Norge

Noen ødelegger, river ned. Andre reparerer, bygger opp

Ødeleggelse. Rettssaken har denne uken handlet om ulike former for ødeleggelse. Utenfor synger folk «Barn av regnbuen» i håp om å reparere.

  • Kjetil Østli

Så stor var ødeleggelsen denne dagen, 22. juli 2011, at den første kom i skyggen av den andre. Hører jeg "22. juli”, dras jeg mot Utøya. Det er som å ville ut av et mareritt, men man dras tilbake inn i mørket mellom de våte, glisne trærne. Det er som med kroppen. Har vi vondt flere steder, kjenner vi det kun der det gjør vondest.

Men det er til Regjeringskvartalet vi nå skal, til 3000 graders varme, eksplosjonsvind på 300 m/sek (orkan = 40–50 m/sek) og skarpe metall— og glassbiter som sprenges ut i vifteform. Alt de forbipasserende hadde å beskytte seg med, var tynne klær og hud.

Klokken skrus tilbake til ca. 15.17 den grå ettermiddagen. En sommervikar i Obos går fra jobben og nedover Grubbegata. Han lytter til en venn som via telefon oppdaterer ham på sykkelrittet Tour de France. Han bærer en bag. To unge mennesker er på vei inn i Regjeringsblokken. En av dem passerer en ung mann som skal ut og røyke. En dame tar en ny vei til 37-bussen hjem, hun skrår over Regjeringskvartalet.

Alt er vanlig. Vi gjør våre små ting og tar våre hverdagslige valg, som livet er fylt med: vi tar en snarvei, stopper for å sende en SMS, og derfor er vi 17.24 på Stortorvet, ikke Regjeringskvartalet. Eller motsatt: Regjeringskvartalet, ikke Stortorvet.

En hvit, tungt lastet varebil smyger seg gjennom byen.

Menneskets to kanskje største krefter blir snart synlige. Den første kan kalles ”det onde” (å ødelegge).

Ødeleggelse

I rettens første uke viste aktor film fra Regjeringskvartalets overvåkingskameraer. Den starter klokken ”15.17.00”. Sekundene går fremover, men det er nedtelling. Når man ser den hvite bilen nærme seg, kjennes et søkk i magen. Det er ødeleggelsens frastøtende og forlokkende kraft. Den samme kraften virket i oss da vi så tvillingtårnene falle, og i mennesker som samler seg rundt et brennende hus: Man holder hendene for munnen, men ikke for øynene. Hva gjorde Behring Breivik? Han rettet på slipset og smilte litt. En drapsmann som forsøker å være på høyde med sine handlinger for ikke å tape ansikt? En sadist som nyter sitt verk? Umulig å si, og det betyr så lite.

På videoen svinger den hvite varebilen inn Grubbegata. Han som kjører den og som drepte barna, kjæresten, ektefellen, pappaen, mammaen til de etterlatte i rettssalen, sitter noen meter unna, og de kan ikke gjøre noe. Det eneste de kan er å lukke øynene.

200 meter fra målet stopper han. I to minutter står han stille. I Hollywood ville dette vært et vendepunkt.

En bistandsadvokat spør i retten: Hvordan er du psykisk i dette øyeblikket? Dette var siste mulighet til å kansellere, svarer han, jeg var så nervøs at jeg knapt klarte å kjøre videre.

Så ser vi bilen bevege seg igjen. Man kan alltids snu, sa han i retten, men jeg hadde planlagt så lenge, prosessen var i gang.

Prosessen?

Kanskje er nøkkelen enkel: en norsk Al-Qaida-variant. Problemet er at Norges ”ulevelige urettferdighet”, som han gjentar i retten, ikke finnes her. Hva har vi da? Et ødelagt sinn? Vi vet at enkelte dras mot det ekstreme og opprøres av det gode, normale. Der andre vil bygge opp, vil disse rive ned. Etter mange måneder med Behring Breivik forstår vi mye. Men ikke det siste: Hva er ødelagt i ham? Er det ondskap? Fanatisme? Psykose? Han ble ingenting, sier han, Behring Breivik tviholder på å ha ”ødelagt” seg selv.

Uten jobb og utdanning omskaper han seg selv. Der andre ser gradvis ødeleggelse, ser han en voksende ridder. Den som mangler et robust ”selv”, kan fylles opp av noe annet, han får annerledes øyne, nemlig fanatikerens. Hva ser hans? De ser at norsk kultur ”dekonstrueres” (ødelegges) av muslimer. De ser Ap og eliten yte aktiv dødshjelp på sitt folk.

