Norge

Romfart. Han ble aller første menneske i rommet

Jurij Gagarins ferd ned igjennom atmosfæren kunne gitt verdens første romfarer en brå død. I morgen er det 50 år siden.

  • Erik Tandberg

Les også:

Sovjetunionen hadde preget romalderens første år, og 12. april 1961 skjøt stormakten i øst opp Jurij A.Gagarin, første menneske i verdensrommet. Da våknet USA for alvor.

Løytnant Gagarin tilhørte en gruppe på 20 kosmonautkandidater plukket ut i februar 1960 blant 2200 interesserte sovjetiske militærflyvere. Da utvelgelsen begynte høsten 1959, var han stasjonert ved Luostari-flybasen, nær Nikel i Murmansk-området, som MiG-15-pilot. Gift, og med en nyfødt datter.

Liten flyerfaring

I utgangspunktet måtte kandidatenes alder være under 30 år, høyden under 1,70m og vekten under 70kilo. Kravet til flybakgrunn var ikke så strengt som for de første amerikanske Mercury-astronautene, for mens USA ville ha meget erfarne piloter med prøveflyverkompetanse, søkte Sovjetunionen unge folk som kunne læres opp. Da utvelgelsen begynte hadde Gagarin bare 252 flytimer, hvorav 75 solo.

Opprinnelig var den sovjetiske målsettingen åtte kandidater, men Sergei P.Koroljov, den eminente sjefskonstruktøren og mektige arkitekten i det tidlige sovjetiske romprogrammet, ville ha en tre ganger større gruppe enn amerikanernes syv for Mercury. Dermed ble det 20.

Hvem skulle bli førstemann? Kandidatene ble samlet i den såkalte Stjernebyen 40kilometer nordøst for Moskva. Den krevende treningen ble ledet med myndig hånd av flyvåpengeneralen Nikolai P.Kamanin, som var nestkommanderende ved det nye Kosmonaut-treningssenteret, også i Moskva-området.

Treningsprogrammet var lagt opp med hyppige prøver og bedømmelser, som i begynnelsen av januar 1961 utkrystalliserte seks av kandidatene: Bykovskij, Gagarin, Neljubov, Nikolajev, Popovitsj og Titov.

De tre øverst på listen var Gagarin, Titov og Neljubov, men sistnevnte rykket etter hvert nedover og ble til slutt, i mai 1963, satt utenfor av blant annet disiplinærårsaker. De andre fem fikk sine ferder i Vostok-programmet, men hvem skulle bli førstemann? Det sto mellom Gagarin og Titov.

Alle seks reiste 17.mars 1961 til Bajkonur i sovjetrepublikken Kasakhstan, der «Vostok1» ble klargjort for oppskytning. Frem til da hadde Vostok-romfartøyer vært prøvet med blandede resultater i Sputnik-serien – ubemannet, men med dukker og/eller hunder.

Måtte slå amerikanerne

«Vostok1» skulle egentlig ha vært skutt opp i slutten av mars, men tekniske problemer oppsto. Først på et formelt møte 8.april i den statlige kommisjonen som overvåket det hele, anbefalte general Kamanin at Gagarin skulle være kosmonaut på den første ferden. Titov ble reserve. 10. april, på siste møte i Den statlige kommisjonen, ble oppskytningen berammet til 12.april, og anbefalingen av Gagarin godkjent. Det begynte å haste, for meldinger kunne tyde på at USA planla sin første bemannede Mercury-oppskytning 28.april.

11.april gjennomgås flyplanen for siste gang. Om kvelden spiser Kamanin og de to kosmonautene rommat fra tuber. Etter legeundersøkelsen blir biosensorer festet. Gagarin er klar. Det samme er «Vostok1» og bæreraketten, en R-7 utstyrt med et tredje trinn. Gagarin bemerker til Kamanin at han ikke føler seg det minste nervøs.

Gagarin historisk

Starten 12.april 1961 foregikk klokken 07.07 norsk tid, 09.07 Moskva tid. Den historiske ferden på nesten et omløp varte i 1 time og 48 minutter.

