Avstanden til Norge – Majoren snakker ut

Major Rune Wenneberg snakket selv om episodene som har ført til granskning av mulige krigsforbrytelser. Også det skjedde på Krigsskolen. Den gangen var det ingen som reagerte.

Les også:

– Jeg har dette bildet på netthinnen. Av denne talibansoldaten..., sier major Rune Wenneberg og bruker noen sekunder på å tenke seg om.

Han er spurt om hvilken effekt det har hatt på norske soldater i Afghanistan at de sammenhengende, gjennom måneder, er i nærkamp med opprørere. – Vi kommer inn i det vi kaller målområdet, der det har vært kamp. Der ligger det en talibansoldat som er skutt flere ganger. Vi kommer raskt bort til ham, får kastet bort våpenet hans. Jeg kommer selv raskt til. Jeg ser inn i øynene til en mann som vet at han skal dø. Han vet at vi skal likvidere ham. Han er sikker på det. Så, i løpet av et minutt, skjer det noe. Vi forsøker å roe ham ned, gir ham livreddende førstehjelp. Jeg ser forvirringen i ansiktet hans. Han forstår ikke hva som skjer, at han faktisk får hjelp.

Det er i sånne øyeblikk all den beinharde treningen, alle stridsforberedelsene, alt snakket om hva vi skal gjøre, hvordan vi skal opptre, i de kaotiske situasjonene, at alt har vært verdt det, sier Wenneberg.

– I en sånn situasjon går du inn i et modus der du blir automatisk. Det eneste som styrer deg er instinktene dine, verdiene dine og det du har vært drillet på. Det er nærkampsituasjoner med kaos, der de fleste ville skutt og drept,

situasjoner der du lar være å bruke håndgranat når du skal inn i et hus der Taliban har skutt mot deg. Du vet det kan være sivile der. Du tar en risiko som du egentlig ikke har lov til, men du skal leve med deg selv etterpå. Det er ut fra slike situasjoner, der jeg kjenner en enorm stolthet, at det blir en så stor avstand mellom det jeg opplever og det andre tror om det som skjer i Afghanistan, sier majoren.

I to uker nå har han vært skyteskive, selve frontfiguren for en omtalt ukultur i Forsvaret. En ukultur symbolisert med et bilde fra Wennebergs egen Facebook-side, i full stridsuniform, solbriller og vikinghjelm.

Mens forsvarssjefen har igangsatt etterforskning av mulige krigsforbrytelser, som Wennebergs avdeling knyttes til, er det tid for anger, for refleksjon, men også stolthet. For et innblikk i personen Wenneberg og norsk soldatvirkelighet.

– Vil foreldre og kjærester kjenne disse soldatene igjen, som personer, når de kommer tilbake til Norge?

– Dette er noe av det vanskeligste. Spesielt for de unge, de som kanskje akkurat har fått seg kjæreste. Som ikke har rukket å ta den tunge samtalen om hva jobben går ut på. Mange får det ikke til å fungere hjemme, etterpå. Belastningen på kjæreste eller pårørende er for stor. Dette viser seg å være en jobb de ikke kan ha. Men mye er skjedd i Forsvaret som gjør det mulig å håndtere påkjenningene. Som gjør at jobben er håndterbar, ikke umenneskelig. I Telemark bataljon blir familiene en del av avdelingen. Psykologen, prestene, familiekoordinatorene, alle blir kjent med hverandre, også med det som i beste og verste fall kan skje. Vi jobber med å minimalisere effektene, og i forhold til tidligere år lykkes vi.

– Hos Skavlan på TV fredag kveld satt du anspent, som på spranget. Ut fra blesten rundt din person er det kanskje ikke rart, men klarer du selv å lande etter å ha vært i krig, uke etter uke?

– På en måte, men det tar tid. Du lander mer og mer. Snakker med psykologen om hva som skjer med deg, hva du skal være oppmerksom på. Alle erfaringene, de sterke og de negative, er med på å forme deg. Men det er ikke slik mange skulle tro, at jeg bærer på en stressfølelse. Det eneste er at jeg har tatt meg selv i noen situasjoner. Jeg kan sitte, f. eks. i trafikken, og plutselig høre et smell. Jeg skvetter til, så flirer jeg.

– Mener også kona og barna dine at du klarer å lande?

– Vi snakker mye om det å tilpasse seg hverandre igjen. Jeg får veldig ærlige tilbakemeldinger på hva som funker og ikke. Kona er åpen om hvor mye tålmodighet hun kan gi, og når ting bør være på stell. Vi har mange veteraner som ikke har håndtert hjemkomsten. Men vi i Forsvaret har lært mye.

– Har du endret personlighet?

– Jeg har nok fått en veldig sånn direkte, rett frem uttrykksform, som jeg ser at har vært uheldig. Jeg har nok kanskje utviklet en litt mer brutal uttrykksform, i den siste perioden i Afghanistan, i kommunikasjonen med dem jeg har ledet.

– Det var en troppssjef fra din bataljon som holdt foredrag på Krigsskolen i Oslo i april i år, et foredrag som både startet en stor verdi— og holdningsrunde i Forsvaret og som er bakgrunnen for granskningen forsvarssjefen har innledet. Er det en nødvendig runde som nå tas?

