Dette intervjuet ble første gang publisert 17. juli 2015.

– Hør her, dagen jeg fikk MGP-jobben kommer denne SMS’n, sier Karlsen og leser fra en stor mobiltelefon: Gratulerer som MGP-general. Dette blir veldig bra. Vi er nær 1 milliard mennesker i NATO som gleder oss til du setter i gang. Beste hilsen Jens (m nytt nummer i Brussel). Generalsekretæren i NATO gratulerte den nyutnevnte MGP-generalen. Da ringte Jan Fredrik Karlsen hjem til mamma og pappa. Det gjør han hver gang han har en nyhet – god eller dårlig.

– Jeg ble varm i hjertet mitt, jeg syntes det var jævlig gøy.

  • Hvem går til topps i lørdagens Melodi Grand Prix-finale? Aftenpostens Robert Hoftun Gjestad har vurdert alle låtene.
Se Jan Fredrik Karlsen fly - Jeg er den eneste i Tønsberg fallskjermklubb som har klart å brekke kravebeinet før jeg hadde gjort mitt første hopp.
  • Han hadde høydeskrekk, men har hoppet det av seg. Se Karslen i aksjon i filmsnutten over.

Karlsen i farta

Lunsjrestaurantene har ennå ikke åpnet, men Karlsen har vært i aksjon lenge. Han har gått tur med bikkja, en nyanskaffet Flat-coated retriever. Den har masse energi – og så er den dritglad, ifølge eieren. Han skjønner at folk synes likheten dem imellom er morsom. Sofus måtte bli igjen hjemme i Nobels gate på Frogner denne morgenen, mens eieren satte kurs for Marienlyst og besøk i P3-morgen . Der fikk han fortelle om den nye jobben som musikkansvarlig i Melodi Grand Prix.

– Vi skal finne dødsbra låter som har potensial til å treffe mange folk, så skal vi finne noen fantastiske artister til å formidle dem. Jeg blir glad av engasjementet rundt Melodi Grand Prix.

Så bar det videre til et kundemøte med Flytoget. Skinnjakken er svart, det samme er skjorte, slips, klokke og sko. I ferdigslitt dongeribukse cruiser han med god bakkeklaring gjennom byen i en svart BMW med 381 hestekrefter som trekker villig på alle fire hjul.

Etter møtet i Postgirobygget har han satt av et par timer til en prat og lunsj i Ekeberg-skrenten. Siste del av dagen skal han på sommerfest sammen med gjengen i Playroom — selskapet han startet alene, men som nå har 21 ansatte og omsatte for 237 millioner kroner i fjor.

På Hawaii ble Jan Fredrik Karlsen stoppet flere ganger av eldre damer som mente han hadde Kennedys blikk. Da han fortalte om initialene JFK, som han alltid underskriver med, ble det nesten for mye for beundrerne.
Tor Stenersen

– Min jobb og mitt liv har vært underholdningsbransjen så lenge jeg har levd. Jeg merket at jeg hadde behov for stimuli fra noe annet enn jobb. Det var litt tilfeldig, men jeg ville prøve fallskjerm, forklarer Karlsen.

Det er fem år siden han meldte seg på kurset, der han gikk på en smell allerede under den teoretiske gjennomgangen av landingsfall.

– Jeg hoppet ned fra en stol like høy som den jeg sitter på nå, forteller Karlsen og bikker seg ned på gulvet i det han får kyllingsalaten servert. -Jeg er den eneste i Tønsberg fallskjermklubb som har klart å brekke kravebeinet før jeg hadde gjort mitt første hopp.

Bruddet ble ikke oppdaget, så de første syv hoppene gjorde han med brukket kravebein. Fortsettelsen var ikke stort bedre, mer om det senere.

Det står «Hjem» på mobiltelefonen når han slår nummeret til foreldrene. Det er Slemmestad som er hjem. Der jobbet oldefar, bestefar og pappa på sementfabrikken. Fabrikken ble lagt ned før unge Karlsen var klar for arbeidslivet, selv om han var tidlig ute i jobb. Som skolegutt klarte han aldri å svare på spørsmålet: Hva skal du bli?

