Kristine Bonnevie (1872-1948)
Rude & Hilfling/Oslo Museum

Det som virkelig trigget henne, var vitenskapen.

Hun ville formidle vitenskap til folket. At hun var en natur- vitenskapelig forsker, var det viktigste i hennes liv.

Hun hadde en forskningsenergi som overgikk

de fleste andre forskeres. Inger Nordal, biograf.

«Det var veldig radikalt»

Kvinner i Norge hadde ikke engang fått stemmerett da Kristine Bonnevie oppnådde professortittelen i 1912.

– Det var veldig radikalt, hun var virkelig en pionér, og hun elsket sitt fag, forteller Inger Nordal.

Sammen med Dag O. Hessen og Thore Lie har hun skrevet biografien Kristine Bonnevie. Et forskerliv , som kom ut i 2012.

Hun hadde flaks med familien sin

Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie ble født inn i en slekt som generelt var både velstående og velutdannet.

– Hun ville selvsagt ikke fått de samme mulighetene dersom hun ikke hadde tilhørt det økonomiske borgerskapet, sier Nordal.

Bonnevie ble født i 1872, som nummer fem i rekken av syv barn. Moren, Anne Johanne Daae, døde da Kristine bare var fire år. Faren, Jacob Aall Bonnevie, som var jurist og stortingsrepresentant for Høyre, samt kirke— og undervisningsminister (1889–1891), giftet seg på nytt. Han fikk ytterligere to barn med Kristines stemor, Susanne Bryn, som Bonnevie senere alltid kalte mor.

Storesøsteren banet vei - men karriéren endte med ekteskap

Faren var opprinnelig svært konservativ når det gjaldt synet på om jenter skulle ta utdannelse. Med tiden må han imidlertid ha endret holdning noe.

Kristines åtte år eldre søster, Honoria, tok examen artium i 1884, bare to år etter at en ny lov åpnet for at kvinner kunne det. Honoria startet også på lærerinneutdannelse, og banet slik også vei for Kristine. Søsterens karrière endte imidlertid med at hun giftet seg med den senere kjente fysikeren Vilhelm Bjerknes, som også Kristine ble god venn med.

Kristines «ulydighed og raahed»

Man vet ikke veldig mye om Kristines barndom, men Nordal nevner en skoleprotokoll der det skal ha stått at Kristine «tiltager stadig i ulydighed og raahed».

– Hun må ha vært en veldig spesiell jente sett i forhold til datidens normer. Tøff, og opplagt nysgjerrig , tror biograf Nordal.

I 1892, ti år etter at Cecilie Thoresen tok examen artium som første kvinne i Norge, tok også Kristine Bonnevie artium. Hun startet så på medisinstudiet ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania, der botanikk og zoologi var en del av grunnutdanningen. Snart henga hun seg helt til zoologifaget.

På fritiden var Kristine Bonnevie glad i fjell og friluftsliv, lange skjørt var ingen hindring.
Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum

Dessuten glad i fest, dans og friluftslivIfølge Nordal fremstår Kristine Bonnevie på fritiden som «festglad, danseglad og sosialt sprudlende, med en velutviklet humoristisk sans». Hun var glad i friluftsliv, og aktiv i turnforening og sangkor.

Forskerkarrieren begynte ved at Johan Hjort ga henne i oppgave å gjennomgå og bearbeide et betydelig marint materiale, samlet inn på «Den Norske Nordhavs-Expedition» (1876–78). Hjort var en av datidens fremste norske marinzoologer og oseanografer. Bonnevie forble hans assistent til hun senere overtok hans konservatorstilling i 1900.

Publiserte vitenskapelige artikler fra hun var 23 år gammel

Hun fikk reise mye, og allerede som 23-åring publiserte hun sine første vitenskapelige artikler, som handlet om visse arter av sekkedyr. Senere i karrièren jobbet hun mye med såkalte hydroider: polyppdyr, eller småmaneter, der hun lyktes i å beskrive to nye arter.