– Jeg er tilhenger av at vi har verdier og holdninger på dagsorden kontinuerlig. Men for meg er det to debatter som går. Hvordan vi blir oppfattet – og hva vi faktisk har behov for å endre av holdninger og verdier. Jeg synes dette blandes sammen. Men det er vi – inkludert meg selv - som har stilt oss i en vanskelig situasjon. Troppssjefen skulle aldri fått lov til å dra så rett fra Afghanistan til Krigsskolen, snakke med det språket han gjorde, så høy på adrenalin, og med det virkelighetsperspektivet man har direkte fra slagmarken. Dette burde vi ha skjermet ham for.

– Hva forteller det likevel når kadetter som selv har vært i Afghanistan, reagerer på språk, opptreden og budskap fra en offiser direkte fra Afghanistan?

– Vi ble gjort oppmerksom på dette etter foredraget. Uten at jeg skal konkludere på noe som helst, i forhold til granskningen, tenker jeg at vi har kommunisert uklokt, at ting har blitt misoppfattet. Jeg har selv vært på Krigsskolen og holdt foredrag om de samme episodene fra Afghanistan, uten reaksjoner. Men når saken er kommet på forsiden i VG tror jeg det eneste riktige er å få f

akta på bordet. Så får vi håpe, at frifinnelsen når den kommer, også får plass på forsiden.

– Aftenposten er kjent med at også offiserer som følger afghanske styrker, og som også stadig er i trefninger, har reagert på væremåter og utsagn fra soldater i Telemark bataljon, i leiren Meymaneh.

– Det er riktig at det har vært tilbakemeldinger på utsagn i media, og symbolbruk. Det er noe jeg virkelig håper at vi har lært av, og som jeg vet at mine etterkommere ikke vil tillate. Men jeg har ikke fått tilbakemeldinger om væremåte, tvert i mot har vi fått skryt fra disse offiserene.

– Av kritikken som er kommet, hva har vært både rettferdig og nødvendig?

– Når de som jeg skal hente legitimiteten hos, befolkning og arbeidsgiver, føler seg støtt, da har jeg ikke vært flink nok. Ikke gjort jobben min. Da hjelper det ikke hva jeg faktisk gjør på bakken i Afghanistan. Det å legge ut et sånt tullebilde på Facebook, med vikinghjelm, har vært ekstremt dumt. Valget av dødningehodemerkene, som ble laget for at vi skulle bære noe på kroppen for å hedre soldaten Jokke, som ble drept, var uheldig. De burde vært lagt bort så fort som mulig.

– Har man, i anstrengelsene for å gjøre soldatene mentalt forberedt på å kjempe for eget og andres liv, og med den lange treningen for yrkessoldatene hjemme i Norge, skapt en vilje, et ønske, forventninger om å få omsatt lærdommen og tenningen i praksis?

– Dette er en veldig hårfin balanse. Vi er kjent med mekanismene, som blodtåke, ukontrollert aggressivitet, lyst til å ta liv, vi har fått beskrevet dette fra utenlandske hærer gjennom flere år. Vi må til en viss grad ha tillate at folk har et profesjonelt ønske om å se at de fungerer, noe som kan være vanskelig for utenforstående å skjønne. Men vi har et svært balansert og kontrollert forhold til denne terskelen.

– På toppen av dette kommer hevntankene, mot dem som tar livet av medsoldater, og mot dem som er ansvarlig for at du daglig trues på livet?

– Nettopp. Og som jeg sa på Skavlan, hevntanken er absolutt til stede. Jeg kjenner på den, alle gjør det. Men dette er en del av jobben vi bruker mye tid på hjemme. Å forberede oss på kaoset av følelser som vil komme. Men det er langt fra det å kjenne på lysten til å ta hevn, til faktisk å gjøre det. Det lar seg heller ikke gjøre for enkeltindivider eller avdelinger å leve ut dette. Når vi er ute på oppdrag er alt så gjennomsiktig at det ikke gis rom. Vi er veldig stolte av at vi klarer å forholde oss til veldig sterke følelser, uten å reagere feil.

– Er det tross alt bra at overordnede har et overblikk, og setter bremsene på når de ser en utvikling som de mener er uheldig? – Ja, det skulle jo bare mangle. Så lenge vi forholder oss til fakta.

– Hvordan er ditt eget forhold nå til dine overordnede nå?

– Jeg har fått spørsmål fra min fagforening om hva slags hjelp jeg trenger. Det fremstår jo som om jeg er kastet til ulvene. Men korreksen gjelder bare i media. Jeg har i disse ukene vært fornøyd med å ha Hæren som arbeidsgiver. Sjefen, generalinspektør Per Sverre Opedal, har ringt gjentatte ganger, senest fredag kveld. Han har ikke drevet personalbehandling i media.

– Hvorfor er du i Danmark, er du blitt presset hit?

– Mitt åremål som kompanisjef i Telemark bataljon gikk ut i sommer. Allerede i fjor søkte jeg meg til skolen i København.

– Hva slags person er major Rune Wenneberg?

– Jeg oppfatter meg som veldig sosial. Jeg henter energi fra folk rundt meg. Trives i grupper. Er veldig omsorgsfull overfor mine.

– Det sosiale, er alt knyttet til Forsvaret?

– Jobben er en livsstil, en identitet. Du er på jobben mange timer i døgnet, du bor i det samme miljøet, det har dessverre ikke blitt mye tid til mye annet enn mitt eget miljø. Jeg er nært knyttet til nær familie og kolleger, sier Wenneberg.

Lørdag kveld var han på kjøpesenter og spiste middag med kone og barn, etterpå ventet kino og tegnefilm.

Les også: