«Jeg så omtrent ikke Dagsrevyen de første syv årene»

De gjorde som 70-tallsfeministene sa. Var det verdt det?

Hva synes du om at mange unge kvinner i dag ofrer karrière for familie?

–At det er forbausende. Ut fra et likestillingsperspektiv kan det bety et tilbakeslag. Kvinners verdisyn er viktig for samfunnet. Vi trenger kvinnelige ledere, og da må mange nok ønske å gjøre karrière.

Jeg har respekt for familier som sammen blir enige om å bruke mer tid på barna enn det som ble gjort i de harde 70-åra. Men det er frustrerende at det nesten bare er kvinner som vurderer og diskuterer å ofre karrièren, eller å jobbe mindre. Det burde være et like stort debatt-tema for menn. Da kan vi også få et samfunnssystem som i større grad gjør det mulig å prioritere familie og ikke bare jobb, både for menn og kvinner.

Samtidig må jeg si at vi er kommet et langt stykke på vei. Da jeg fikk mitt første barn, var det 45 dager fødselspermisjon, og da nummer to kom, var det tre måneder. Det er en annen arbeidsfordeling mellom kvinner og menn enn tidligere i hjemmet, og arbeidsgivere viser mer forståelse og legger bedre til rette for foreldre i dag. Ville du valgt å bruke så mye av livet ditt på karrière om du kunne velge om igjen?

–For det første: Jeg tenkte i grunnen ikke på å gjøre karrière, men å jobbe var naturlig for meg. Jeg så det som en selvfølge at jeg skulle jobbe – og at jeg skulle jobbe med noe jeg syntes var viktig og som jeg hadde lyst til. Samtidig ville jeg ha barn, det var like selvfølgelig for meg. Men det streifet meg aldri å ta mer fri eller mer permisjon da de ble født. Du kan si det har vært to stolper i livet mitt som jeg har prioritert høyt – jobb og barn – og ja, jeg synes de to stolpene kan kombineres.

Hva gjorde du selv da du fikk barn?

–For det første må man jo forsake noe. Jeg så omtrent ikke Dagsrevyen de første syv årene. Og jeg har ikke hatt tid til noe utstrakt sosialt liv. Mine prioriteringer har gått på bekostning av venner, først og fremst. Men jeg har veldig sterke familiebånd, og glad over den støtten jeg til enhver tid har fått av familien – inklusive mine døtre. Da de var helt små, hadde jeg praktikant også om sommeren da jeg ofte var på filmopptak og ungene var med. Jeg tenker mye på at det er en tid for alt.

Da jeg var ung, hadde jeg energien både til å jobbe veldig mye og til å ta meg av døtrene mine. Det er også i den tiden du bygger det som skal bli karrièren, og da må man kombinere så godt man kan. Jeg ser med stolthet på at mine døtre er blitt selvstendige kvinner som vektlegger både jobb og familie – og ser det som naturlig at det ikke nødvendigvis er dem som utsetter karrièren til fordel for familien. Selv er jeg i en fase av livet hvor jeg til tross for mye jobbing har mer fleksibilitet, tid og ro til å prioritere for eksempel barnebarna. Jeg henter den eldste i barnehagen en dag i uken og følger henne dit dagen etter. Da er jeg helt ute av sirkulasjon, jeg tar ikke telefonen engang. Det ville ikke skjedd da jentene mine var små. Hva synes døtrene dine om at du jobbet så mye?

–Jeg har snakket med dem om det, og tror ikke de skjuler noen traumatiske opplevelser for meg. Men det er klart, vi har jo noen bisarre historier vi ler litt av. Som da vi bodde på Finnskogen og var på bybesøk, og den yngste datteren min oppdaget en Tiny budbil på gaten.

«Å, det er en sånn bil som hentet meg i barnehagen da jeg var liten», sa hun. Det var sant, det skjedde av og til – og det er ikke lov i dag. Det var jo også litt grusomt og kan høres ut som vi levde under kontinuerlig stress. Men det gjorde vi ikke, vi levde ganske regelmessig og med middag på bordet til fast tid hver dag. Det er et par ting i livet jeg virkelig angrer på å ha gjort, men det har ingenting med barn og karrière å gjøre!