«Utøya er så liten at man nå aner drapsmannens rekkevidde»
At en drapsmann på menneskejakt greide å drepe 69 på Utøya, er mer forklarlig når man ser øya. At over 500 unnslapp, er et mysterium.
Tre busser står ved Sundvolden hotell. «Utøya» står det på dem. Praten summer på den korte turen til Utvika.
En norsk kollega sier: «Jeg har ikke en eneste gang tenkt på dødsstraff.» En engelsktalende journalist: «Jeg forstår ikke hvorfor de ikke samlet seg i en gruppe og angrep ham.» Ja, og hvorfor sikret ikke amerikanerne cockpit-døren før 11. september 2001?
73 dager er gått. Hva føler man? Hva skal man oppleve nå som Utøya åpnes for mediene? 170 norske og internasjonale pressefolk går ned den lille bakken mot fergen MS «Thorbjørn». I øyeblikk virker dette som en vanlig dag på jobben. Vi prater, diskuterer, tar telefoner, hilser blidt på kolleger. Om bord i fergen filmer og fotograferer mediene hverandre for å vise pressedekningen. Men midtfjords på den 600 meter korte strekningen skjer det noe. Det slår som bølge man ikke så komme. Alle blir stille. Alle snur seg synkront mot øya. Mot det hvite huset som skinner i morgensolen. Et AUF-flagg henger ned. Her er det. Her gikk han i land, 17.08 22. juli. Her løp de. Falt de. Hylte de – mens den feigeste av alle uniformerte seg med trygghetens symbol, lokket dem frem og tvang dem ned. Motoren sakker farten. Man går forsiktig i land. Jeg har ikke hørt pressefolk snakke så lavt eller sett oss gå så sakte. På en vegg henger fortsatt årets Utøya-program: Fredag 15.30–16.30: Vold mot kvinner og barn.
Rensket for tegn
Vi sprer oss, som detektiver på jakt etter spor. Tegn. Noe som kan fortelle noe. Men øya er ved første øyekast rensket. Man fotografer en teltplugg. En utedo. Plastbestikk i kafeen. Man leter etter noe som roper det ut. Men ser kun vakker høstnatur og tomme bygg. Som om alt er visket bort. Men det er det ikke. Vi går stien rundt. Det tar 20 minutter. Så liten er øya. Så mye mindre enn på TV. Så liten at man nå aner morderens rekkevidde. Langs Kjærlighetsstien stuper 10 meters klipper ned mot vannet. I lyset ser man steiner rett under vannflaten. Vi diskuterer mulige gjemmesteder og finner flere under klippene. Så sier en: –Det bare virker slik. Se fra stien på andre siden. Du ser alt som rører seg. De var levende mål.
Ingen gjemmesteder
Det gjentar seg over hele øya. Gjemmestedene er optiske bedrag. Og man skjønner nå hvorfor så mange overlevende sa de måtte presse seg så langt inn i grotter og fjellhyller som mulig. Vi går inn i furuskogen. På flyfoto ser den tung og tett ut. Det er den ikke. Den er glissen, preget av nakne stammer som ikke skjuler noen, selv ikke de tynneste barna som løp for livet etter ly. Vi går inn i tett kratt og buskas. Men ser stier gå rett bak. Kjenner man ikke øya ut og inn, er hvert gjemmested få meter fra nærmeste sti. Det finnes ikke spindelvev. Som om alle ruter er forsøkt, løpt gjennom, forsøkt og forkastet. Da blir det tydelig. Morderen hadde ikke bare et overtak. Han hadde dem i sin makt.
Og da kan man også forstå hvorfor politiet fant døde ungdommer sitte tett omslynget på en naken odde. De fant ikke trygghet og valgte hverandre.
Vi kommer til en åpning på stien. Et hvitt A4-ark er festet på et tre. 17. Pumpehuset (The Pump House). Det er så nøkternt når man vet historien bak. I det lille pumpehusets mur ser man kulehull i Leca-blokkene. Stigende opp fra det usynlige kom monstret, fra høyre der oppe på stien og ned hit, til barn og unge som presset seg sammen. Fra det tørre, grå hullet, som først gikk gjennom et sittende menneske, kommer tragedien. I et blaff. Ved vannet, tre meter unna, står en høy stein. Bak den presset flere ungdommer seg sammen mens de hørte 13 bli drept etter tur. En lilje ligger igjen fra de pårørende. I den forlatte kiosken henger en falmet plakat: Utøya. Welcome to The Island. The Nordic Paradise. Hvem kan gjenskape det?
Mandag gikk 170 pressefolk i land på Utøya for første gang etter 22.juli. Se videoreportasjen under.
