100 år siden «Titanic» sank

«Isfjell rett forut.» Ordene ble opptakten til en katastrofe i Nord-Atlanteren. Søndag var det 100 år siden passasjerskipet «Titanic» forliste, en ulykke som ga gjenlyd i hele verden og har gjort det siden.

«Titanic» var med sine 269 meter verdens lengste (og også største) skip. Skipet hadde fire skorsteiner men bare tre av dem var ekte. Den fjerde ble påsatt for å gjøre skipet enda mer imponerende. Den fjerde «skorsteinen» ble brukt til avtrekk og ventilasjon.

«Titanic»s forlis vil alltid følge oss, til tross for at skipet forsvant fra havets overflate en stjerneklar natt i april 1912. For bøker, filmer, gjenstander, utstillinger og Internett har gjort skipet til det best «bevarte» og det mest berømte i menneskehetens kollektive hukommelse.

Selv om «Titanic» gikk tapt, etterlot forliset mystikk, dramatikk, erfaring bl.a. formidlet av de 705 menneskene som overlevde. Et århundre senere har vibrasjonene ennå ikke lagt seg.

Det gir fortsatt et sug i magen å se en utstilling med gjenstander fra «Titanic». Det gir fortsatt kribling å se spillefilmene som viser passasjerenes kamp mot vannmassene i skipets korridorer. Det spøker fortsatt i hodet ved tanken på hva skipsvraket på havets bunn fortsatt kan romme.

Slik sett er «Titanic» like mye en del av nåtiden som i året 1912 da det som verdens største og lengste skip – som avisene skrev ikke kunne synke – la ut på sin jomfrutur og siste reise.

For vi kan alle identifisere oss med dem om bord, fattige emigranter på tredje klasse – eller overklassen på første omgitt av mahogni, messing, krystall og porselen. Vi tiltrekkes av de rikes eventyr, vi sympatiserer med emigrantenes håp og barnas forventninger til den nye verden, vi identifiserer oss med et samfunn samlet på én kjøl uvitende om sitt snarlige møte med ragnarokk og undergang.

En svak rystelse

Det var klokken 23.40, dvs. like før midnatt 14. april, at utkikksmannen Fredrick Fleet varslet broen om et isfjell rett forut på 400–450 meters avstand. Det var stjerneklart, men kald vind inn i øynene kan ha redusert synsevnen. Kikkertene utkikksmennene burde hatt, lå innelåst tilbake på land.

Kursen ble straks lagt om mot babord. Men med 21,5 knops fart på et flatt, vindstille hav var det ikke nok tid til å svinge helt klar innen skipets fremre, styrbord skrogside under vann skrapte inntil isfjellet 37 sekunder etter at det var oppdaget.

Lysestake fra «Titanic»

Sammenstøtet ga bare en svak rystelse i skipet, så liten at flere som hadde gått til sengs ikke våknet. De som våknet sovnet igjen. Folk som fortsatt var oppe, trodde ikke noe alvorlig var skjedd.Man hadde mottatt tre radiotelegrammer om sjøis samme dag, bl.a. fra radiostasjonen på Cape Race 725 kilometer unna, men en av disse var uten et prefix som varslet at det straks skulle formidles til broen.

Kaptein Edward J. Smith hadde likevel valgt den sørligste ruten til New York, ikke den nordligste som var kortere ,men som bød på mest is. Faktisk befant skipet seg 16 kilometer sør for den sørlige ruten. Men mye is hadde kalvet og drevet ut i Nord-Atlanteren. For å kompensere for den sørlige ruten og for å legge isfeltet raskt bak seg, ble skipets fart opprettholdt for å sikre ankomst etter tidtabellen. Det var kaptein Smiths siste reise før han skulle pensjonere seg.

Nøkkel til mysteriet?

Fem av skipets vanntette avdelinger, ett mer enn det skipet tålte, ble snart fylt med vann. Deretter flommet vannet over og inn i de bakenforliggende avdelingene.