Mangelen på et globalt nett av bakkestasjoner gjorde at radiokontakten med kontrollsenteret til tider ikke var den beste, men Gagarin fikk i hvert fall meldt at utsikten var utrolig og at han følte seg bra. Dette siste var spesielt viktig, for sovjetiske leger var bekymret for virkningen av vektløshet. Noen mente til og med at vektløsheten kunne påvirke hjernen. En følge var beslutningen fra høsten 1960 om at styringen av Vostok skulle være automatisk. Bare i nødstilfelle ville kosmonauten kunne operere fartøyet, og da på signal fra bakken eller ved at han eller hun benyttet en kode på et papir i en forseglet konvolutt. Bekymringen var også en av årsakene til at ferden måtte være såpass kortvarig. Det kom forslag om å bruke en tryggere, suborbital bane for den første ferden, men Koroljov sa nei. Han ville slå USA med størst mulig margin.

Dramatisk hjemtur

Selv om vektløshet ikke utgjorde noe problem, hadde ferden innslag av dramatikk. Kort tid etter at romfartøyet var bremset opp for å innlede tilbakevendingen, skulle eksplosivladninger sørge for at serviceseksjonen skilte lag med den kuleformede tilbakevendingsseksjonen. Det lyktes bare delvis – de to ble hengende sammen i en bunt elektriske ledninger, noe som førte til en vill tumling i det første møtet med atmosfæren. Tilstanden varte til tilbakevendingstemperaturene hadde brent over ledningsbunten, men må ha vært skremmende. Den var ikke kjent før i ettertid.

Det var heller ikke opplysningen om at Gagarin skjøt seg ut på et katapultsete og brukte en egen fallskjerm i landingsfasen. Vekt— og volumbegrensninger gjorde det umulig å utstyre kapselen med en større fallskjerm, og enkelte ingeniører var engstelig for at den som ble benyttet kunne gi for hardt landingsstøt. At utskytningen i en høyde av ca.7km måtte hemmeligholdes, skyldtes frykt for at den internasjonale organisasjonen FAI (Fédération Aéronautique Internationale) ikke ville godkjenne ferden. I reglene sto det nemlig skrevet at en romfarer måtte lande i samme fartøy han eller hun ble skutt opp i.

Gagarin kom ned i utkanten av landsbyen Smelkovka, 26kilometer sydvest for Engels i Saratov-regionen. Verdens første romfarer forteller at han så en eldre kvinne sammen med et barnebarn i en aker. De to virket litt engstelige der kosmonauten kom ruslende i sin oransje overtrekksdrakt, slepende på fallskjermen, men de falt litt til ro da han snakket til dem på et språk de forsto: «Jeg er sovjetisk som dere. Jeg har kommet ned fra rommet, og må finne en telefon for å ringe Moskva!»

Var han virkelig den første? Ja, det er i hvert fall ikke noe i de senere års seriøse beskrivelser av ferden og omstendighetene rundt som gir støtte til konspirasjonsteoriene og ryktene om ett eller flere mislykkede forsøk før oppskytningen av Gagarin.

USA våkner

Gagarins ferd var dråpen som fikk begeret til å renne over for USAs president, John F.Kennedy. Riktignok måtte han 17.april 1961 tåle nok et tilbakeslag – det mislykkede, CIA-støttede invasjonsforsøket i Grisebukten på Cuba. Men det var av en annen karakter, og notatet han 20.april sendte visepresident Lyndon B.Johnson gjaldt bare mulige tiltak for å bedre USAs rangering i romkappløpet. President Kennedy ber om å få vurdert fire alternativer: Opprette et laboratorium i rommet, ferd rundt Månen, rakett som kan lande på Månen eller rakett som kan dra til Månen og tilbake med et menneske.

NASA-sjefen på den tiden, James E.Webb, mente at USAs sjanse til å vinne kappløpet lå i et langsiktig mål med utstrakt bruk av ressurser og teknologisk utvikling. Og dermed kom det vanskeligste alternativet – å lande mennesker på Månen – til å være hovedbudskapet i den berømte talen han holdt i Kongressen 25.mai 1961, talen som startet Apollo-programmet.

Gagarin ble ikke bare Sovjetunionens, men hele verdens helt. Dessverre døde han altfor tidlig i en flyulykke 27.mars 1968, bare 34år gammel.

Erik Tandberg er sivilingeniør og fulgte romfart for NRK gjennom tre tiår.

Les også

  1. Historiske filmopptak fra Gagarins forberedelser

Jurij A. Gagarin ble verdens førte romfarer. Han beskrives som entusiastisk, målbevisst og godt likt. Spørsmålet er imidlertid om han var godt nok forberedt på rollen som hele verdens helt. Foto: APN/NOVOSTI