Husmødre losset Franco-tomatene selv
Oslos havnearbeidere nektet å losse tomater fra det fascistiske Franco-Spania. Da satte tusener av husmødre seg i bevegelse - først til Stortinget, deretter ned til kaia - for å losse tomatene selv.
Var det kvinnekamp? Var det en tidlig utgave av populisme og aksjonsdemokrati? Eller var det bare "damene fra overklassen" som mente at grønnsaker var blitt viktigere enn kampen mot fascismen — under ett år etter frigjøringen av Norge i 1945? I dag er det 60 år siden horder av husmødre - tusenvis, ifølge Aftenposten - samlet seg på Tullinløkka, marsjerte til Stortinget og videre ned til Filipstadkaia for å losse 250 tonn tomater som var komme med skuta "Dicto" fra general Francos Spania. Havnearbeiderne nektet å losse. Kvinnemarsjen var blant de mest oppsiktsvekkende episoder i den betente spaniasaken som red norsk politikk i 1946 og 1947. "Det sto ingen organisasjon bak. Ingen av byens mange husmorlag. Ingen kvinneorganisasjoner i det hele tatt. Det var anonyme kvinner i alle aldre og av alle inntektsklasser, kvinner i massevis, noen med kurv, andre uten," het det i Aftenpostens referat: "Damen som gikk i spissen for dette mektige tog, bar en plakat med innskrift: "Vi vil ha tomatene!" På nestemanns plakat sto det: "Vi er den sunne fornuft!" Og så fulgte plakat på plakat: "Hvem styrer landet, Stortinget eller bryggearbeiderne?" "Er vi kommet fra nazidiktatur til bryggediktatur?" "Vi vil ikke tvinge noen, vi losser tomatene selv." "Vi krever handling av regjeringen."
Måtte slås ned.
Arbeiderpartiet hadde i 1946 rent flertall på Stortinget. Einar Gerhardsen var statsminister. Arbeiderbevegelsen likte så avgjort ikke Franco, men nå var det gjenreisning og folkets levestandard som måtte ha første prioritet: Ensidige norske aksjoner mot Spania var som "slag i løse luften", mente Gerhardsen. Regjeringen foreslo for FN en internasjonal aksjon mot Franco i desember 1946 - vel vitende om at det neppe ville føre til noe. Underveis gjorde ledelsen i partiet, regjeringen og LO sitt ytterste for å få stanset bryggeblokaden og andre lokale aksjoner rundt i landet - på Herøya, i Odda, Stavanger, Haugesund, Bergen, Moss."Regjeringen valgte den politiske hensiktsmessighet, riktignok med dårlig samvittighet," skriver historikeren Edgeir Benum i sin bok om spaniasaken. Han dokumenterer også hvordan næringsinteresser var i stand til å drive politisk lobbyisme - og det på et ganske sofistikert nivå: Norges Rederforbund forsynte Ap.-regjeringen med dokumentasjon og argumentasjon om hva brudd på handelen med Spania ville bety. Samtidig passet Rederforbundet på at Høyres stortingsgruppe ikke engasjerte seg for sterkt i saken; det ville bare føre til polarisert debatt og unødvendig mye offentlighet.- Det lukter litt for meget av sink, kalk og fisk av regjeringens holdning, sa Ap.-representanten Sverre Løberg, som selv hadde ferske inntrykk fra nazistenes konsentrasjonsleirer.
Tingmenn i vinduene.
Mange tilskuere sluttet seg til de demonstrerende husmødrene da tomattoget beveget seg oppover Karl Johans gate. Tomathungrige kvinner som forsøkte å ta seg inn i Stortingets vestibyle, ble "blidt skjøvet ut igjen", meldte Aftenposten. "I alle Stortingets vinduer sto tingmennene tett i tett, men ingen grep ordet, og til slutt lød det fra en energisk stemme i demonstrasjonstoget: "Til brygga!" Og dermed toget demonstrantene ned Løvebakken, gjennom smauet ved Narvesen og ned Rosenkrantzgata over Tordenskiolds plass til Filipstad, der "Dicto" lå. Toget var så langt at da fortroppen forlengst hadde passert inngangen til Akers mekaniske verksted, nådde det fremdeles langt opp i Rosenkrantzgata. Overalt sto folk i dører og vinduer og ropte: "Det er riktig, kvinnfolkene må til, skal det bli sving på det." Bravorop hørtes rett som det var, mens et par bryggearbeidere nede ved Aker ropte "Fy!".Oslo Bryggearbeideres Forening kom i en jubileumsberetning med en ganske annen fremstilling av det som skjedde: "Endel husmødre fra overklassen meldte seg til tjeneste for å losse partiet, de ville ha tomater, og de fikk også partiet i land. Kvinnene hadde allerede glemt at vi hadde levet i et diktatur i fem år og at de ved sin handling hyldet Hitlers partifelle Franco," skrev foreningen.Per Østvold, dagens leder av Norsk Transportarbeiderforbund, betviler sterkt at arbeiderklassens kvinner deltok i marsjen, selv om mange hadde lite mat i kjøkkenskapet.- De ville aldri ha vært med på en sånn aksjon. Mange av dem hadde jo sine egne menn blant havnearbeiderne. Det jobbet 1500 på Oslo havn, sier Østvold, som alt i alt synes det er en skamplett i europeisk historie at Franco fikk bli sittende helt til sin død i 1975.Etter fire timer var 21 000 kasser med tomater - bugnende sydlandske fristelser som knapt hadde vært å se på mange år - bragt i land. Bryggearbeiderne slengte ukvemsord mot kvinnene, men gjorde ikke noe for å stanse dem rent fysisk. I stedet gikk de 15. april til en times politisk streik. I et forslag til uttalelse, som dog ikke ble vedtatt, het det at streiken rettet seg mot "fascistisk betonede såkalte husmødre, tyskertøser, frontkjempere og økonomiske landssvikere, samt Norsk rikskringkasting og Oslos borgerlige aviser".
Kvinner mot kvinner
Dagen etter at tomatene var losset, kom et opprop der landskjente kvinner rykket ut mot tomat-aksjonistene: "Norge har i dag, tross sitt lille folketall, verdens øyne rettet mot seg. Denne husmødrenes aksjon er langt utenfor Norges grenser blitt oppfattet som en demonstrasjon til fordel for Franco-Spania (konferer svenske aviser). Filmen av de impulsive og muntre norske kvinner som bærer plakater "Havnearbeiderne tar maten fra våre barn" og losser Franco-tomater, kan komme til å gå verden rundt. (. . .) Vi protesterer mot at aksjonen blir tatt som uttrykk for norske kvinners syn og vilje i dag."Oppropet, som var undertegnet av folk som Gerda Ring, Aase Lionæs, Magli Elster, Gerda Evang og Henriette Bie Lorentzen, ble i Aftenposten satt på trykk under overskriften "Kvinner som lager kunstige bekymringer". Avisen kostet også på seg en redaksjonell hale der oppropet ble kommentert: "Da husmødrene losset tomatene, så var det nettopp fordi de med sikkerhet visste at det ikke ville skade Franco-regimet det ringeste at tomatene ble styrtet i sjøen. Det ville ha vært betydelig mer sjenerende for Norges anseelse og goodwill ute i verden om det var blitt telegrafert fra Norge at vi hadde styrtet mat for en halv million kroner på sjøen, mens millioner sulter i Europa."
