- Store mørketall for selvmord i psykiatrien

-Vi må ikke tåle så inderlig vel at det dør mange av selvmord mens de er til behandling i norsk helsevesen, sier professor og leder Lars Mehlum ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging.

Ilze Zvaigzne og Ilga Kokorisa ved kisten til bror og samboer Vairis Zvaigzne, som tok sitt eget liv ved akuttseksjonen på DPS i Drammen søndag 26.oktober.

Hittil i år har Statens helsetilsyn fått 96 varsler om selvmord blant pasienter som er i behandling i psykiatrien. Aftenposten skrev tirsdag om nok et selvmord der en innlagt pasient i psykisk helseverntok sitt eget liv inne på rommet.

- Hvorfor er det så vanskelig å få ned antallet selvmord i psykiatrien, til tross for at dette har vært et problem i årevis?

— For å øke pasientsikkerheten, må vi beskytte og fange opp langt flere enn de som faktisk kommer til å ta sitt eget liv. Dette fordi det faktisk er umulig å forutsi hvem som kommer til å ta livet sitt, selv med god vurdering av selvmordsrisiko. Det blir som å bygge gode veier for å få ned antallet trafikkdrepte – vi vet ikke på forhånd hvem som vil forulykke, men vi vet at tryggere veier redder liv.

- Selvmordsforebygging er ferskvare, sier Lars Mehlum, leder for Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging.

- Hva er det største problemet med å øke pasientsikkerheten?

— Det er vanskelig å finne balansen mellom hva som er for mye og hva som er for lite. Vi vil ikke ha en psykiatri som låser alle med selvmordstanker inne og fjerner alle risikofaktorer - det er inhumant, og er en form for psykiatri ingen vil ønske seg.

- En gjennomgang av tilsynssaker viser at en tredjedel av selvmord i psykiatrien ender med konklusjonen «uforsvarlig behandling.» Hva er det som svikter?

— Det varierer hvor mye de enkelte helseforetakene prioriterer å forbedre sine rutiner. Samtidig er selvmordsforebygging ferskvare. Å lære opp folk og holde kunnskapen ved like er noe som må pågå kontinuerlig, det er en evig strøm av personale som kommer og går. Også pasientsikkerhet i bygningsmessige forhold er ferskvare – plutselig er det noen som setter opp en knagg til å henge tøy på i et pasientrom uten å tenke på at mennesker i krise kan henge seg i den.

- Hvorfor kan man ikke innføre krav om samme rutiner og systemer for selvmordsforebygging i alle helseforetak?

— Det er utarbeidet nasjonale retningslinjer som er ganske spesifikke. Ikke minst er det viktig å følge retningslinjene om tidsbruken fra pasienten kommer i kontakt med helsetjenesten og til han/hun kommer i gang med virksom behandling - å utnytte disse «åpne tidsvinduene» er avgjørende. Men det er det enkelte helseforetaks ansvar å beslutte hva som lokalt er forsvarlig behandling.

- Rundt hundre mennesker som behandles i psykiatrien tar sitt liv hvert år, en tredjedel av dem er innlagt når det skjer. Synes du tallet er høyt?

— Tallet gjelder selvmord som varsles Helsetilsynet, men terskelen for å varsle er høy enkelte steder – det er store regionale forskjeller. Forskning viser at det sannsynligvis dreier seg om langt flere. Hvis man ser på selvmord blant pasienter som har vært innlagt i psykiatrien i løpet av de siste tre årene, kan man i henhold til forskningen øke tallet med 30 prosent.

- Hvordan skal man få bedre oversikt over mørketallene?

— Vi har foreslått overfor helseministeren at vi lager et nytt, nasjonalt registrerings- og granskningssystem der man systematisk går gjennom alle selvmord som skjer innenfor psykiatrien. Vi håper det kommer på plass i løpet av neste år. Da kan man bruke kunnskapen lokalt og lære av feil som blir begått.

- Hva er status for det selvmordsforebyggende arbeidet i Norge sammenlignet med andre land?

— Det spørs hvilke land vi sammenligner oss med. Norge ligger ikke dårlig an, men i Sverige har man for eksempel en nullvisjon for selvmord. I England har de lenge arbeidet systematisk og målrettet for å få ned antall selvmord i psykisk helsevern. Vi har et klart forbedringspotensial sammenlignet med dem.

  • Les også: