Norge

For norske til å flytte tilbake. Prøvde, men ga opp.

Ville hjem. Innvandrere kom for å arbeide. Flyktninger søkte ly. Så skulle de hjem igjen. Men årene gikk. Nå føler de seg for norske til å flytte tilbake.Slo rot. Gamle innvandrere oppdager at de har slått rot her. Barn og barnebarn, norsk ærlighet og trygdeordninger blir viktigere enn hjemlandet.

Hafiz Mohammed er blitt 86 år og forlengst for norsk til å flytte tilbake til Pakistan. Han stortrives som midtpunkt i storfamilien i Oslo. F.v. barnebarnet Sitara Islam, datteren Asia Islam, barnebarnet Shoaib Islam, barnebarnet Aqib Hafeez, kona Parveen Begum, svigerdatteren Riffat Yasin, barnebrana Aleena Hafeez og Samir Islam.
  • Magnus Knutsen Bjørke (foto)

Hele artikkelserien:

  • — _6. juni_
  • - _10. juni_
  • - _12. juni_
  • - _13. juni_
  • - _16. juni_

Bakke står det på ringeklokken. Etter en stund åpner en svarthåret gutt og forsvinner inn i den store eneboligen like fort som en ung kvinne i pakistansk drakt smilende viser inn i stuen. Gamle, voksne og unge hilser og fortsetter uforstyrret å be for en slektning som nylig døde. Han er sendt til Pakistan for å bli gravlagt. Slik blir det ikke for familiens eldste, Hafiz Mohammed (86). Han vil dø og gravlegges her.

De kom fra Pakistan, Tyrkia, Sri Lanka og Vietnam. Lenge var hjemme et annet sted for fremmedarbeiderne som for 30-40 år siden kom hit for å jobbe. Også flyktninger lengtet hjem fra sin nye, trygge havn. Men hvorfor er så få av dem reist tilbake?

Som en høvding troner Hafiz i sofaen barbent med romslig kjortel over posebuksene, hvitt hår og omtrent ikke en rynke i det glattbarberte ansiktet. Han nyter åpenbart å være storfamiliens midtpunkt for kone, barn, barnebarn og svigerdatter som varter opp med småprat, pepsi med isbiter og plutselige, hengivne bestefarklemmer.

På 400 kvadrat over to plan, 13 rom, fem bad og tre kjøkken bor tre generasjoner Mohammed i eneboligen på Prinsdal i Oslo: Hafiz med sin 20 år yngre kone, Parveen, deres sønn og svigerdatter med tre barn i alderen 12–18 år og en av døtrene med fire barn mellom 8 og 19 år. Hafiz er også blitt oldefar, men de andre barna og barnebarna bor et annet sted i byen. De har hatt opptelling, nærmeste familie utgjør nå 66 personer.

Det var for å skaffe medgift til døtrene at Hafiz kom til Norge for 37 år siden. Kone og barn kom flyttende etter. De fikk fem døtre og en sønn, men for noen år siden døde en datter av leukemi, en annen i en ulykke.

–Jeg kom for å tjene masse penger. Det er dyrt å gifte bort døtre.

Datteren Asia forklarer at medgift den gangen var penger, gull og klær. Nå forventes også biler og hus. Sofa og senger er omtrent obligatorisk.

På 1970-tallet hadde ikke familien bil. Hver natt klokken to om natten tumlet Hafiz og Parveen ut av huset. De gikk etter hverandre de to–tre kilometerne til vaskejobben på tekstilfabrikken på Brynseng. Etterpå gikk de hjem for å lage frokost til barna. Mens barna var på skolen, gikk de til ny vaskejobb, før de gikk hjem for å lage middag til barna. Kvelden ble avrundet med nok en vaskeøkt. Slik taklet de tidsklemma.

Hjerterom.

I Hammerfest arbeidet tamiler som Kanapathipillai Sivarajah (65) beinhardt på Findus. Med studier i fiskerifag fra Sri Lanka og Japan kom han i 1972. Hjertet hans lå helt klart i Sri Lanka. Etter hvert åpnet det seg også for Norge. I 23 år har han vært den eneste tedrikkende rådgiver lunsjrommet i Fiskeridirektoratet i Tromsø. Barna og barnebarna snakker ikke tamil. Norge er deres land, selv om han oppfordrer dem til å være opptatt av Sri Lankas kultur og språk.

–Jeg kjøpte leilighet i Colombo i Sri Lanka. Jeg hadde tenkt å ta med meg pensjonen og flytte tilbake, men så kom tsunamien og brudd i fredsforhandlingene. Det er trist, selv om jeg blir stolt og glad av å jobbe, være med familie og venner her. Det er ikke mange tamiler på min alder som er i arbeid.

Det er en samfunnsinnsats han deler med Tuan Nguyen (54). Han var en av de første båtflyktningene som kom fra Vietnam i 1976. En sorgløs barndom med papirdrager og klinkekuler ble avløst av frykt for kommunistregimets knallharde offensiv i landet. Tuan flyktet sammen med familien. Her bor han med kone og tre døtre. Tuan har i mange år vært i full jobb som arkitekt, men han drømmer om å se barndommens gater igjen.

I rekkehuset i Oslo serverer kona formkake og kaffe fra presskanne.

–Jeg er norsk på papiret. Jeg prøver å være norsk, men er samtidig så veldig vietnamesisk. Det er noe annet med barna, de er norske i måten de snakker og fører seg på.

Døtrene på 10, 18 og 22 får innføring i vietnamesiske kultur slik at de slik vite hva foreldrene kommer fra. Hjemme spiser de stort sett vietnamesisk mat, snakker foreldrenes morsmål og lærer deres væremåte blant annet gjennom høflighetsfraser.

–Vi sier De til gamle, å si du er respektløst.

Mange vietnamesere bor sammen i storfamilier, men Tuan og kona er forberedt på at barna er så norske at de med tiden flytter ut og etablerer seg med egen familie. Tuans hjerte banker fortsatt varmt for landsmenn i hjemlandet. Han har bidratt til å etablere to skoler for foreldreløse barn. Han selger lodd og søker ulike instanser om penger for å finansiere fondet han og andre vietnamesere har opprettet for å støtte fattige studenter i Vietnam. Samtidig føler han en plikt til å gi noe tilbake til Norge ved å gå natteravn, forebygge ungdomsproblemer med kulturaktiviteter.

–Om jeg ser Vietnam igjen er usikkert, å reise nå ville være å støtte regimet. Det gjør vi ikke. Kanskje er det som aske spredd på havet at vi kommer tilbake til Vietnam en gang.

Prøvde å flytte tilbake.

Qaiser Saeed (60) tar en annen avgjørelse. I 1997 bestemmer han seg for å flytte tilbake til Pakistan etter 26 år i Norge. Han starter en tekstilfabrikk sammen med en venn. I Norge har han jobbet i dagligvarebutikk, på nattkafé, trykkeri og som taxisjåfør, men han er ikke forberedt på at det er så krevende å drive bedrift i Pakistan. Fra tidlig om morgenen til sent på kveld står han på. Dag etter dag. Det blir lite penger av det. Og ikke ser han mer til barna som han hadde planlagt. Han gir opp etter å ha prøvd i halvannet år. Nå er hele familien tilbake i Norge, han, kone og fire voksne barn som lever, studerer og jobber her.

–Jeg forandret meg uten å være klar over det. Jeg er blitt for norsk. Jeg var blitt vant til, og likte, at nordmenn er ærlige. Jeg oppdaget at man i Pakistan trenger masse penger og sentralt plasserte bekjente for å få et godt liv. Alt er privat og veldig dyrt – skoler, helsevesen, hus. Hjertet mitt er der, men det er ikke lenger plass for meg i Pakistan.

Her har Qaiser glede av å hjelpe andre gamle innvandrere – som nestleder i Norsk-pakistansk eldreforening. Medlemmene vanker på Grønland flerkulturelle eldresenter, ett av flere møtesteder for gamle innvandrere i Oslo.

På eldresentret.

Mennene drikker te og skravler om politikk og kroppslig forfall etter harde arbeidsår. Konene er hjemme, de foretrekker det, ifølge mennene.

–Vi ser ut som mennesker, men under klærne har vi gamlekara hverken rygg eller rumpe. Vi er kaputt. Her sitter vi på ræva og drikker kaffe, buldrer Nawaz Mohammed (63) til unison humring fra de andre. I mange år var han sveiser på Nyland verksted.

–Våre barn er ikke våre, de er norske, selv om de har svart hår. Barna sier at vi er dumme, og de har rett. De blir leger og advokater, men vi vet ikke fødselsdatoen deres. Vi har begått mange feil. Vi kan ikke våre rettigheter, går ikke på kurs, forstår ingenting. Men vi flytter ikke tilbake, har ikke noe valg – barna og barnebarna er her. Vi har slått røtter her nå, barna er røttene. Vi er avhengige av dem. Jeg sier det rett ut, vi selger huset dere nede. Selv om mange av oss blir tatt hånd om av barna våre nå, er vi usikre på hvor lenge dette kommer til å fortsette.