I flere år var hun ansatt ved den marinbiologiske stasjonen i Drøbak, sammen med ekteparet Schreiner.

Kristian Schreiner og Bonnevie ble etter hvert sterkt faglig uenige. De fant ulike svar på kromosomenes atferd og struktur under celledeling, der ettertiden har vist at Schreiner hadde rett. Da Bonnevie i 1906 skulle disputere for doktorgraden om temaet, møtte hun nettopp Schreiner som opponent. Han skal ikke ha vært nådig.

Kristine Bonnevie arbeidet i laboratoriet ved Biologisk stasjon i Drøbak. Her sammen med assistenter og studenter.
Ukjent/Museet for universitets- og vitenskapshistorie

Utførte professorarbeid — men uten stillingens tittel og lønnEtter hvert penset Bonnevie seg mer inn på vitenskapen om cellenes struktur, bygning og utvikling (cytologi) og arvelighetsforsk­ning, i dag videreført gjennom genetikk. Dette lå også i tiden, da mange forskere fikk øynene opp for cellekjernens rolle i blant annet overføring av arvelige egenskaper.

Bonnevie arbeidet som konservator ved Universitetets zoologiske laboratorium, og overtok stadig flere av pliktene til professorene Georg Ossian Sars og Robert Collett. Hun har selv fortalt at: «I løpet av det første 10-år efter min ansettelse (1900) hadde jeg nu altså i virkeligheten overtatt en professors fulle arbeide og ansvar, mens jeg fremdeles med hensyn til titel og avlønning stod som konservator.»

Beskrev seg selv som instituttets «kjælebarn»

Historiker Arve Monsen har forsket på kvinners betydelige inntog i botanikk og zoologi tidlig på 1900-tallet, og sier at både Sars og Collett var forut for sin tid når det gjaldt synet på kvinner i akademia – noe som kanskje bidro til at Bonnevie selv beskrev seg som det reneste «kjælebarn» på instituttet. Det var også lettere for kvinner å lykkes i realfag enn i humanistiske fag, tror Monsen.

– Det er disipliner med eksakte, kvantifiserbare svar og problemstillinger, i motsetninger til såkalte åndsvitenskaper, der for­tol­keren kan kritiseres, sier han.

Så, endelig...

I 1910 søkte hun, og ble innstilt til, et professorat i zoologi ved Bergens Museum, som var en privat stiftelse, og derfor kunne gå utenom loven, som ikke tillot kvinnelige professorer.

Men da ble det også fart i sakene i Oslo, trolig tilskyndet av Sars’ og Colletts bekymring over å skulle få tilbakeført arbeidsoppgavene Bonnevie forlengst hadde tatt på sine skuldre.

...ble det lov å ansette kvinner i «Statens embeder»

Loven måtte imidlertid endres først. Våren 1912 ble det tillatt å ansette kvinner i «Statens embeder», en lov som ifølge forfatter Inger Nordal gjerne kan kalles «Lex Bonnevie».

Det var imidlertid en rekke unntak i loven; kvinner kunne fortsatt ikke ha diplomat- eller konsulembeter, eller militære eller sivilmilitære embeter. Faktisk, med unntak av professorembetet, kunne kvinner fortsatt ikke bli embetsmenn. I Skandinavia var det kun én kvinne som hadde oppnådd professortittelen tidligere.

Aftenposten skriver om professortildelingen at de er «overbevist om, at profesor Kristine Bonnevie med sin varme interesse for alt, hvad der rører sig i tiden, vil fylde sin plads paa en maate, som gjør hende og hendes kjøn ære».

Det som virkelig trigget henne:

I 1911 ble hun valgt inn som den første kvinne i det som ble omdøpt til Det Norske Videnskaps-Akademi. Hun var også den første norske kvinnelige opponent til en doktorgrad noen år tidligere. I tillegg var hun en grundig og engasjert foreleser, og holdt en rekke foredrag i radio og i folkeakademier over hele landet.

