Norge

- Dårlig selvfølelse var starten på alt

Tonje (30), som ikke ønsker sitt fulle navn på trykk, var selvskader i syv år og bulimiker og anorektiker i ni. Nå forteller hun sin historie i håp om å hjelpe andre.

Tidligere selvskader Tonje (30) er blitt sydd utallige ganger på legevakten og har vært innlagt på psykiatrisk sykehus i totalt fem år. Nå er hun frisk og får toppkarakterer på sykepleierstudiet.

  • Lars Øverli
  • Mathias Vedeler

Hun skjuler ikke arrene. De synes godt på både armer og ben.

— Jeg aksepterer fortiden min fullt, de er en del av meg. Arrene er et bevis på hva jeg har klart. Men det er også slitsomt når folk stirrer, spesielt om sommeren, sier Tonje.

Hun var selvskader i syv år, anorektiker og bulimiker i ni. Arrene forteller hennes historie. Og det er viktig for henne at det er akkurat historie det er. For Tonje har nå vært frisk i over to og et halvt år.

Startet med spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelsene begynte da hun gikk på videregående skole.

— Jeg er en følsom person. På barneskolen var jeg veldig høy, og jeg følte meg stor. Det fulgte meg, og jeg hadde en generell misnøye med egen kropp som gjorde at jeg søkte raske løsninger, forteller hun.

Selvskadingen fulgte i kjølvannet. Tonje forteller at hun kjente på et indre trykk, et trykk som ble lettere når hun skar seg selv.

Les også

SV: - Nå kommer Høyres sanne ansikt frem

— Dårlig selvfølelse var starten på alt egentlig. Og med spiseforstyrrelsen ble ikke selvtilliten bedre heller, sier hun.Flere studier har vist en sterk sammenheng mellom selvskading og spiseforstyrrelser. En gjennomgang av ni forskjellige studier fra de siste par tiårene kom i 2007 frem til at mellom 26 og 55 prosent av dem som har bulimi, også sliter med selvskading.

- Problemet har økt

Selvskading er også langt vanligere enn det mange kanskje tror.

Det finnes ikke helt ferske tall, men blant tenåringer i Oslo mellom 14 og 17 år svarte 9,3 prosent i 2006 at de har skadet seg selv med vilje, ifølge en forskningsrapport fra i fjor.

— Det er i snitt to i hver skoleklasse. Det er alarmerende mange, sier doktorgradsstipendiat Anita J. Tørmoen, som er forfatter av rapporten.

Hun legger til at tallene ikke viser hvor mange som driver med selvskading jevnlig, men hvor mange som har prøvd minst én gang. Hun forteller også at antallet er omtrent like høyt som i tidligere undersøkelser.

Ble verre

Tonjes problemer forverret seg i begynnelsen av 20-årene. Livet ble fullstendig dominert av spiseforstyrrelsene og trangen til selvskading. Hun laget mat, spiste, kastet opp, for så å repetere alt sammen igjen inntil dagen var omme. Og når dagen var omme, følte Tonje at hun måtte skjære seg.

— Det ble også til slutt en vane, en tvang. Hver kveld når klokken begynte å nærme seg det og det, måtte jeg bare, legger hun til.

Innlagt i fem år

I årene som fulgte var Tonje inn og ut av behandlingsinstitusjoner. Tilsammen har hun vært innlagt i fem år. Hun har også forsøkt å ta sitt eget liv flere ganger.

Hvor mange ganger hun er blitt sydd sammen etter selvskadingen, har hun ikke oversikt over.

Selv om det ikke finnes nye tall som bekrefter mistanken, forteller psykolog og selvskadingsekspert Bente Sommerfeldt at hennes fagmiljø opplever at selvskading har vært økende de siste årene.

— Det kommer flere til behandling. Men om det en reell økning eller om problemet bare er blitt mer synlig, er ikke så godt å si, sier Sommerfeldt, som jobber ved Oslo universitetssykehus.

Skogsturer med venninner

Til slutt klarte Tonje å stoppe med selvskadingen. Sent i 2008, da hun var lagt inn på Diakonhjemmet sykehus for å få sondeernæring, fjernet en psykiater alle de syv forskjellige medisinene hun gikk på. Næringen gjorde også at hjernen begynte å fungere bedre.

