20 år gamle Victor Jørgensen er fotballspiller og nr. to fra venstre på bildet over. Han står i sal 2 på Norges idrettshøgskole og har ett ønske i hodet: Å komme seg vekk.

Rommet er fylt av musikk, og rundt ham danser klassekameratene etter innfallsmetoden. En piruett her, en følsom arm der. Noen krøller seg sammen som en ball, andre tripper av gårde på tå. Fotballspilleren er skrekkslagen.

– Første gangen jeg danset sånn var det skikkelig ekkelt, sier han og smiler skjevt.

Improvisasjonsdans. Det absolutt kleineste for en som ikke vil danse. Man «danser sitt indre», beveger seg slik man føler for. Victor Jørgensen følte ikke for å bevege seg overhodet.

– Jeg følte meg fullstendig hjelpeløs. Det hadde vært bedre hvis det var en dans med regler. Men det ble lettere etterhvert. Da jeg så at alle de andre danset i vei, tenkte jeg at «hvis de tør å drite seg ut, så tør jeg også». Og det ble relativt morsomt når jeg først kom i gang, sier 20-åringen, som tar Idrettsvitenskap grunnfag på Idrettshøgskolen i Oslo. Det samme gjør de 21 studentene som kastet seg ut i dansen sammen med ham.

Kreativitet

Ingen av studentene går på skolen for å bli dansere, men obligatorisk undervisning og valgfag sørger for at de får prøvd seg likevel. Fotball— og skitalenter svever og ruller rundt på gulvet side om side med hip hop- og folkedansere. Fotballspiller Stian Tveit Igland var også en smule nølende i møte med den frie dansen.

– I fotballen gjelder det å ha kontroll, kraften og reglene setter begrensninger, her vet man ikke helt hva som er «riktig», sier han.

– Kan man «gjøre det rett» i improvisasjonsdans?

– Egentlig ikke! Det er det som er poenget. Her er det kreativitet som gjelder, sier Stian.

Frykt og forløsning

Hilde Rustad er førsteamanuensis på Norges Dansehøyskole og timelærer på Norges idrettshøgskole. Hun har sett mye nybegynnerfrykt – og mye forløsning.

– Å kaste seg ut på dansegulvet innebærer en risiko. Man blir sett og kan bli redd for å se dum eller latterlig ut. Det kan handle om usikkerhet i forhold til kropp, men det kan like gjerne være snakk om en indre usikkerhet. Når det gjelder fri dans tror jeg mye løsner når man klarer å ta seg selv mindre seriøst, sier hun.

afp000693662-AnfWx7lonY.jpg
Kolstad, Tom A.

Jonas Bøe, enda en fotballspiller, beskriver seg selv nettopp som en fyr som ikke tar seg selv så høytidelig. Og han elsker å danse.– Jeg syns det er en befrielse. Deilig og tullete. Jeg hermer etter andre og syns det er gøy å se og gjøre bevegelser jeg ikke har gjort før.

– Frykten for å danse handler nok mye om frykt for å bli avvist, ifølge Rustad.

Uvenner med kroppen

Rundt ethvert norsk dansegulv finner vi de som ikke vil danse. Men er det slik over hele verden? Finnes det veggpryd på karnevalet i Rio? Tone Pernille Østern, dansekunstner og førsteamanuensis ved NTNU i Trondheim, er ikke i tvil: Angsten for dansen er i stor grad kulturelt betinget.

– I mange afrikanske og søramerikanske kulturer har dansen en mer sentral plass som uttrykksform. I de vestlige, og kanskje spesielt i de nordiske, kulturene er det en mye større ambivalens mot kroppen. Vi har et tvetydig forhold til kropp og et tvetydig forhold til dans.

– Hvordan ble det sånn?

– Her må vi helt tilbake til det som kalles et dualistisk syn på mennesket, som fikk sitt gjennombrudd med den franske filosofen René Descartes på begynnelsen av 1600-tallet, hvor vitenskap ble skilt fra kunst og kropp fra sinn og tanker. Sinn og tanker fikk høyere status og ble i stor grad forbundet med menn, mens kropp gjerne ble forbundet med barn og kvinner.

– Hvorfor spesifikt med kvinner? Fordi vi driver og føder og føler og sånn?

– Ja, nettopp. Og med barn fordi de er ett med kroppen gjennom for eksempel lek. Dans er en forlengelse av leken og en forlengelse av følelsene. For meg er dans like mannlig som kvinnelig, men det er ikke slik i vår kultur, sier Østern.

– Barn elsker jo å danse – hvorfor slutter de?