– Det som virkelig trigget henne, var vitenskapen. Hun ville formidle vitenskap til folket. At hun var en naturvitenskapelig forsker, var det viktigste i hennes liv. Hun hadde en forskningsenergi som overgikk de fleste andre forskeres, forteller Nordal.

På Bonnevies initiativ ble det også bespisning i kjelleren under Aulaen, og hun var med på opprettelsen av Studiehjemmet for unge piker i Geitmyrsveien og litt senere Studenterhuset i Schultz’ gate.

Kristine Bonnevie fikk aldri egne barn, men det bekymret henne neppe, sier Nordal. Hun tror Bonnevie bar på en drøm om en «grunnleggende ny oppdagelse, noe som kunne bety en forskjell», men Bonnevie skrev aldri artikkelen som endret verden.

Møte i Folkeforbundets Komité for Intellektuelt Samarbeide. Bonnevie var medlem av den norske delegasjonen, og sitter til venstre i bildet.
Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum

Mest kjent som... fingeravtrykksekspertLikevel bidro hun til faglig utvikling, og hennes studier på arvelighet av fingeravtrykksmønstre vakte stor internasjonal oppmerksomhet, fremhever biografen. Bonnevies mest siterte artikkel, Studies on papillary patterns of human fingers , publisert i 1924, siteres fortsatt.

  • Arvelighetsinstituttet, som hun opprettet og bestyrte, ble omdannet til nye institutter og forskningsretninger
  • Studentene kurses fortsatt i marinbiologi ved forskningsstasjonen i Drøbak.
  • Studenthjemmene hun etablerte, består i dag.
  • Hennes posisjon reflekteres også av den årlige «Kristine Bonnevie Lecture» på Universitetet i Oslos årsdag, 2. september.
  • Og biologene på Blindern holder den dag i dag til i Kristine Bonnevies hus.

Vitenskapen var hennes liv — helt inn i døden

Livet til Kristine Bonnevie var tilsynelatende uten de store skandalene, hele tiden med fokus på arbeidet og forskningen. Da hun havnet på sykehus og livet nærmet seg slutten i 1948, var hun fortsatt opptatt av vitenskapen. Kvelden før hun døde, returnerte Kristine Bonnevie korrekturen på sitt siste arbeid med beskjed om å få det publisert så fort som mulig.

Kristine Bonnevie hjelpes om bord i forskningsbåten «Spinax» i 1919.
Ukjent/Museet for universitets- og vitenskapshistorie

Driftig farmor Også tidligere i Bonnevie-slektens aner ser man spor av driftige kvinner:

  • Kristine Bonnevies farfar, Honoratus, var innvalgt på Stortinget, men døde plutselig av slag under stortingssesjonen i 1848. Da satt enken, Sofie Augusta, tilbake i Trondheim på bar bakke med 11 barn og ingen inntekt.
  • En slektning tilbød seg å ta hånd om to av barna, men det ønsket ikke Bonnevies farmor. Så hun solgte eiendeler på auksjon og dro med
Artikkelen er hentet fra siste utgave av Aftenpostens månedlige historiemagasin. Du kan bestille abonnement på Aftenposten Historie til introduksjonspris ved å ringe 05041, eller sende SMS til 1905 med kodeord APH6 for 6 utgaver til kr 279 eller APH11 for 11 utgaver til kr 449.

alle barna til Kongsberg, der hun hadde slektninger.

  • Som Inger Nordal skriver: «Med ukuelig mot og dyktighet lyktes det henne å holde hjemmet sammen.» Alle guttebarna, inkludert Bonnevies far, Jacob Aall Bonnevie, fikk solid utdannelse, alle jentebarna ble godt gift eller lærerutdannet.
  • En av Kristine Bonnevies tanter opprettet i 1889 Bonnevie pigeskole i Kristiania, og det er sannsynlig at disse ugifte, utdannede tantene spilte en rolle for den senere professorens stedige kamp for skolegang og utdannelse, skriver Nordal. Les flere artikler fra Aftenposten Historie: