Norge

Da han kom til Norge, trodde han lidelsene var over. I stedet ble det så ille at han kuttet seg selv.

  • Daniel Røed-Johansen
  • Jan Tomas Espedal
  • Torstein Ringnes (red. utvikler)

Det var ikke meningen at noen skulle se det. Men nå som ermet på genseren hadde glidd opp, kom sårene langs innsiden av underarmen til syne.

De fortalte om smerten 14 år gamle Hamidullah Faizi gikk rundt og kjente på.

Han hadde flyktet fra en Taliban-styrt afghansk landsby med familien, blitt skilt fra dem, men fortsatt på egen hånd. På den lange ferden mot Norge holdt det på å gå galt flere ganger. Rundt ham måtte folk gi opp. Mange mistet livet. Men Faizi som så vidt hadde kommet i tenårene og som reiste helt alene, kom frem.

Alle fortalte ham hvor heldig han var som hadde klart å komme til Norge. Men det som møtte ham, var ikke som han hadde drømt om.

Faizi husker at han tenkte: «Jeg er kommet så langt. Men når jeg først er kommet hit, er det ingen som bryr seg om meg.»

Hvorfor er det ingen som setter seg ved siden av meg på bussen? Hva var det læreren mente da han kjeftet på meg for at jeg ikke kunne godt nok norsk? Hvor er mamma og søsknene mine? Lever de?

Sittende på rommet på omsorgssenteret i Eidsvoll slapp ikke de vonde tankene taket. Alt kom samtidig.

– Jeg måtte finne en løsning. Det ble å skade meg selv, sier Hamidullah Faizi. Han begynte å kutte seg med spiker og små biter av glass.

Da en lærer på skolen oppdaget sårene på armene hans, var det gått rundt fem måneder siden selvskadingen begynte.

Faizi er blant flyktningene som er intervjuet over tid i en fersk studie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Studien handler om enslige mindreårige flyktninger og psykisk helse.

Et av hovedfunnene er at fire av ti unge flyktninger har så store psykiske plager at de kunne fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Disse plagene reduseres bare marginalt etter fem år i Norge.

– Det som er mest alarmerende og gir grunn til bekymring, er at de sliter så mye psykisk så lang tid etterpå, sier studiens hovedforfatter, Tine Jensen.

Professoren ved Psykologisk institutt mener at disse problemene hos de unge flyktningene ofte ikke fanges opp.

– På overflaten kan det virke som det går bra med dem. Det de strever med, er ikke så lett å se. Det gjør at man må komme bak fasaden og finne ut hvordan de har det, mener Jensen.

Når bilder av flyktninger i båter over Middelhavet dukker opp på TV eller i nettaviser, kan Hamidullah Faizi rykke til. Da strømmer minnene fra hans egen reise på.

Det var en samlet familie som bestemte seg for å flykte fra landsbyen i Afghanistan. Men allerede ved første landegrense ble han skilt fra resten.

Den 14 år gamle gutten måtte klare seg alene på den flere måneder lange flukten.

Unge flyktninger som kommer til Norge, bærer gjerne med seg traumatiserende erfaringer. Men deres psykiske helse kan bli forverret av såkalt daglig stress når de først er kommet hit, ifølge studien fra NKVTS.

Daglig stress kan være en rekke ting, forteller Tine Jensen:

– De som opplever mye slik daglig stress og som samtidig har lite sosial støtte, er de som strever mest. Veldig mange oppgir å være ensomme, og de savner kontakt med norske ungdommer, sier professoren.

Et annet funn i studien som bekymrer forskerne, er at mange oppgir nye traumatiserende erfaringer etter at de er kommet til Norge. Det kan være at de er vitne til voldshandlinger eller at de selv utsettes for vold.

Jensen forteller at de fleste i studien heller ikke har fått hjelp med sine plager, og at hjelpeapparatet ikke ser ut til å være rustet til hverken å fange opp disse ungdommene eller gi dem tilpasset hjelp og støtte.

Samtidig understreker hun at de aller fleste de har snakket med, nå er under utdanning eller jobber.

– De er glade for den støtten de har fått i Norge, men veien frem har vært tung for mange, sier professoren.

Det er lenge siden Faizi sluttet å skade seg selv. Det skjedde da læreren oppdaget sårene på armen hans.

Det var spesielt en annen lærer på skolen i Eidsvoll som hjalp ham. Han ga Faizi et råd: en imaginær ryggsekk. I den skulle den unge flyktningen legge de vonde tankene når det ble for mye. Så kunne han hente dem frem igjen når han var klar.

Faizi syntes først at det hørtes tullete ut. Men etter hvert merket han hvordan han gjenvant kontrollen.

Han ble bosatt i Trondheim, og det var først der han fant ut at familien hans var i live. De var aldri kommet lenger enn grensen til Iran.

En stund senere fikk Faizi en ny gladmelding. En dame som jobbet ved bofellesskapet der han oppholdt seg, kom plutselig gråtende bort og klemte ham.

Faizi glemmer aldri ordene hun sa: «Du har fått familiegjenforening.»

Da Faizi måtte flytte til Trondheim, fikk han tegningen av en psykolog som jevnlig var innom omsorgssenteret i Eidsvoll.

Den illustrerer hvordan man selv må ta ansvar for å klatre oppover i livet. Som Faizi oppsummerer det: Du må alltid peke på deg selv og ikke andre. For ham ble den tankegangen en nøkkel.

Likevel er det noen ting som kan gjøre overgangen enklere for flyktninger, mener han. Én ting er å bli inkludert i aktiviteter i lokalsamfunnet. Å starte på et fotballag fikk stor betydning for ham selv. Nå spiller han volleyball to ganger i uken.

Samtidig oppfordrer han politikere, mediene og folk generelt til ikke å generalisere. Flere ganger har han følt seg stemplet som en som bare er her for å utnytte velferdsstaten uten å bidra.

Det gjør ham sint. Men når han tenker på hvor langt han er kommet, skyves de tankene vekk. Noen ganger kan han si til seg selv:

«Du kom hit som analfabet. Nå står du her med fast jobb, og du har lappen. Det skulle ikke vært mulig.»

Les hele saken med abonnement