– Fordi de ikke oppfordres til å fortsette. De ser sjelden voksne danse, dans tilbys ikke som fag i skolen og dans brukes i liten grad som en måte å være sammen, uttrykke og bearbeide livshendelser på.

Fra tøff til grei og bløt

– Menn skal alltid være så tøffe, sier Eirik Søfteland, som gikk fra å være rockestjerne i Idol 2013, til å vinne Skal vi danse samme år. Læringskurven ble bratt på TV2s danseshow.

– Dans som system hadde jeg aldri vært borti tidligere.

– Det ble mye headbanging?

– Haha. Ja. Jeg har alltid likt å slå meg løs. Skulle ønske flere tok sjansen. Det er spesielt mange menn som holder igjen. Hvis du går på by'n er det alltid flest damer på dansegulvet, sier han og oppsummerer kjapt mannens rolle gjennom tidene:

– Først skulle en alfa male ha muskler, så skulle han ha intellekt. I fremtiden håper jeg på en større balanse: At det er naturlig for menn å ha kontakt med både tanke og kropp.

Eirik Søfteland og danselærer Nadya Khamitskaya i aksjon i TV 2-programmet «Skal vi danse».
Poppe, Cornelius

Det var forøvrig nok av folk som reagerte da Søfteland ble danseløve.

– De mente det var helt feil for en rocker å danse cha-cha-cha. Jeg skulle liksom være så tøff. Men jeg tenker ikke sånn. Jeg vil heller være grei og bløt enn tøff og hard.

Stolt og berørt

På Idrettshøgskolen hopper og spretter og svaier og gynger studentene. Og de ler en hel del.

– Det er lett å se at mange syns dette er utenfor komfortsonen, og det var uvant for meg også, sier folkedanser Marie Myhrvold Bakke.

– Men etterhvert blir improvisasjonsdans en mulighet til å vise personligheten sin, det er fri utfoldelse, kreativitet uten konkurranse,

– Ja! Det er en befrielse å slippe konkurranse, utbryter hip hop-er Kaja Regine Bientie.

– Endelig kan jeg puste! I idrettsfagene er det mye press, så for meg var det veldig godt å komme her.

Victor Jørgensen har forlengst sluttet å grue seg til dansetimene.

– Nå er jeg bare utrolig stolt. Stolt over at jeg har våget å danse foran så mange. Nå kunne jeg faktisk tenke meg å lære mer om andre typer dans. Swing, for eksempel.

Tryggest å være objekt

I vår kultur er det vanlig å se på kroppen som et objekt, noe vi slanker, trener, pynter og pusser opp, ifølge Tone Pernille Østern. I scenisk dans blir kroppen et subjekt.

– I dans viser man frem sitt subjektive jeg. Man ser mer hvem en person er når vedkommende uttrykker seg gjennom dans. Frykten for å bli avvist kan bli veldig sterk i en slik situasjon, enten man danser alene eller sammen med noen.

– Men har det noe med kultur å gjøre?

– Ja, fordi vi kulturelt sett ikke har skapt et åpent rom for dans. På karneval i Rio danser alle. Og det er ikke fordi det ikke finnes mennesker i Brasil som er redd for å bli avvist eller ledd av, men fordi det nettopp er skapt et kulturelt rom, en kulturell danserolle, man kan stige inn i: Nå er det karneval, nå danser vi! Noe slikt har vi ikke i Norge.

Kjærlighet til dansen

Hvordan det føles å danse når man virkelig elsker det? Østern sier det slik:

– Dansen skaper ekstremt levende øyeblikk hvor livet strømmer gjennom meg. Livsfølelsen vibrerer i hver celle av kroppen og opplevelsen av samhørighet med andre eller med meg selv er sterk. Det er en flytopplevelse. Jeg lytter og blir lyttet til. Det er en intens kommunikasjon som ikke har noe med seksualitet å gjøre.

– Det kan vel dans ha?

– Ja, men da blir det noe annet enn glede over dansen i seg selv. Da er dansen et middel for å oppnå noe annet, den får en spesifikk hensikt. Det er noe det også, men det er noe helt annet. Men det at dans i vår kultur fra gammelt av ble forbundet med noe syndig, med nettopp sex og alkohol, kan gjøre at sjenerte gutter og jenter assosierer dans med noe som gjør at de også blir sjenerte overfor selve dansen. Men man kan snu det på hodet: Hvis man danser mye blir man på sikt mindre redd/sjenert for kroppskontakt.

Bare gjør det

Erik Søfteland står i Os kommune og snakker med A-magasinet på telefonen. Han ler og hoier og forsøker seg på knebevegelsene som er beskrevet i grafikken, de som Elvis var så god på.