NRK-journalisten Jan P. Jansen som satt ved mikrofonen under månelandingen i 1969, var bestefaren og et av Jan Fredrik Karlsens forbilder.

– Vi hadde et nært og godt forhold, og jeg tenkte: Ja, journalist hadde vært gøy for jeg digger bestefar. Men jeg kan ikke skrive. Jeg var mest opptatt av å spille i band. Det var gøy, og etter hvert var det enda mer gøy å arrangere.

Sykepleier Karlsen

Moren jobbet i psykiatrien, og hun lot sønnen få være med på Blakstad. Der ble han pleiemedhjelper, og likte det. Kanskje Sykepleierhøyskolen var det rette, tenkte Karlsen. Men, det var et men.

Jeg har jo ikke artium. Jeg tror i alle fall at jeg ikke har det. Jeg har aldri åpnet vitnemålet – det ligger hjemme hos mamma og pappa. Jeg er ganske sikker på at jeg strøyk i tysk. Hæhæ.

Det skulle mer til enn manglende artium for å bremse Jan Fredrik Karlsen.

– Jeg tenkte jeg kunne komme inn på sykepleien på sånn kvote, for den gangen trengte de menn. Så da trodde jeg det skulle være mulig for meg å prate meg inn på sykepleierhøyskolen. Det var strategien min. Helt til jeg fikk en telefon. Det var Harald Tømte i plateselskapet Sonet som lurte på om jeg hadde lyst til å begynne å jobbe der.

Dette var i august 1994, Karlsen var ferdig med militæret, 21 år. Hva skal du gjøre, spurte foreldrene da han ringte og fortalte om jobben han uten betenkningstid hadde takket ja til.

– Nei, det glemte jeg å spørre om. Jeg visste ikke hva det var. Men så var det radiopromotør jeg skulle bli. Jeg skulle pushe nye låter på radio.

Unge Karlsen fikk tre låter å begynne med – den ene var Di derres «Rumba med Gunn». Den gikk ikke spesielt bra til å begynne med. Litt senere, da «Jenter» ble singel nummer to, tok det av.

Oppe på balkongen på Rockefeller står Jan Fredrik Karlsen året etter. Di derre har drømt om å fylle Rockefeller, nå gjør de det tre kvelder på rad — etter heftig radiospilling og nesten 200.000 solgte plater. Platepusher Karlsen ser ned på publikum og gliser. Så spiller de «Jenter», og det er full allsang. Da kommer plateselskapssjefen bort og slår Karlsen på ryggen og sier: Nå ser du hva du har gjort.

– Da skjønte jeg det: Dette skal jeg drive med resten av livet mitt. Det var naturligvis et samarbeid som lå bak, men jeg hadde vært med og bidratt. Jeg syntes det var helt sjukt.

Ap-mannen Karlsen

Jan Fredrik Karlsen vokste opp med «to ekstremt unge, hippieglade foreldre som elsket musikk og sosialt samvær». Året de fikk sitt første av i alt tre barn, fylte hun 18, han 21. Lille Jan Fredrik var med på fester og konserter, møtte musikere som gikk inn og ut av barndomshjemmet. Pappa Rolf «Mulen» Karlsen er trommeslager og eneste faste bandmedlem i Mulens Portland Combo. Over 90 musikere har vært innom bandet - Jan Fredrik Karlsen har lært mye av dem. Det samme har han av farens platesamling.

– Den samlingen er legendarisk. Jeg husker vi satt på Lille Herbern med Herodes Falsk og Tom Mathiesen som vitner. På en liten papirbit, som jeg har spart på, står det at samlingen er min. Fattern hadde bare en betingelse: Stem Arbeiderpartiet resten av livet. Men det var helt greit. Arbeiderpartiet står øverst.

Første gang Karlsen hørte fra Stoltenberg, var etter at han debuterte i Nytt på nytt . Spent, nervøs og helt innforstått med at over én million seere fulgte med. Det ble en diskusjon hvor daværende statsminister Stoltenberg fikk røff behandling. Da slo den inn, det Jan Fredrik Karlsen kaller sin dårlige impulskontroll.

