Jeg er fast og interessert leser av spalten din, og veksler mellom å være enig og uenig i det du skriver. Men det du skrev søndag 9/5 til en jente på 26 år som spurte om råd i forbindelse med å få barn, provoserte meg skikkelig, i den grad at jeg vil kommentere det. Én ting er at du nokså entydig råder innsenderen til å få barn, til tross for at vedkommendes forhold bare har vart i et halvt år. Uten at jeg skal prøve å definere noen grense for hvor lenge et forhold bør ha vært stabilt for at det skal være fornuftig å vurdere barn, tilsier alminnelig logikk at et halvt år er rimelig kort tid. Både foreldrene selv, og ikke minst barnet, fortjener at en så viktig beslutning tas logisk veloverveid, innenfor et forhold som har vist seg å være stabilt. Impulskjøp regnes vanligvis for dumt, ikke minst om det er snakk om kapitalvarer.
Det å få barn på impuls eller ut fra instinkt alene må være enda dummere, tatt i betraktning de vidtrekkende konsekvensene både for en selv og for barnet, som ikke gis mulighet til å velge om det skal komme til verden og hvilken oppvekst det skal få. La gå at det kan være en symbolsk handling å få barn, og at det for noen kan styrke parforholdet, men statistikk viser at det er liten grunn til å ta dette for gitt. Bevisst å bruke ett eller flere barn som en form for kunstig "lim" i et parforhold som ellers ikke nødvendigvis ville bestå over tid, er etter min oppfatning dypest sett uetisk. Verre er det imidlertid at du kommer med utsagn som at barnet er "en viktig påminnelse om forholdets hensikt", og antyder at barn er nærmest nødvendig i et parforhold så "vi fortsatt eksisterer som art". Har du tenkt på hvilken nedvurdering, hvilket mindreverdighetsstempel du kommer med overfor heterofile par som ikke ønsker seg unger, og overfor homofile eller lesbiske par? Skal ikke slike forhold ha noen hensikt, noen egenverdi? Må de pr. definisjon være ustabile eller narsissistiske av natur?
Det aller verste er likevel den stein slike antydninger legger til byrden for heterofile par som ønsker seg avkom, men grunnet biologiske/medisinske forhold ikke kan få. Du, som psykolog, burde vite bedre enn å komme med slikt. Undertegnede for sin del er halvparten av et heterofilt par som har holdt sammen i 17 år nå, og som bevisst har latt være å få barn. Grunnene til dette er mange, men i stikkordsform: Egne karrièrer, ønske om fritid og livsutfoldelse, ønske om å unngå slitasje på selve parforholdet, erkjennelsen av egentlig ikke å være egnet som foreldre, risikoen som alltid finnes for å få et "defekt" barn. Vi valgte hverandre som livsledsagere fordi vi begge ønsket oss en tvillingsjel, bestevenn og sexpartner i én og samme person. Det er felles interesser, et godt sexliv og gjensidig respekt som binder oss sammen, og gjør at folk som ikke kjenner oss tidvis opplever oss som nyforelskede fortsatt. Annet "lim" trenger vi ikke. Heldigvis er vi sterke nok som personligheter til å riste av oss både press fra omgivelsene, som tidvis synes å oppleve vår selvvalgte, barnløse status som nærmest truende, og antydninger fra forståsegpåere om at vi skulle ha noen som helst etisk forpliktelse til å sette egne barn inn i en verden der mangel på mennesker i hvert fall ikke utgjør noe problem for artens overlevelse. Lykkelig uten barn Vi ser alle verden gjennom våre egne øyne, men noen ganger gjør vi det mer enn ellers. Det er når noen berører et ømt område i vårt liv på måter som ikke passer oss. Da snevres i tillegg synsfeltet inn. Du har lest mitt svar til det unge paret som ønsker seg barn med ditt barnløse standpunkt på netthinnen, og du har kommet til å lese mitt budskap slik Fanden leser Bibelen. La meg minne deg på hva