to.

Til slutt gikk det. De visste jo heller ikke, det var to maskiner som var satt opp — en til Stockholm og en til Göteborg. Hvilken ville vi være med? Det var jo ingen som hadde koordinert det her. Det var ingen som venta på oss eller hadde ordna noen ting for oss.

De på sykehuset var lykkelig for at vi skulle dra, for de trengte jo rommet veldig. Men så kom det jo aldri noen flymaskin. Så da klokka ble sånn to om natten og vi hadde sittet på flyplassen siden elleve om kvelden, så sa jeg at det her går ikke, så vi dro tilbake på sykehuset. De hadde jo tatt ut drenet og alt mulig av sårene. På sykehuset var rommet vårt gitt bort allerede, og vi ble liggende i vestibylen den natta. Så dro vi ut på flyplassen tidlig om morgenen dagen etter, og da var det samme mølla om igjen.»

«Heldigvis har vi hatt Kripos å forholde oss til

Dag 6 kom Kripos og det var da vi hadde det første informasjonsmøtet. Og da fikk vi for første gang ryddig, ren, rak, konkret informasjon. Og det var så godt for det var noen som kunne fortelle, selv om de ikke sa alt du hadde lyst til å høre, så fikk du i hvert fall saklig informasjon om at vi jobber sånn og sånn. Så du ble så rolig. De vet hva de skal gjøre, og du hadde full tillit til at det blir fulgt opp.

Kripos har vært enestående. Kripos har vært den instansen vi har klart å forholde oss til, som har tatt oss på alvor og gitt oss en klar informasjon og vært veldig tydelig hele veien. UD har vært ulne, de har vært fraværende mye, de har på en måte — jeg tenker som øverste myndighet som skulle samkjøre dette her, så burde de vært mye klarere og mye flinkere med oss.»

  1. Les også

    - UD sviktet etter tsunaminen

  2. Les også

    Innrømmer kraftig kritikk av UD

  3. Les også

    Orienterte de pårørende først

  4. Les også

    Hagen: Min kritikk var korrekt

  5. Les også

    SV-lederen: - Verre enn fryktet

  6. Les også

    Ap: - Drepende kritikk

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Thailand slapp lettere fra storm enn fryktet

  2. FOTBALL

    Vurderer å avlyse utflukter

  3. FOTBALL

    - Uaktuelt å reise hjem nå

  4. VERDEN

    Thailandsk politi jakter nye pågripelser etter bombeangrepene og brannene sør i landet

  5. VERDEN

    De er to av 10.000 fortvilte nordmenn som har bedt om hjelp. UD: - Vi kan ikke hjelpe alle umiddelbart.

  6. REISE

    Utenriksdepartementet har fått 20.000 henvendelser om nordmenn som sitter fast i utlandet: Her er tre historier