– Jeg kastet meg utpå. Unnskyld, dette her er jeg ikke enig i, sa jeg. Og da sier Jon Almås litt sånn hånlig: Ok, nå må alle være stille her, for nå skal Jan Fredrik Karlsen sin noe om Jens Stoltenberg.

Et øyeblikk var han i tvil, skulle han roe seg ned? Nei, det er ikke Karlsens spesialitet. Han trakk pusten.

Jeg gunna på og holdt en to minutter lang tale som ikke ligna grisen, om hvor fantastisk Jens Stoltenberg er.

Etterpå var han sikker på at talen ville bli redigert bort, men ble både overrasket og glad da han tok feil. På en restaurant i Bergen noen dager senere ringer telefonen, det er fra en skjult id.

– Ja, det er Karlsen.

– Det er Jens.

– Jens? Sier jeg.

– Ja, Jens Stoltenberg. Unnskyld for at jeg ikke ringte før. Tusen takk for den fantastiske talen, det var helt rått.

– Da reiste jeg meg inne på sushirestauranten og snakka så høyt som jeg aldri hadde gjort før. Etterpå ringte jeg hjem til mamma og pappa.

Statsministeren ble senere invitert på Kurt Nilsen-konsert, og manager Karlsen sørget for at Stoltenberg ble sittende ved siden av faren.

– Nå må du ikke attakkere ham, var det siste jeg sa til pappa. Men Stoltenberg fikk nesten ikke satt seg før fattern satt på fanget hans og inviterte ham til å holde 1. mai-tale på Slemmestad, forteller Karlsen. Statsministeren lot seg imidlertid ikke skremme av familien Karlsen, 1. mai stilte han på talerstolen på Slemmestad.

1. mai 2009 sto Jens Stoltenberg på talerstolen i Sekkefabrikken på Slemmestad. Blant begeistrede tilhørere var Rolf "Mulen" Karlsen, sønnen Jan Fredrik og Kurt Nilsen.
NTB/Bjørn Sigurdsøn

Talentløse Karlsen

Kravebeinsbruddet var en vond start på fallskjermhoppingen, men det ble ikke særlig bedre da ferskingen ikke fikk til «pressen», teknikken som er et must for å kunne hoppe kontrollert.

– Jeg var verdens dårligste elev. Til slutt måtte de ringe etter Lise Nansen og mannen hennes Nicolai, og det er ikke mange som har peiling som dem. Jeg var håpløs, men de ga meg ikke opp.

Jan Fredrik Karlsen snakker mye og engasjert om folk som har gitt ham sjanser. Når han holder foredrag, noe han gjør ofte og gjerne, er det et av hovedpoengene hans. Karlsen mener de flinkeste folkene aldri er redd for å dele av kunnskapen. Det er ingen som kan ta fra dem det de har, men de har så mye å vinne på å dele – da får også de mye igjen.

– Petter er en sånn fyr, sier Karlsen. Han har jobbet mye med Petter Stordalen, som også var inne på eiersiden i Playroom en periode. Han omtaler hotellmannen som en mentor og god venn han gjerne ferierer med.

Jan Fredrik Karlsen er en sentral person når vennen og mentoren Petter Stordalen inviterer til fest. Her ankommer de to Stordalens 16. mai-fest i 2011.
NTB/Heiko Junge

Trond Kvernstrøm som ga han mulighet til å gjøre Idol, er en annen som hadde avgjørende betydning da Karlsen begynte for seg selv. For etter tre år i Sonet og to år i Polygram, gikk veien videre til Stageway. Der jobbet han med både Lene Marlin og Sissel Kyrkjebø, før han så lyset en kveld under bransjefesten Bylarm i Kristiansand i 2002. På scenen sto trønderen Askil Holm. Karlsen hadde ikke hørt noe så bra på lenge – han bare måtte jobbe med ham. Neste dag sa han opp jobben. Mandagen etter leverte han firmabilen, han hadde tre kroner og femti øre på kontoen og en artist ingen visste hvem var. Han begynte på scratch.

– Så kom telefonen som forandret livet mitt. Jeg kjente ikke Trond Kvernstrøm da, men han ville ha meg med på å bygge opp Idol i Norge, forteller den nyutnevnte MGP-generalen. Idol ble en TV-suksess, det samme ble den påfølgende Idol-turneen. Idol-inntektene fikk fart på Playroom.