Han anklager AUF for å være hjernevasket og AP for å hjernevaske folket. Men innrømmer at han hjernevasket seg selv. Han ser på fienden, kulturmarxistene, som ondskapsfulle monstre, sier han i retten, som utsletter folket vårt. Han indoktrinerer seg selv, fortsetter han. For å ”avemosjonalisere” seg selv og ”dehumanisere” fienden. Han sier som terroristen Timothy McVeigh: ”Jeg er min skjebnes fører og min sjels kaptein.” Underforstått: han er ikke ond, barndom formet ham ikke negativt, psykose har ikke kontrollert ham. Han beskriver livet som en viljestyrt og logisk årsakskjede uten ukjente variabler, som at en sykkel punkterer den 22. juli, og eieren går gjennom Regjeringskvartalet og dør.

Vi vil aldri finne den siste biten. Kan jeg bli som Breivik? Finnes det mange Breivik’er der ute? Svaret er nei og null. En del deler flere av hans tanker. Men det finnes bare én Breivik.

15.17.34 parkerer han. Vi ser biler kjøre forbi, mennesker komme og gå. Vi ser mennesker spasere mot bilen.

Muligheten

Retten, tirsdag. En av sikkerhetsvaktene i Regjeringskvartalet sier i vitneboksen:

- Jeg trodde det var vekterbil på grunn av uniformen hans, for det så ut som normal feilparkering. Normal feilparkering? Ja, vi jager på daglig basis bort biler.

Aktor: - Hva skal dere gjøre når dere ser biler der?

Vitnet: - Vi skal snakke med sjåføren, spore opp eieren.

En bistandsadvokat: - Tiltalte sa han valgte objektet fordi det var lett adkomst. Hva er din kommentar?

Vitnet: - Det står et skilt der: ”Innkjøring kun etter avtale med vakttjenesten”. Men folk respekterer jo ikke sånne typer skilt.

Sånn er Norge. Et land som ikke frykter noe. Som setter opp et lite ”forbudt”-skilt foran landets øverste ledelse. Det er til å bli rasende av.

Videoen: En ung person i hvit genser går bak bilen, han møter en jente som er på vei ut, og så blir skjermen rødoransje.

Behring Breivik hever vannglasset. Hånden hans skjelver ikke.

I rettssalen sukker flere, noen sier «herregud», andre gråter. Blant tilhørerne er en mann i femtiårene. Han kniper øynene igjen, slik folk med migrene gjør.

Kroppene

Onsdag. Å ødelegge er å legge øde, og slik ser landskapet ut på bildene som vises. Det var ingen tegn til liv, jeg hørte ingenting, beskriver innsatsleder i politiet i retten. Øde. Lagt øde.

Men bildene av ødelagte bygg betyr ikke noe. Hvis man lurer på hva som betyr noe i livet, kan man kjenne på denne følelsen. Ting betyr ingenting. Hvor mye koster oppussingen? 1 milliard? 300 mill? Who cares?

De etterlatte vet hva som kommer, alle vet det. Overlege Arne Stray Pedersen inntar vitneboksen for å gå gjennom obduksjonsrapportene. Det er så stille at jeg hører ham puste. Dette er jusens begravelse.

Og slik høres ødeleggelse ut, lest opp: ”Natt til 22. juli ble flere hundre kroppsdeler hentet ut av Regjeringskvartalet. Kroppsdeler ble kategorisert i nummereringssystem … deler av et gjerde ble funnet i kroppen til … liket ble funnet delvis langs fasaden og delvis … her ser dere pil til den største kroppsdelen … kroppen er fullstendig knust og opprevet i flere små og store deler … de ble lagt i kisten … ørsmå kroppsbiter ble destruert på en verdig måte.”

Man kan tro dette var for tungt å bære for etterlatte. Men de sitter oppreist. Flere ser på, hører på. Noen gråter stille, andre virker tørre, som om de har gått gjennom en ørken. Men de bærer og bærer, ødelagt, men ikke knust, og etterpå reiser de seg og går.

- Jeg har forårsaket ufattelig mye lidelse. Jeg kan ikke begynne å begripe den lidelsen, sier tiltalte i retten.

Det gjør han vel lurt i. Han fremstår som et stort øde landskap, og med medfølelse blir han et krater.

Breivik ber om ordet i retten: ”NN hadde ingen tilknytning til Ap, så jeg ønsker å rette en stor unnskyldning og dypeste beklagelse til de etterlatte for det som skjedde.” Breivik sier han vil researche bakgrunnen til flere drepte før han vurderer nye unnskyldninger, og da synker vi, for dette blir for banalt.

- Breivik, sier en bistandsadvokat. - Du drepte ingen av dem du ønsket å ramme. Han famler litt med ordene. Folk rister på hodet, og vi synker.

Da bilder av politiets rekonstruksjon av bomben blir vist, stirrer man fjetret.

Men den følelsen (ødeleggelsens forlokkende kraft) er død. Godhet har dybde, men ondskap har ingen dybde. Ondskap er bare flat. Den er pulver, forkullede biter, vrakgods. Ondskapen pulveriserer sin egen kraft.

