Det bor barn i Norge som egentlig «ikke finnes». Ett av dem jobbet svart for å redde sine søsken fra å sulte.

17 år gamle Ali jobbet 12 timer om dagen i Oslo for 70 kroner timen. Han var et papirløst barn. Pengene han tjente, måtte forsørge moren og lillesøstrene.

Ali sjauet og bar kasser i en dagligvarebutikk. Det var hardt arbeid. Lønnen fikk han utbetalt i svarte kontanter.

Ali og søstrene er ikke alene. De papirløsepapirløsePersoner som befinner seg i Norge uten oppholdstillatelse. Kan ha fått avslag på asylsøknad. Eller det kan være personer som aldri har søkt asyl og ikke er registrert av norske myndigheter. barna finnes mange steder. Hverdagen skiller seg dramatisk fra andres: De får ikke fastlege. De har ikke råd til å ha bursdagsselskap eller gå på fritidsaktiviteter. De har ikke rett til plass på videregående skole.

Kirkens Bymisjon legger tirsdag frem en rapport om papirløse barn og barn av papirløse. Den heter «De usynlige barna».

Foreningen krever at myndighetene setter i gang et arbeid for å komme med en løsning på papirløse barnefamiliers økonomiske situasjon.

Alis familie hadde mistet oppholdstillatelsen, fordi faren hadde forfalsket dokumenter. Derfor levde de i skjul og fikk ikke én krone i økonomisk støtte.

Faren forfalsket navnene

Ali ga moren alle sedlene han tjente, slik at hun kunne kjøpe mat til søstrene og betale strøm.

Aftenposten har ikke verifisert Alis historie med uavhengige kilder, men Kirkens Bymisjon mener 17-åringen er et typisk eksempel på en papirløs i Norge.

Aftenposten møter Ali på en kaffebar i Oslo en tirsdag formiddag. Nå er han blitt 22 år. Han heter egentlig noe annet. Han vil være anonym av flere grunner.

Faren hans har reist tilbake til Irak. Familien har fremdeles ikke permanent opphold. Og den unge mannen vil beskytte moren og søstrene sine.

Han bestiller et glass iste og forteller sin historie:

Da det ble kjent at faren hadde forfalsket navnene deres, fikk familien problemer med oppholdstillatelsen. Etter tre runder i retten mistet de retten til å bo i Norge.

Papirløse har krav på plass på barne- og ungdomsskole, men ikke på videregående. Fordi Ali allerede gikk på videregående, beholdt han skoleplassen.

Ali var heldig. Han fikk lærebøkene gratis. Men de hadde ikke råd til bokbind.

Ble familiens hovedforsørger

I annenklasse på videregående ble Ali familiens hovedforsørger. Som papirløs hadde familien ingen andre inntekter enn det Ali klarte å skaffe.

Når han ikke var utslitt av jobbingen, surret tankene i hodet:

Hva skal søstrene mine spise? Hvordan skal vi overleve? Hvordan skal jeg betale strøm? Hvordan skal min storsøster kunne fortsette å studere?

Ali husker moren åpnet kjøleskap og kjøkkenskuffer.

– Det var noen ganger mamma slet med å finne mat til matpakken til lillesøster. Men på en eller annen måte klarte vi det hver gang. Vi hadde aldri mye, og det var ikke sånn at jeg kunne kjøpe meg noe, som klær eller henge i byen.

Ali forteller at han og storesøsteren prøvde det de kunne, for å støtte moren sin, som plutselig måtte ta ansvar for en søskenflokk alene.

– Hun hadde ansvar for å forsørge oss, utvikle oss og få oss til å vokse. Jeg måtte hjelpe henne, selv om jeg ble veldig stresset inni meg.

Og en ettermiddag ble det for mye.

Måtte på sykehus uten papirer

Ali, som da var 17 år, fikk ikke puste. Smertene bak i ryggen opplevdes som knivstikk. Han kom seg til legevakten. Der det ble besluttet at han trengte innleggelse på sykehus.

Men det tok tid før legevakten fant et sykehus som ville ta ham imot, ifølge Ali.

– Jeg lå i sengen og hørte legen spørre for meg. Jeg tenkte: Kom igjen, da! Dere må da hjelpe meg selv om jeg ikke har papirer.

Men til slutt ble han innlagt på et sykehus.

Der ble han liggende noen dager. Og da han ble utskrevet, var det med en regning så skyhøy at det ville kreve mange ukers arbeid for å betale den.

Den tok helsesenteret for papirløse seg av. I slike tilfeller kontakter de sykehusene direkte og får regningen annullert.

Senere skulle det komme en annen gladmelding.

Rapport illustrerer Alis liv

Kirkens Bymisjons nye rapport viser:

• Papirløse barnefamilier får ikke dekket helt nødvendige basisbehov som bolig, mat, klær, medisiner og leker.
• Noen familier holder seg i skjul og kontakter ikke det offentlige eller andre instanser. De frykter for å bli rapportert og utvist. Det eneste stedet de tør å oppsøke, er helsesentrene.
• Papirløse mødre og unge enslige mindreårige som lever i skjul, er spesielt utsatt for utnyttelse og vold i nære relasjoner.
• Barna vurderes ikke som selvstendige individer med egne rettigheter.

– Når man lever et slikt liv, må barna og familiene flytte ofte, de kan bli isolert hjemme, og de har et lite nettverk, står det i rapporten.

Dette krever Kirkens Bymisjon

Alis beskrivelse av barndommen berører Janne Olise Raanes.

Hun er direktør i Kirkens Bymisjon.

– Jeg er svært berørt av hvor vondt mange av barna har det. Hvor bekymret de er, hvor dårlig deres psykiske helse er, og hvor frarøvet de er en «normal» barndom, sier hun.

Hvor mange papirløse barn det er i Norge, er det ingen som vet. Det er ikke mulig å anslå hvor mange papirløse barn som lever i Norge til enhver tid.

– Det er sensasjonelt i seg selv, sier Raanes.

Hun mener mangel på oversikt over antallet fører til at situasjonen blir tilslørt og bagatellisert.

– Dermed prioriteres det ikke ressurser eller tiltak til disse barna, mener hun.

I dag finnes det et tilbud. Det er Helsesenter for papirløse migranter. Mange av familiene går dit.

Kirkens Bymisjon krever at det kommer tiltak slik at:

• Papirløse foreldre kan forsørge sine barn. Ingen barn i Norge skal sulte, mangle klær, ikke få nødvendig helsehjelp, ikke kan gå i barnehage eller ikke delta i fritidsaktiviteter.
• Papirløse barn må få formell tilgang til primærhelsetjenester og spesialisthelsetjeneste.
• Papirløse barn må sikres reell tilgang til spesialisthelsetjeneste ved behov.

Det løste seg plutselig for Ali og familien.

Brevet fra Une

Én dag fikk Alis familie en beskjed fra Utlendingsnemnda (Une):

De fikk likevel innvilget en midlertidig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

Det gjorde at storesøster snart er ferdig utdannet farmasøyt. Og at Ali kunne begynne på sin utdannelse. Han er snart ferdig med år nummer to på lærerskolen.

– Jeg vet det er mange barn der ute som meg. De trenger å møte en lærer som har gått gjennom det samme. Jeg har lyst til å gjøre en forskjell, sier han.

Han jobber som vekter ved siden av studiet.

Men store deler av den lønnen blir trukket.

Han er nemlig i ferd med å betale saksomkostningene etter tre runder i retten for å få oppholdstillatelse.

Gjelden er på drøyt 200.000 kroner.