– Når du opplever noe sånt, får du respekt for hva andre mennesker kan gi deg av muligheter. Det hender fortsatt at jeg ringer til Kvernstrøm og bare sier: Takk!

Kurt Nilsen vant ikke bare Idol - han gikk også til topps i World Idol. Det var hysteriske tilstander da han og manager Karlsen ble ønsket velkommen hjem til Flesland vinteren 2004.
NTB/Marit Hommedal

Knallhard jobbing er ikke nok, folk må få lyst til å jobbe med deg. Karlsen er tilbake til kjernen av foredraget han holder for studenter som vil lære suksessens hemmeligheter. Det viktigste har han lært hjemme på Slemmestad.

– Mamma og pappa er flinke til å omgås folk, de har alltid lagt igjen noe godt hos andre mennesker. Det der tror jeg er dødsviktig, for da vil folk følge deg litt lenger. Og det må være ektefølt, sier Karlsen. Han stresser det igjen og igjen når han holder foredrag: Det handler ikke om alder eller utdannelse – det handler bare om hvordan du respekterer andre mennesker.

– Det kan være lett å tenke at nå går det så bra at jeg ikke trenger å bry meg som før, men det er ikke sånn verden er. Respekt for andre folk!

Kontor med Karlsen

Karlsen har gjort unna alle møter, og kjører til Playroom. Han sikter seg inn på parkeringsplassen nærmest inngangsdøren. I restaurerte industrilokaler ved Akerselva møtes han med smil. Her deler de lokaler med blant andre produksjonsselskapet Monster, og veggene er dekorert med slagord, kunst og premier.

– Her sitter vi, sier Jan Fredrik Karlsen. På den røde døren står det: Astonish me! I et ganske beskjedent tomannskontor sitter daglig leder Jens Nesse. De to har delt kontor fra dagen Nesse ble en del av firmaet i 2007. Senere har de begge solgt aksjene sine i selskapet, men hevder hardnakket at det fortsatt føles som deres Playroom.

– Han har sin utestemme, og den er også med på jobb. Men jeg klager ikke, for han gir energi – han bruker ikke meg og kontoret som en ladestasjon. Jeg liker hans barnslige fascinasjon for å få til noe, sier Nesse. Kompanjongene er stolte over at selskapets resultater har forbedret seg hvert eneste år, også etter at de solgte seg ut.

Karlsen liker å snakke enkelt, direkte uten fomling. Men han blir litt ulik seg når det blir pengesnakk. Salget av selskapet gjør ham stolt, men han er mer opptatt av den totale salgssummen for hele selskapet enn hva han satt igjen med selv. Det ble anslått at Karlsen fikk over 20 millioner da han solgte.

Det er ikke penger som avgjør min indre lykke. Jeg er stort sett fornøyd, jeg. Skulle det gå galt, så setter jeg meg bare i bilen og kjører hjem til Slemmestad.

– Så du har ikke tenkt å trappe ned?

– Trappe ned? Nei, det har ikke vært på radaren, altså. Det ville ikke vært bra for meg eller dem jeg har rundt meg.

Karlsen og kjærligheten

Halve sommerferien skal Karlsen koble ut på familiehytta besteforeldrene bygget ved Mandal på slutten av 60-tallet. Han kan ikke tenke seg noe bedre enn å være sammen med bare familien. Barna William og Felicia er med, men Karlsen har ingen nyheter å komme med når spørsmålet er sivil status.

– Jeg synes det er greit å krysse ut «ugift» i sånne skjemaer. Jeg har ikke funnet kjærligheten – bare tidvis. Hehe.

De to siste ferieukene skal han fly høyt. For Karlsen ga aldri opp fallskjermhoppingen. I løpet av fem år har han blitt mer enn en habil hopper.

– Jeg har hentet gull, sølv og bronse i ulike grener i fallskjerm-NM. Nå er jeg blitt instruktør og skal holde mitt første kurs i sommer. Jeg er kursleder og kan hoppe med elevene. Er ikke det en helt fantastisk reise?