- Jeg er en militant nasjonalist, gjentar han i retten. Ja, det er han, men det lyder så fattig.

En politimann som vokter Breivik, sovner. Representanten for advokatforeningen sovner. Og det er forståelig. Ondskapen er uinteressant, sprengt for mening.

For alle andre enn de berørte er ondskapen banal, kun banal. Derfor er ikke man ikke kvalm. Bare skitten.

Machiavelli (1469-1527) skrev i Fyrsten (som Behring Breivik nevner): Det finnes intet sikrere middel for å erobre en by enn dens totale ødeleggelse. Man knuser for ikke å miste. Man ødelegger for å nå sitt mål. Slik var det kanskje før. Steven Pinker skriver i sin ferske bok The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined at voldsbruken i verden synker og synker. Før ødela man for å vinne. Nå bygger man. Slik virker sivilisasjonen.

Å reise seg

Et vitne som overlevde (ung mann med sommerjobb i Obos) husker alt, sier han i vitneboksen. Han husker et smell. I høyre synsvinkel, en ildkule. Han løfter hendene, et instinkt, for å beskytte ansiktet. Han kjenner ikke smerte nå, men han er så varm, som å være innestengt i en badstue. Han hører ingenting, kun pipelyder. Han får øye på en mann som sitter på rumpa og sleper seg bakover. Høyrebenet hans henger i en tråd. Og nå våkner en annen kraft i mennesket.

Gutten tenker: Jeg må hjelpe ham! Men mannen som sleper seg vekk ser på ham med et ”merkelig” blikk. Skal du hjelpe meg? sier blikket. Se på deg selv. Gutten ser ned. Han ser at de blå buksene er røde. Han ser en tykk blodstråle pumpe ut av armen. Kort tid etter finner to menn ham. En norskkurder holder luftveiene hans åpne og holder ham våken. En som heter Singh ringer 113.

- Kom dere bort! Det kommer ny bombe! Roper en politikvinne.

Men de to nekter. De blir hos ham. Da gir politikvinnen de to politibatongen sin for å hjelpe dem å hindre at gutten blør ihjel.

Videoen viser noe sterkt. Folk blåses i bakken, men de reiser seg, sikkert i sjokk, men de går på mens blodet renner. For slik er mennesket. Samtidig er Anders Behring Breivik på vei til Utøya

Hva sier de overlevende i dag? At de tenker positivt. Hva sier han som mistet beinet, jenta som fikk ødelagt alt i hodet og mistet tre års hukommelse? De ser på seg som heldige. De ser fremover.

Hva annet har vi? Hvem er vi uten håp? Et store øde landskap.

Noen ødelegger, river ned. Andre reparerer, bygger opp.

I øyeblikk fremstår alt som en tilfeldighet, Breivik var en tilfeldighet og ødeleggelsen bare meningsløs. Norge er rystet, men går videre, som et sorgløst barn med en trygg oppvekst, som ikke kjenner slag. Ingen er i dag redde, for 22. juli var tilfeldig og kan ikke skje igjen.

I andre øyeblikk leter vi desperat etter noe å klynge oss til. Han pulveriserer mennesker, flerrer opp familier, han knuser norsk naivitet, sprenger folks rettsfølelse, han river norsk rettspsykiatri i biter. Det er disse bitene vi trår på, og som vi samler dag for dag, i håp om å bruke ødeleggelsen til å skape noe bedre. Vi er ingen ulveflokk som river ut hjertet. Vi er en nasjon som terper empati, ikke tall og bokstaver, i barnehagene. Vi marsjerer i rosetog og synger "Barn av regnbuen" nær Tinghuset, ikke primært for at han skal høre det, men fordi vi klynger oss til håpet om at alt ikke var meningsløs ødeleggelse.

  1. Les også

    - Det var fullstendig stille i alle korridorene

  2. Les også

    To ulike historier

  3. Les også

    «Mirakeljenta» reddet livet, men mistet hukommelsen

  4. Les også

    Ny sjef i Justisdepartementet

Les mer om

  1. 22. juli

Flere artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Anders Danielsen Lie: – Jeg har endret syn på Behring Breivik

  2. NORGE
    Publisert:

    Statsministeren sier uttalelse om nytt regjeringskvartal «ble feil»

  3. NORGE
    Publisert:

    De dramatiske timene

  4. KULTUR
    Publisert:

    Anmeldelse av «22 July»: Overhodet ikke en underholdende actionfilm

  5. KULTUR
    Publisert:

    Protestene mot 22. juli-filmen vokser. Dette vet vi om filmen så langt.

  6. NORGE
    Publisert:

    Terroristen bak 22.juli-angrepene ber om å bli prøveløslatt