— Da ble også trangen til selvskading borte. Kroppen begynte å falle mer til ro, forteller Tonje.

  • Det er også bedre å be om hjelp litt for tidlig enn å gå med problemene alene Tonje (30) - Jeg ville straffe meg selv. Det kunne være straff for at jeg var syk, eller straff for at jeg kanskje ikke var flink nok med spiseforstyrrelsen, sier hun.
Les også

Ahus og helseministeren beklager

Spiseforstyrrelsene, derimot, fortsatte. Sommeren 2010 gikk fremdeles nesten alle dager med til matlaging og oppkast. Noen venninner tok henne likevel med på skogsturer. Hun fikk en smak av hvordan det kunne være å leve normalt.

Ba mamma flytte inn

Det var da hun bestemte seg for at nok er nok.

— En kveld jeg sto på badet og skulle til å kaste opp, tenkte jeg at jeg kunne be mamma om å flytte inn hos meg for å bryte spisemønsteret mitt. Da jeg tenkte dette, var det jo kjempeenkelt. Hvorfor hadde ikke jeg tenkt på det før? Jeg tror den tanken kom med at jeg faktisk begynte å ha det bedre med meg selv, forteller Tonje.

Nå er det over to og et halvt år siden hun kastet opp sist. Før sommeren fullførte hun første året på sykepleierstudiet ved Høyskolen Diakonova med A i alle fag.

Tonje håper hennes historie kan hjelpe andre som sliter med det samme.

— Jeg vil råde dem til å jobbe med selvfølelsen. Når selvfølelsen blir bedre, begynner mye å falle på plass. Snakk om følelsene og ikke vær redd for ikke å være perfekt, sier hun.

— Det er også bedre å be om hjelp litt for tidlig enn å gå med problemene alene, legger hun til.

Deler bilder på lukkede nettsider

Forsker Carina Fjelldal-Soelberg har undersøkt hvordan selvskadere finner sammen på internett.

På blogger og diskusjonsfora forteller selvskadere om erfaringer og følelser som de sjelden deler med noen i den virkelige verden. Også bilder og tips til hvordan de kan skjule skadene og skammen i hverdagen, legges ut på de lukkede nettsidene.

Sosiolog Carina Fjelldal-Soelberg har sett på fenomenet i en ny doktogradsavhandling.

— De føler seg ensomme og alene fordi de ikke har noen å dele historien sin med. Flere sier faktisk at de lenge trodde de var alene om å skade kroppen sin, og de ble svært da overrasket da de forsto hvor mange dette faktisk gjelder, sier Fjelldal-Soelberg, som leverte doktorgraden ved Universitetet i Nordland i juni.

Les også

Helseombudet mener Ahus manipulerer ventelistene

I studien har hun dybdeintervjuet tolv jenter mellom 18 og 30 år som skader seg selv eller som har gjort det tidligere. Hun har også studert en blogg og et diskusjonsforum over en periode på to år.

— Dette er en gruppe som er vanskelig å nå i hverdagen og som føler sin tilhørighet i disse sosiale nettverkene. Der kommer det frem mye som forblir skjult i det virkelige livet. Jeg antar at ikke mange i helsevesenet deltar i den virtuelle verden, men jeg tror det er viktig å gjøre det. Både for å lære mer om fenomenet og om hvordan personer som skader egen kropp, ønsker å bli møtt, sier forskeren.

Tonje (30) som var selvskader i flere år, har ikke deltatt i slike fora selv, men sier at hun synes det høres veldig skummelt ut.

— Jeg kjenner jeg får gåsehud bare ved tanken. Jeg husker jeg kom inn på en blogg om en som var veldig syk en gang. Jeg kjente at det ikke gjorde meg noe godt å se bildene hennes eller det hun skrev. Så jeg skygget unna, sier hun.

— Jeg tenker at det kan ha en stor smitteeffekt med slike fora, legger hun til.

Les også

  1. Derfor skjærer det seg mellom mor og far

  2. Slik kan sex og kreft henge sammen

  3. Sterk kritikk fra legene ved OUS, frykter for pasientene