Norge

Magne Myrmo siste VM-vinner på treski

Han ble ikke bare verdensmester. Han ble historisk. Da han gikk i mål på Lugnet skistadion i Falun 19. februar 1974, avsluttet Magne Myrmo en epoke som hadde vart i 3300 år. Treskiens epoke.

  • Stein Erik Kirkebøen

— En VM-tittel blir glemt etter noen år, sier Magne Myrmo (56), som synes det er artig å være en verdensmester som aldri blir glemt. Den siste fra den gamle tid. Med et snaut sekunds margin (92/100) holdt han østtyske Gerhard Grimmer og den nye tid unna en vinterdag i Falun. - Der og da var jeg vel ikke klar over hvor historisk seieren var, innrømmer Myrmo.Han var ikke alene om ikke å se det. Aftenpostens medarbeidere var mer opptatt av at det var «den tredje mann» som sikret seieren. Mens Oddvar Brå og Ivar Formo måtte nøye seg med femte- og sjetteplass på sine nye glassfiberski, sikret Magne Myrmo seg VM-gull og en evig plass i historiebøkene som den siste langrennsmester med tre under støvlene.«De norske treskiene er gode nok, de er like gode som de meget omtalte og omskrevne østerrikske skiene på det vi mener med normalt vinterføre», kommenterte signaturen «breim» etter triumfen.

Og tok helt feil.

Forskjellen på tre og glassfiber er riktignok mye mindre på «normalt vinterføre», men sesongen etter var treskiene borte. Plasten hadde overtatt konkurransesporet for godt.

«Der og da var jeg vel ikke klar over hvor historisk seieren var» Magne Myrmo, den siste verdensmester på treski

— Jeg vant femmila i Holmenkollen senere på vinteren - da var det også kaldt og skarpt vinterføre - på de samme treskiene. Da gikk jeg skikkelig fort, synes Myrmo, som tror det var den siste storinternasjonale langrennsseieren på treski.

Revolusjon

Revolusjonen skjedde lynraskt.- Jeg hadde bare treski i bagasjen da jeg reiste til Falun. Mine aller første glassfiberski fikk jeg der borte, etter tremila hvor føret var vått og sørpete, og løpere på de nye skiene dominerte fullstendig. Jeg hadde preparert et par av hvert slag til 15-kilometeren, og gjorde mitt endelige valg like før start. Jeg hadde aldri gått på glassfiberski før, og våget ikke begynne med noe helt nytt i en VM-start. Derfor valgte jeg treskiene, sier Myrmo. Men det var så vidt. Hadde ikke østtyske Gerhard Grimmer satset så grassat i de siste utforkjøringene at han falt, kunne skihistorien vært annerledes. Da ville Pål Tyldum vært den siste treskimesteren. Han vant femmila i Sapporo-OL. Da gikk bare én løper på glassfiberski, og ingen ante at det var fremtiden. I Falun var russiske Rotsjev halvannet sekund bak treski-vinneren. Den nye tid sto i kø for å overta.

Tatt på senga

Men hvorfor gikk ikke nordmennene på glassfiberski som enkelte hadde brukt en stund?- Vi trodde på det utstyret vi hadde, og ble vel tatt litt på senga. Det har vel skjedd både før og etter Falun - 74, smilerMyrmo. Han hadde kjennskap til glassfiberskiene før han kom til VM.- Mellomeuropeerne og østtyskerne hadde brukt dem. Det ble litt snakk om dem etter at østtyskerne vant et sørperenn i Reit im Winkl tidligere på vinteren. Landslagstrener Oddmund Jensen og Håkon Brusveen testet dem litt i all hemmelighet under NM, men det var først etter at Thomas Magnusson vant VM-gull, og løpere på glassfiberski tok ti av de 15 første plassene på tremila i Falun, at vi kastet oss rundt. Det var veldig få glassfiberski å få tak i, men Oddmund klarte å få tak i ski til oss fire som skulle gå 15-kilometer, minnes Magne Myrmo, som altså valgte bort de nye skiene - og ble mesteren vi aldri glemmer.