– Vil du anbefale folk som er redd for å danse å gjøre det likevel?

– Ja!

– Hvorfor?

– Fordi de går glipp av noe hvis de lar være. Det er så sinnssykt deilig å slå seg løs, bare drit i om du ikke får det til, bare stå i den følelsen som oppstår i deg når du hiver deg utpå, så får du en ny, god opplevelse som løfter deg. Gjør det, nå har du latt være så lenge!

TRE OM SITT FORHOLD TIL DANS:

Egil «Drillo» Olsen, Fotballtrener:

Drillo Makedonia.jpg

Ikke flink til å dumme meg ut Det hendte nok at jeg danset litt i ungdomsårene, på landsbygda utenfor Fredrikstad, men det var kun for å sjekke damer, ingenting annet.

Jeg har ikke noe glede av dans. Jeg føler meg klønete, du vet sånn man føler seg når man ikke kan noe. Dessuten er jeg ikke så flink til å dumme meg ut og le av meg selv. Noen fikser det, men jeg liker det ikke.

Signy Fardal, Sjefredaktør i Elle:

D-listeingress-AFT01754154.jpg
Lien, Kyrre

Gjør meg glad Det å danse gjør meg glad, og jeg syns jeg danser altfor lite.

Det å reise seg opp og bare danse, alene, er noe man må være veldig på høyden for å gjøre. Da er det lettere med pardans – da kan man gjemme seg litt i armene til partneren. Og vi kvinner er jo heldige som blir ført. I pardans er det faste mønstre å følge, noe som gjør situasjonen tryggere. Dessuten er man to om å dumme seg ut!

Steinar Sagen, Programleder/humorist NRK P3:

B-løpet-høy-27042010005356.jpg
Strømdahl Monica

Har utrolig mye skam på det Jeg kan danse i diverse TV-programmer og den type oppdrag, men privat må jeg ha ekstremt høy promille for å danse. Jeg har altfor mye skam og blir altfor selvbevisst hvis jeg skal danse edru eller med lav promille.

Når jeg danser foran speilet hjemme syns jeg egentlig at jeg er ganske god, bedre enn mange av de idiotene jeg ser på dansegulvet på by'n. Jeg kan også ta en rolig ballade med forloveden, men det skal helst skje i stua hjemme. Hvis jeg skal danse edru eller med lav promille så må det bli køddedansing, alltid med et snev av ironi.

Jeg vet ikke hvorfor jeg har så utrolig mye skam på akkurat dans. Har sett for mange menn dumme seg ut på dansegulvet og jeg vil ikke at de skal tenke det samme om meg som jeg tenker om dem. Hvis man danser seriøst forteller man at «dette er slik jeg ønsker å fremstå». Og jeg er usikker på hvordan jeg fremstår når jeg danser.

FORSKNING OG ELVIS:

Web-Amag-Dans-5TS7_MTlT1.jpg
ILLUSTRASJON: TERJE TØNNESSEN

Let's rock, everybody, let's rock. Everybody in the whole cell block, was dancin' to the Jailhouse Rock, gryntet Elvis Presley, mens gutta oste av misunnelse og kvinnene gråt blod. Mye på grunn av hoftene, ble det antatt.

  • Britisk forskning viser imidlertid at de raske og karakteristiske bevegelsene han gjorde med høyre kne trolig satte flere følelser i sving.
  • Faktisk nevnes ikke sexy hofter med ett ord av de 35 kvinnene som vurderte mannedans under eksperimentet foretatt ved Northumbria university i 2010, under ledelse av psykolog Nick Neave.
  • Mennene ble gjort om til avatar-lignende 3D-figurer, for at ikke utseendet skulle forlede kvinnene.
  • Nyere forskning fra Neave viser at menn ikke bare bruker dansen til å tiltrekke seg kvinner, de bruker den også til å finne ut hvilke andre menn som er potensielle rivaler.
  • De store bevegelsene i overkroppen og måten man bruker håndleddet på, signaliserer hvor sterk man er i overkroppen. Menn plukket opp disse signalene mer presist enn kvinner.
  • – Styrke i overkroppen er sterkt knyttet til hvor mye skade en mann kan gjøre i en slåsskamp. Evnene til å måle styrke foran en potensiell konflikt er viktig for andre menn, forklarer Neave på universitetets hjemmeside.
  • Ta en kikkdenne siden. Nederst i den korte teksten ligger det to videoer som viser hvordan en «svak» og en «sterk» mann danser. Hvis du er interessert da.
afp000704724-mrWVF76Pih.jpg

Artikkelen er publisert i A-magasinet nr. 17, fredag 25. april 2014.

Mer viten fra A-magasinet: