Norge

Uken som virket uendelig, endte med applaus

Det har kanskje aldri vært en uke som denne i norsk historie.

  • Kjetil Østli

Noen går gjennom livet uten et sår, mens andre får alt. Denne uken kom mammaene og pappaene, forbundet som atomer kastet inn i samme bane, på en lang rekke inn i Oslo tinghus. Uten en lyd satte de seg i rettssalen. Rommet er så lite at de uten å heve stemmen kunne sagt til ham som tvang dem hit: "Dette er hva du fikk til." Men ingenting sier de, de sitter bare, ved siden av andre familier. Noen av dem hilste, men få snakket med hverandre. De har noe til felles, men stillhet var språket deres. Og nå ventet de.

Når det regner, siver vannet ned i bakken og forsvinner. Når det regner i dager og uker, fylles jorden opp og overflaten oversvømmes. Nå trenger det opp, og urørlig holdt de seg fast for ikke å bli skylt overende.

De kom fra hele Norge, foreldre, besteforeldre, søsken, noen av dem barn. Et par av de minste så seg nervøse rundt, som om de var redde for han slemme som tok storebror eller storesøster. Noen så rett fremfor seg. Noen holdt seg fast i andre. Andre satt rett opp og ned, foreldre som hugd i stein. Stillheten tok over rommet. Til slutt hørtes ikke et ord, bare tung pust. Og den økte og økte.

De ventet på deres barn. Og nå kommer det.

— Vi er nå kommet til Tore ..., Tarald…, Maria …, Monica …, Åsta, sier administrator Arntzen, som jevnlig trekker pusten og blåser sakte ut og etterlater en lang pause før åstedsgranskeren tør ta fatt på et nytt navn. Rettsmedisineren som har pause (de jobber på skift) sitter på en stol med øynene igjen.

Rettssaken startet ille og blir bare verre. Nå er den ikke "spennende" mer. Ikke "interessant". Det handler ikke om rettspsykiatri, ideologi eller om tiltalte "står imot presset".

Smerten er som lykken - ren. Så ren at alle, selv språkløse, gjenkjenner den. Fysisk smerte er følelsen som oppstår når kroppen skades. Skillet mellom fysisk og psykisk viskes ut for hvert navn som leses opp og for hver nye familie som skvetter når det blir deres tur.

Dag etter dag kommer nye foreldre.

Begeret er fylt, og det slutter ikke.

Vi skal nå til …

Varsomt snakker rettens aktører, kjent med at ordene har skrikende volum. Nytt navn, og rettens medlemmer blar i enda en perm. Født 1988 ... 1997 ... 1996 ... 1993 ...

Dikteren Hans Børli sa: Om de største tingene skal man bruke de minste ordene. Rettens variant: Navn, åsteder, obduksjonsrapporter, alt leses sakte, lavt. Som om de sier: Ingen kan unnslippe, ingen vei går utenom.

Bilder av åstedene fylles opp av røde prikker der hodene lå. På noen av bildene blir prikkene til en lang rød rekke (kjærlighetsstien) eller en rød flekk (Pumpehuset). Så får retten se bilder av dem. Først med pledd over seg. Deretter uten. Igjen og igjen, det slutter ikke. Rettsmedisineren går sakte frem til dukken de viser skadene på:

Truffet av tre skudd/seks skudd. Ett i høyre tinning, skrått oppover og ut issen. Ett gikk inn i munnen, uten å skade leppene, som tyder på at munnen var vidåpen. Et gjennom hånden før det traff hodet, som om hånden forsøkte å stoppe kulen.

Overlevende har beskrevet skuddet som å bli slått med balltre. Ungdommer som er blitt skutt i bena, har fortsatt å løpe. Én i regjeringskvartalet, som fikk sprengt av foten ved kneet, ålte seg bakover. Truet på livet, kan instinktet skyte adrenalin til kroppen for å overskygge smerten. Smerten forsvinner ikke, den venter bare på sin tur.

Cellene i et ferskt sår oversvømmes av oksygenrikt blod. Oksygenet virker som sterk "varme" og cellene brenner opp. Signaler sendes i nervesystemet, og hjernen svarer det skadede området: SMERTE. Det er et overlevelsesinstinkt, for å få oss unna. Men da han kom, var det for sent.

— Vi er nå kommet til Ismail ..., Fredrik ..., Hanne Kristine ..., Emil ..., Håvard ..., Victoria...

Når du tror det ikke kan bli verre, sier en bistandsadvokat at de må snakke enda saktere, for noen av familiene trenger tolk for å forstå hvert ord.

Hvert ord veier tusen kilo, en brå bevegelse kan utløse et jordskjelv. En meddommer rister på hodet, aktor legger hendene foran ansiktet, og tiltaltes forsvarer synker sammen.

Prosjektilet forandret retning flere ganger og ble funnet i fremre pannelapp. Skuddskaden var momentant dødelig, selv om hjertet har slått noen slag etterpå.

Dette er hva familiene venter på: Hvor vondt hadde de? E-poster tikker konstant inn til de tre koordinerende bistandsadvokatene, fra pårørende i rettssaler rundt i Norge:

— De lurer på om det er mulig å si rekkefølgen på skuddene?

Altså: Kan dere si noe som helst som kan gi alle disse litt hvile? Det kan de ikke.

En rettsmedisiner sier: "Vi skal si sannheten, men så varsomt som mulig."

Ord som "døde øyeblikkelig/umiddelbart bevissthetstap" er denne uken en slags trøst. Men "døde snarlig"? Hva er snarlig? Hvor mange minutter?

Smerte? Det er moren som nå rugger apatisk mens hun sakte rister på hodet. Lillesøsteren som stirrer i veggen. Foreldre som på telefon frarådet barna å svømme, og som nå sitter her.

— Vi skal nå til …, sier Arntzen stille.

Smerten er subjektiv. Har man ikke brukket foten, vet man ikke hvor vondt det gjør. Men ser man ansiktet til en som opplever det og ser benet dingle, kjenner man det i kroppen. Har man aldri mistet et barn, kan man tenke ”det må være uutholdelig”. Ser man ansiktene deres, kjenner man det.

For hvert navn er det som en bølge av støt i salen, det bare forflytter seg på benkeradene. Noen synker sammen, andre legger hodet i hendene. Men ingen skriker. Kun små hikst. På grunn av stillheten høres de ut som rop. En far skiller seg ut. Øynene er ikke matte. De lyser. Timevis sitter han urørlig. Men i en pause setter han seg rett bak tiltalte. Når tiltalte går ut, stirrer faren på ham med raseri i øynene. Tiltalte unngår blikket og svinger seg lett forbi. Mannen sitter alene igjen.

Noen kaller dem ”tapre.” Men hva er tappert med å møte opp? Det er ingen vei utenom. Ingen vei. Som en far sier: "Det kan ikke bli verre enn det allerede er.”

Smertefull dag

Man kan grovt dele smerten i tre:

Forbigående smerte: Som får oss til å trekke hånden unna en varm kokeplate.

Akutt smerte: Alvorlige skader, som hvis hånden ble for lenge på kokeplaten. Som sier: hold deg i ro til du er leget.

Kronisk smerte: Når smerten fortsetter selv om skaden/sykdommen ikke lenger er der.

Den to første er anerkjent, den tredje vekker mistenksomhet og uro. Det går vel bedre nå, det er vel lettere nå? sier vi. Som kapteinen på MS "Thorbjørn" svarte i retten: ”Det er stabilt”. Med tre ord sa han alt.

Det finnes en fjerde type smerte. Fantomsmerter: De som mister en kroppsdel, kan lenge etterpå kjenne smerte fra kroppsdelen de mistet.

Smerten er overføring. Fra ham til ungdommene, fra dem til foreldrene, fra foreldrene til oss.

Er det vanskelig å sitte der? Spør noen. Det er det ikke. Man sitter, man skytes ikke. Men smerten er vanskelig. Vi har brukt måneder på sjokket, frykten, skrekken, godheten, ideologien, galskapen og hatet. Men effekten av det han gjorde? Sorgen går vi helst utenom. Sorg er føleri, beskytter jeg meg med, smerte er et privat rom.

— Vi er nå kommet til …, Tamta …, Kevin …, Karin …, Elena …, Rafal.

Og her sitter vi og ser ned for ikke å grine, ikke av detaljene om drap, for det rommer ingen menneskelighet, men av synet av to foreldre som presser pannene mot hverandre, og det bygger seg opp i mellomgulvet, noe velter seg frem.

”Sterk og tung dag”, sier vi. Smertefullt. Sterke inntrykk. Ordene sier alt og ingenting. Fordi vi ikke tør finne ordene. Fordi vi ikke leter, fordi vi tror de er brukt opp. Fordi vi ikke har tid i pausene mellom hver og en som er drept. Med språket bygger vi mur mellom Rettssal 250 og utenfor. Mellom sannheten og uvirkeligheten, mellom 22. juli, og de som går videre.

Men det har også en dypere årsak. Folk som har mistet noen sier at folk slutter å ringe, på gaten ser de gamle venner se ned eller forsvinne. Lykken forgudes, men sorgen skal vekk. Selv de etterlatte vil merke det: Den som kritiserer systemet som lot faenskapen få holde på så lenge, vil snart bli kalt bitter/monoman/tragisk.

Man skal unngå smerten. Slik er jo kroppen skapt: Smerte er et signal fra kroppen til hjernen og tilbake: Trekk deg vekk!

Men her inne finnes ingen flukt fra den. Man tror man blir immun, men det blir bare verre.

Rettens administrator Arntzen stirrer lenge i luften, så tørker hun bort tårer før hun gjentar ”vi skal nå til”.