I årtier trodde man at isfjellet hadde revet en nærmere 90 meter lang flenge i skutesiden. Men etter at vraket av «Titanic» i september 1985 ble oppdaget på 3800 meters dyp 600 nautiske mil sørøst for Newfoundland, fant man ingen flenge, derimot at skipets stålplater flere steder var påført bulker og presset inn. Dessuten hadde mange nagler langsmed noen av sveisesømmene røket.

Etter over 70 år på havbunnen var denne hatten i rimelig god forfatning.

I 1996 fant en fransk ekspedisjon som brukte sonar ned gjennom gjørmen rundt den nedre del av skipets baug, seks sprekker etter hverandre på styrbord side, sprekker ikke større enn at en knyteneve kunne gå inn. Her kan nøkkelen til katastrofens forløp ligge.For da skipet ble bygget ved Harland og Wolfs rederi i Belfast i årene 1909–1911, brukte man over tre millioner skipsnagler i skipet, bl.a. nær sveiseskjøtene.

Hentet opp skipsnagle

I 1990-årene ble noen av skipsvrakets nagler hentet opp og analysert. Da oppdaget man at de inneholdt rundt tre ganger så mye slagg (rundt 9,5 prosent, i hovedsak silikat) enn normalt. Slagg i riktig mengde (rundt 2-2,5 prosent) blir anvendt for å gjøre jern sterkt og lite bøyelig. Men for mye slagg gjør jern sprøtt som glass slik at det lettere kan brekke. Skjønt da «Titanic» ble bygget, var det angivelig ingen entydig standard for hvor mye slagg man skulle anvende. Jernnaglene ble anvendt i hovedsak i skipets baug og akterende, mens sterkere stålnagler ble anvendt midtskips. Kanskje var det de svakere naglene, gjort enda sprøere av havvannets lave temperatur, som ga etter i møtet med isfjellet.

Katastrofen kan således ha blitt innledet, ikke på havet, men i et britisk stålstøperi.

Kikkert reddet opp fra vraket.

Også et annet forhold bør nevnes. Skipets konstruktør Thomas Andres foreslo på et tidspunkt å gi «Titanic» 36 flere livbåter, dessuten dobbelt skrog og vanntette skott helt opp til B-dekk. Men utgiftene og hensynet til skipets utseende gjorde at han ikke vant frem.Ironisk nok kunne skipet kanskje ha unngått forlis hvis kursen ikke var blitt lagt om. Hadde skipet seilt rett på isfjellet, ville sammenstøtet vært voldsomt. Passasjerer, møbler, service ville ha blitt kastet om kull og skipsbaugen ville blitt ødelagt. Men de mange bakenforliggende rommene som i virkeligheten ble punktert i møtet med isfjellet, ville trolig ha forblitt intakt. «Titanic» ville ha holdt seg flytende.

Inn i døden til musikk

Mannskapet kunne snart melde om at vannet strømmet inn foran i skipet. En av disse som overlevde, fortalte nettopp om en åpen smal sprekk langs en sveiseskjøt der vannet kom inn. Fem av de fremste rommene ble gradvis satt under vann. Det var ett mer enn skipet tålte for å kunne holde seg flytende.

Konstruktøren Andrews som var om bord, forsto snart at skipet med 100 prosent sikkerhet ville komme til å synke og informerte kaptein Smith. Andre skip ble varslet over radio. Ett ble sett på horisonten en halv times seiling unna, men reagerte ikke på nødbluss og radioanrop og forsvant. Et annet, «Carpathia», la om kursen, men var over fire timers seiling unna.