som var den unge kvinnens bekymring: "Alle debattinnlegg, kvinneblader etc. er spekket med artikler om hvordan man slutter å tenke og bry seg om hverandre etter at man får barn. Jeg blir helt dårlig! Kan man ikke heller snu litt på flisa? Fokusere på at barn er noe av det største som kan skje et par?" Hun og samboeren opplever at tidsklemmedebatten tar motet fra dem som ønsker å bli foreldre, men disse to er fulle av optimisme — og det synes jeg de skal få lov til å være. Det jeg konkluderer med i mitt svar til dem, er at mange par opplever at barn gir parforholdet deres et mer solid fundament, stoltheten og gleden over det felles foreldreskapet gjør kjærligheten rikere, og i litt mindre romantiske faser blir barnet og det felles ansvaret en viktig påminnelse om forholdets hensikt. Med dette mener jeg IKKE at alle parforholds hensikt er å avle barn, men mennesker som er foreldre vil alltid være nødt til å sette det felles foreldreskapet foran i perioder hvor livet som par ikke er så glamorøst. Å rette blikket mot ungene, har reddet mange par over kneika i dårlige faser. Og det er ikke ensbetydende med at de to "bruker" barna som lim. Det er bare sånn det er å være foreldre og par noen ganger. Det går ned, og så går det opp igjen, og den felles forankringen som barn representerer hjelper dem ofte videre. Dette kan det være vanskelig å skjønne når man ikke er foreldre - livet med barn må erfares for å forstås.
Du understreker betydningen av å ta et logisk, veloverveid valg når det gjelder barn, ikke la seg styre av impuls og instinkt. Du sammenligner dette med impulskjøp av kapitalvarer. Barn befinner seg nok på et annet logisk nivå for de fleste. Mange planlegger, og de planlegger godt - det gjør dette unge paret også. De har tenkt over når det passer å bli foreldre, hvordan de skal gjøre det i forhold til studier og jobb osv. Men du kommer ikke unna at å ønske seg barn ikke primært er et rasjonelt prosjekt - heller ikke for par som har levd sammen lenge. Barn handler også om å virkeliggjøre drømmer, håp og dype behov hos mange som de ikke kan årsaksforklare ved hjelp av logiske og rasjonelle argumenter. Du vet hva nye hvitevarer vil gjøre med kjøkkenet ditt, hva en ny bolig vil bety for kravet til inntjening de neste 5 år, men barn er et ukontrollerbart område i mye større grad. Uforutsigbarheten er stor, det er mye som ikke kan planlegges. Og det er vel en av grunnene til at du og din samboer ikke ønsker å få barn: Dere ønsker at livet skal forsette å være oversiktlig og rimelig forutsigbart. Med barn er man ikke sikret dette. Ønsket om å bli foreldre krever at man er villig til å inkludere en ganske stor grad av usikkerhet i sitt liv.
Kjære, krenkede leser.Hvor i mitt svar har du lest at jeg mener at alle har en etisk forpliktelse til å produsere egne barn i en overbefolket verden? Jeg sier riktignok at til tross for all usikkerhet knyttet til det moderne parforholdets skjebne, vil mennesker aldri slutte å håpe at deres parforhold har styrken til å romme barn. De fortsetter å ta sjansen på at det skal bære - i fredstid, i krig, og selv om de bare har vært sammen i et halvt år. I dag kan de fleste (ikke alle) velge om og når de vil ha barn. Vi har prevensjon, vi har alternative samlivsformer, vi har et velsignet mangfold. Kvinner er ikke fødemaskiner, menn er ikke sædleverandører i reproduksjonens tjeneste, takk og pris. Du er barnløs og ønsker å forbli det, med all mulig rett til og med krav på å bli hundre prosent respektert for ditt valg, men vi kommer ikke forbi dette: Mennesket eksisterer fordi det reproduserer seg selv. Uten reproduksjon hadde vi dødd ut som art. I dette ligger det ingen nedvurdering av barnløse.