Smøreproblemer

NM-femmila i 1974 ble arrangert i Sørreisa langt utpå vårparten. Den gikk i plaskregn, og det var sjanseløst å gå med treski. Da debuterte Myrmo på plast. Nå har han ingen treski.- Nei, den ene gullskia henger i skimuseet på Holmenkollen og den andre har jeg lånt ut til skimuseet på Sverresborg i Trondheim.I ettertid virker det helt opplagt, men i datiden var det ikke bare bare å gå over til noe helt nytt. Ingen visste hvordan glassfiberskiene skulle smøres og prepareres. Odd Martinsen merket det i Falun, hvor tre av fire nordmenn på 15 kilometer, valgte de nye skiene til tross for at de hadde avtale om å gå på norske ski.- Etter et par kilometer forsøkte jeg å justere teknikken, men det var ikke den det var noe galt med. Det var ikke noe smurning igjen. Den var slitt av, sier Martinsen, som slet seg inn til 33. plass. Allerede i stafetten, to dager senere, var han blitt venn med sine nye ski. Han gikk aldri mer skirenn på treski. - Selv om vi visste lite om hvordan glassfiberski skulle prepareres, og selv om jeg bare hadde gått på dem noen få kilometer før jeg brukte dem i VM, var jeg ikke i tvil. På tremila, hvor det var lite snø og mye regn, var det lett å se hvor mye fortere glassfiberskien gled. Og det er det handler om - å gå fortest. Derfor fikk vi også presset gjennom en slags fristilling fra forpliktelsene til skipoolen.

Håndverk ble industri

Men det var ikke bare i sporet Magne Myrmos historiske seier varslet slutten på en epoke. Helt frem til da hadde treskiene satt sitt preg på de norske bygder.- På det meste, i 1930 og 40-årene, var det 80-90 små og store fabrikker som produserte ski i norske bygder og byer, forteller skihistorier Karin Berg.Selv om mange måtte gi seg før plastskien kom, var det dødsstøtet mot den gamle tradisjonen. Når materialet forandret seg fra tre til plast, endret virksomheten karakter.

Håndverk ble industri.

Den nye tid krevde store investeringer. Men når utstyret var på plass, kostet det ikke så mye mer å produsere tusen par enn ti. Med håndverksproduksjon i tre kostet det like mye å lage par nummer tusen som nummer én. Med industriell plastproduksjon var det bare å støpe i vei når de tunge investeringene var tatt og formene laget.Det var ikke bare lønnsomt, det ble nødvendig å være stor. Så stor at en kunne investere i utstyr, forskning og markedsføring. Ifølge en imponert Aftenposten-journalist i Falun - 74lå det forskning for over én million kroner bak plastskiene til den østerrikske skifabrikken. De norske fabrikkene klarte ikke å henge med i det kapitalkrevende industriracet. De hadde ikke stor nok omsetning til å klare omstillingen.

Tre tilbake

Nå er de som var nesten hundre for 50-60 år siden, redusert til tre. Madshus - som produserer plastski for amerikanske eiere. Åsnes - som er stablet på bena etter en konkurs i vår. Og Paul Rønning Ski- og Trevarefabrikk på Skotterud - hvor Ulf Rønning er sjef og eneste ansatt.- Da jeg begynte midt på 60-tallet, var det fremdeles mer enn 20 fabrikker rundt omkring i Norge som produserte ski, minnes Rønning. Nå er han alene igjen på skansen. Hans snekkerverksted er den eneste fabrikk i Norge som produserer treski. Noen få hundre par i året. Og han får solgt dem. På Skotterud og på Internett. Adressen er www.treski.no.- Og den finner de frem til både i USA, Canada og Tyskland, sier Rønning. - Jeg kunne godt ha laget flere par, men for å skjøte på inntekten bedriver jeg litt annet snekkeri i tillegg til en bijobb som brannmann.Skiene hans blir kjøpt av folk som har litt bedre tid enn Dæhlie. Og som ofte trives best utenfor de oppgåtte spor.- Jegere, og folk som har oppsyn med kraftlinjer til fjells, er to eksempler. Det er også endel fjell- og friluftsfolk som foretrekker treski, fordi de er sikrere enn plastski. Så er det eldre folk som ikke trives med plastski og ikke får til å smøre dem, og yngre folk som minnes hvor moro det var med treski som barn.Gamle dager er forbi, og de kommer aldri tilbake. Magne Myrmo føler seg ganske trygg på at han blir stående i historiebøkene som den siste mester på treski: - Skal vi bli flere, må noen finne opp en helt ny tresort!