Norge

Arbeidskonflikter og gjeldskriser

Harde konflikter i arbeidslivet, gjeldskrise, arbeidsløshet og fattigdom. I 1920 rammet etterkrigsdepresjonen alle. I andre land ble nedgangen vendt til "de glade 20-årene". Her ble 1920-tallet "det tapte tiåret". Hva var spesielt med Norge?

  • Forf>
  • <forf>arnhild Skre <

Freden i Versailles i 1918 utløste gledesscener i Europa og et voldsom økonomisk oppsving. Endelig hadde man igjen full tilgang på varer. Industrihjulene rullet. Norge tjente også på freden — på kort sikt. Til 1920 økte norsk produksjon. Firedobling av pengemengden fra 1914 til 1920 gjorde at folk i alle lag hadde kroner mellom hendene. Forbruket økte, importen økte, investeringsvolumet ble mer enn doblet og bankene lånte ut. Det ble spekulert i eiendom, aksjer og obligasjoner. Den overopphetede etterkrigsøkonomien var også god for eksportnæringene. Trelastprisene steg. Skipsfarten blomstret. Samtidig var levekostnadene mer enn tredoblet fra 1914 til 1920. Som kompensasjon for tapt kjøpekraft ga "de thinnske voldgiftsdommene" i 1920 industriarbeidere en lønnsøkning på 23,5 prosent.

Så kom krisen.

I inn- og utland hadde for mange investert for ivrig. De fikk problemer med å selge varene. Eksporten sank..I 1920 lå plutselig halvparten av handelsflåten i opplag. Trelastnæringen fikk avsetningsproblemer. Prisene falt og næringsinntektene med dem. Vår største næring, landbruket, merket krisen særlig hardt og mange gårder gikk på tvangsauksjon. Utviklingen skapte arbeidsløshet opp mot 24 prosent i årene som kom. Dommene fra 1920 sto fast og en radikalisert arbeiderbevegelse motsatte seg lønnsnedslag. Harde arbeidskamper ble resultatet.

Paripolitikken

sprang ut av tidens økonomiske teori. Pengeverdien knyttes til gullverdien og holdes stabil. Denne politikken var satt til side i Norge under krigsøkonomiens forsyningskrav.I 1920 var den norske kronen bare verdt halvparten så mye som før krigen. De stadigskiftende regjeringene og sentralbanksjefen hadde to alternativer: Å gullfeste kronen til førkrigsverdi (pari), eller ta sjansen på en ustabil valuta. I USA, Sverige og Sveits var valutaen sterkere i 1920 og førkrigsverdien var nådd i løpet av få år. Flere land med svakere valuta enn Norge senket verdien, men kom raskt på fote.Norske politikere og sentralbanksjefen valgte den vanskelige veien. De ville ha kronen tilbake i pari. Det betydde innskrenking av pengemengden, bratt rentestigning, sterk økning av folks gjeldsbyrde og reduserte inntekter for næringene. Realrenten lå på 1920-tallet mellom 10 og 20 prosent. I 1921-22 kom den opp i over 30 prosent.

Bankkriser.

Én av følgene ble bankkrise. Folk og næringer klarte ikke å betjene lånene sine. I iveren hadde mange banker også lånt ut mer enn sikkerheten tålte. I både 1921, 1923 og 1926 fikk vi slike kriser. Halvparten av de 200 norske forretningsbankene fra 1920 var likvidert før 1935.Allerede i 1925 var de fleste andre land økonomisk på fote igjen. Mens norsk industri var hemmet at investeringsmangel, opplevde særlig USA gyldne tider. I den blomstrende amerikanske økonomien oppsto et sug etter ekspertise og arbeidskraft. Nærmere 90 000 nordmenn utvandret i løpet av tiåret, de aller fleste til USA. Bygningsingeniørlinjen ved nystartede Norges Tekniske Høyskole ble "omdøpt" på grunn av alle kandidatene som forsvant over Atlanteren. På folkemunne ble den kalt "Den Norske Amerikalinje", forteller Even Lange som er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo.- I Norge har det vært mye snakk om "de harde 30-åra", men 1920-talet var tøffere. Først fra 1928 fikk Norge del i den økonomiske oppgangen. To år etter ble vi rammet av sammenbruddet i den internasjonale økonomi. Ikke rart vi kaller 1920-tallet det tapte tiår i norsk historie, sier Lange.

Les også

1920-tallets mest utskjelte mann

7. mai 1924 ble ridende politi satt inn mot &quot;ulovlig&quot; aksjonerende jernarbeidere på Slottsplassen i Oslo. Høsten 1923 hadde jernprisene falt under avtalegrensen og arbeidsgiverne senket lønningene. Jernarbeidere i flere byer stanset arbeidet, men arbeidsretten kjente aksjonene ulovlige. Arbeidsgiverne nektet å forhandle og NAF trappet opp konflikten ved å ta stadig nye faggrupper ut i lockout. Radikalisering i arbeiderbevegelsen og norsk revolusjonsfrykt hetet opp stemningen rundt de store arbeidskonfliktene i 1921, 1923-24, 1926 og 1927.