Nå er det ikke stille mer. Gråt høres flere steder, den lar seg ikke stoppe.

Tiåringen

Knekker han? Det lurer flere på. Tidlig i rettssaken sa han at han ikke husket alle han hadde drept. Jeg husker ikke mer om menneskene, sa han, men jeg husker topografien, det var små trær som gjør det vanskelig å gjemme seg bak. Men jeg husker den lille gutten. Jeg har fått vite at han var ti år gammel. Han så så liten og pjuskete ut.

Aktor: - Gutt, ca. ti år. Så han at du tok livet av de andre på Sydspissen?

Han: - Ja, han gjorde det. Jeg så ham hele tiden da jeg nærmet meg. Jeg tenkte: Hva gjør en så liten person på den øya her. Jeg gikk forbi ham, og så fyrte jeg av skudd mot de andre med riflen. Da jeg hadde drept dem, så sto han lille gutten der, paralysert. Jeg sa: ”Alt kommer til å bli bra, alt blir bra.” Så begynte gutten å hyle.

Aktor: - Hvordan tror du gutten hadde det?

Han: - Han var i sjokk, han hylte … Jeg har senere fått vite at jeg også har drept pappaen hans. Jeg har tydeligvis ødelagt livet hans. Og jeg har tatt fra ham faren hans. Men jeg har valgt å ikke ta det innover meg.

Vil tiltalte knekke av all smerten? Hvis ja, er det trøst i at han angrer, og sier ”jeg tok feil?” Kanskje har han ikke noe beger som kan fylles. På vei ut i en pause skumper han borti en av sine forsvarere, han snur seg raskt og ber (min tolkning) om unnskyldning. Så går han.

Flommen

Bistandsadvokater kledd i svart overlapper hverandre. De leser minneord mens bilder av levende ungdom preger storskjermen:

Hun var en fargerik 17-åring. Forelsket, rotete, snill./ Hun tok avstand fra mobbing og hjalp flyktninger. /Han avsluttet med flott vitnemål. Alle muligheter lå åpen for ham. /Høyt savnet av mamma, pappa, 6-åringen, 13-åringen. /Hun syntes livet denne sommeren var helt perfekt. Hun var lykkelig./ Hun var enebarn, juvelen i familien. /Han var Lillebror. Passet alltid på søsteren med Downs syndrom. /Hvil i fred vår vakre engel.

Slik fortsetter det.

Hvor lenge kan man stå imot? Hvor lenge kan man kvele et skrik? En mor klarer det ikke mer. Et lite rop kommer fra henne, og da brister det. Hulkene er så dype at de ikke høres ut som gråt. Hun må hjelpes ut av salen. Det brer seg til andre.

Det er som en flom. Dommeren klarer ikke si noe, bistandsadvokater stirrer ned.

Og da alle er nevnt, i den avsluttende gjennomgangen av de drepte, reiser en mann seg brått. Han hever armen og kaster en sko (symbol på urenhet) mot tiltalte. Så skriker han: Dra til helvete, morder. Dra til helvete! Du drepte broren min! Morder!

Måpende, tunge, slitte ser alle på ham.

Så begynner én spontant å klappe mens en annen etterlatt sier bravo! Mens skokasteren tvinges skrikende ut av flere vakter, brer applausen seg utover i lokalet, mens andre endelig tør gråte høylytt.

Slutt

I en rettspause. En med tannpine vet hvor preget hele kroppen blir. Av en liten tann. Og dette? Hvem er de nå? Smerten forandrer og gjør hvitt til grått, lyst til svart. Men så skjer det noe. En advokat sier noe til en mor, og hun ler høyt. To søstre tuller med hverandre. En far kiler en datter, som smiler bredt. Og Blattmann, lederen for støttegruppen, står plutselig der og ler.

Hva annet kan de?

På vei ut av tinghuset stopper flere av dem opp. De ser på hverandre med store, varme øyne. Klemmer og stryker på hverandre før de går ut.

Hva annet har de?

  1. Les også

    En rettssak bygger på sannhet. Denne uken skjelver den.

  2. Les også

    Noen ødelegger, river ned. Andre reparerer, bygger opp

  3. Les også

    Gal, ond eller begge deler?

Les mer om

  1. 22. juli

Flere artikler

  1. VERDEN
    Publisert:

    Drapet på Lene Sand: Brødre anmeldt for trusler

  2. NORGE
    Publisert:

    Jemtland-saken: - Jeg trodde pappa hadde skutt mamma

  3. NORGE
    Publisert:

    Aktor: – Kaldblodig, rått og følelsesløst

  4. NORGE
    Publisert:

    Bistandsadvokat: – Vondt og vanskelig for familien til Sunniva

  5. NORGE
    Publisert:

    Fornærmet 18-åring angrep den siktede i retten

  6. NORGE
    Publisert:

    Lene Sands mor i retten: - Hun gledet seg til å reise til Berlin. Der hadde hun møtt en mann fra Chile som hun var forelsket i.