Etter hvert ble passasjerene samlet på dekk. Det var til å begynne med ingen panikk. Skipets orkester som hadde spilt innendørs trakk ut på dekket og fortsatte å spille. Kvinner og barn ble prioritert til skipets 20 livbåter som hvis de var blitt fylt helt opp, likevel bare kunne ha berget halvparten av alle om bord. I første livbåt som ble låret klokken 00.45, fikk bare 28 personer plass, mens den kunne tatt 65. Mange kvinner ville ikke forlate sine menn. Da det etter hvert ble trengsel for å komme til livbåtene, måtte besetningen avfyre skudd for å holde de mange mennene unna.

De første ofrene

Fem menn som forsøkte å redde post i det oversvømte postrommet druknet og ble katastrofens første ofre. Da den siste livbåten ble satt på vannet klokken 02.05 befant det seg fortsatt 1500 mennesker om bord. Av de 1500 kunne ytterligere rundt 600 ha blitt reddet hvis alle livbåtene var blitt fylt til randen.

To timer etter kollisjonen gikk lyset om bord. Klokken 02.23 forsvant «Titanic»s akterdel som det siste av skipet ned i sjøen etter at det først hadde brukket i to deler mellom skorstein nr. tre og fire. På bunnen havnet de to skipsdelene 600 meter fra hverandre. Tilbake drev 706 overlevende, inkludert 11 nordmenn, i livbåtene.

Rundt det dobbelte antall frøs ihjel i den iskalde sjøen i løpet av minutter. For livbeltene hjalp ikke mot kulden. Først fire og en halv time etter kollisjonen ankom «Carpathia» og begynte klokken 04.10 å plukke opp overlevende som ble ført inn til New York 18. april.

Etterspill

Katastrofen ble tidenes nyhetsbombe, ikke bare på begge sider av Atlanteren, men over hele verden. Under de etterfølgende skipsforklaringene i New York og London ble det stilt 41 000 spørsmål.

Som følge av katastrofen ble det innført nye, strenge regler for livbåter og telegrafvakt på passasjerskip. Fast ispatruljering ble etablert i Nord-Atlanteren og pågår fortsatt.

Skipstelegraf fra «Titanic».

I dag 100 år etter, er det angivelig 14 millioner sider på Internett om «Titanic» og skipets skjebne, også som følge av at skipsvraket ble lokalisert i 1985. Da en miniubåt med fjernsynskamera i juli året etter tok seg inn i skipet, så man fortsatt praktfulle søyledekorasjoner langs veggene, lysekroner i krystall og messing. Kobbergjenstander skinte som om de nylig var blitt pusset. Men alt det flotte treverket var forlengst smuldret bort.Siden har en rekke gjenstander blitt hentet opp og er blitt fremvist verden rundt. Men åpningen av skipets safe på direktesendt fjernsyn i Paris i oktober 1987 ble en skuffelse. Skjønt man fant et mindre antall diamanter, pengesedler, mynter og juveler, inkludert en øredobb med innskriftet «Måtte denne bli din lykkestjerne», ble samlet verdi ikke vurdert til høyere enn cirka 5000 dollar eller 32 000 kroner.

En nokså ukjent novelle ble snart knyttet til forliset. I 1898 utga sjømannen Morgan Robertson en historie om passasjerskipet «Titan» som på sin jomfrutur i en april måned kolliderte med styrbord skuteside mot et isfjell i Nord-Atlanteren og sank. Så mange paralleller mellom novellen og virkeligheten ble funnet at Robertson som ellers ville blitt glemt, ble del av «Titanic»s historie.

«Titanic»-kopi

Spillefilmene A Night to Remember fra 1958 og Titanic fra 1997 ga nye generasjoner anledning til å følge dramaet fra kinoenes benkerader. Nylig kom 3D-versjonen av sistnevnte.

I Murcia i Spania planlegger Paramount en «Titanic»-kopi i full størrelse som del av en fornøyelsespark. Til tross for at «Titanic» gikk ned for 100 år siden er skipet fortsatt en del av vår verden – det mest berømte skip i historien.

En del av «Titanic»s skipsside heises til overflaten.
Dette lommeuret tilhørte trolig en av skipets passasjerer.