Oppildnet av oppmerksomheten får Nawaz beholde ordet. Han kjenner sitt publikum, som kan denne teksten.

–Hva kommer til å skje om noen år, flytter dere på gamlehjem?

–Det kan skje. Kan hende vi ikke har noe valg. Skal barna mine gå på jobb eller passe meg?

I liket med mange andre gamle pakistanere lever de pakistanske liv her, omgitt av sine egne. Med to daglige flyvinger bidrar Pakistan Airlines til å opprettholde kontakten med hjemlandet. Men flere erfarer at barn og barnebarn ikke lenger vil bare til Pakistan på ferie.

Aslam Ahsan, profilert talsmann og ap-politiker fra Pakistan, har tre barn og elleve barnebarn. De vil at han skal være her. Så nå velger han rekkehuset i Lørenskog fremfor ett av sine to slott i Islamabad.

–Drømmen om å returnere til hjemlandet som pensjonist raknet.

Fra Statistisk sentralbyrå (SSB) får Ahsan støtte for sin analyse: Svært få av de første innvandrerne har flyttet tilbake, selv om det ikke finnes statistikk som gir et fullstendig bilde. Mange er blitt norske statsborgere. Noen er trekkfugler som tilbringer den norske vinteren i hjemlandet og kommer tilbake om våren. Men når de blir syke, er det norsk helsevesen og trygdeordninger som gjelder.

–Gamle innvandrere er kanskje ikke ensomme her, men mange føler nok at de mister autoritet. Barna har interesser som de gamle ikke forstår noe av, det kan være et vel så stort problem som ensomhet, sier han.

Tidsskille.

Inntil nå har eldre innvandrere i Norge benyttet seg i liten grad av tilbud som eldresentre, dagsentre og sykehjem – bare 40 personer i Oslo kommune i 2006. Men både forskere, myndigheter og innvandrere med etterkommere belager seg på betydelige utfordringer fremover. Om 10–20 år vil en hel generasjon innvandrere bli gamle og pleietrengende. Det er ikke opplagt at familiene tar jobben med å pleie dem.

Selv om en svigerdatter fra Pakistan opprettholder tradisjoner fra hjemlandet, og forstår hva de gamle forventer av henne av stell og omsorg, påpeker Ahsan at ikke alle kan forvente at svigerdatteren vil stå på pinne for dem. Hun kan være den best utdannede i familien og ha helt andre planer for livet i Norge.

Stadig flere gamle innvandrere oppdager at de kan komme til sykepleier og seniorveileder Nina Ek når kroppen fusker. I naborommet til mennenes møtelokale på Grønland flerkulturelle eldresenter veileder hun kvinner og menn om kosthold, helse og aktiviteter. Tillit bygger hun ved å møte dem ved å vise at hun anerkjenner kunnskaper de har fra et langt liv. Flest kvinner fra Marokko og Somalia kommer, få pakistanske. Ek vil ikke spekulere i hvorfor.

Angrer litt.

Asia Islam er nå separert fra mannen som faren Hafiz bestemte at hun skulle gifte seg med 17 år gammel. Hun har full støtte av familien og påpeker at det ikke er alle skilte og separerte kvinner forunt.

–Vi hadde det så fritt i oppveksten. Pappa lot oss sykle, svømme, kjøre slalåm, gå på skøyter og ski. Men, sa han, hvem som blir ektemennene deres, er det jeg som bestemmer.

–Hvordan reagerte dere på det?

–Vi godtok jo det, det er slik vi er oppdratt. Mamma reiste til Lahore og fant fettere eller tremenninger til oss. Foreldrene våre mente at det var tryggest å gifte oss bort med noen hjemmefra, som de kjente til fra før. Nå er det mer på grunn av visum til Norge at folk blir giftet bort til pakistanere. Og nå sier jeg NEI, jeg vil IKKE at mine barn skal hente ektefelle fra Pakistan. Det er fullstendig kulturkræsj. Pappa lærte oss å mekke bil, tapetsere, reparere tørketromler. Hvilke menn fra Pakistan kan se på at en kvinne gjør det? Det går ikke. Dette har vært et stort problem for våre menn, unntaket er min bror. Kona hans er i jobb.

–Men nå angrer du på at du hentet ektefeller fra Pakistan, ikke sant pappa?

–Jo, jeg angrer litt. Det er bedre å finne ektefelle her, medgir Hafiz.

I løpet av alle disse årene har han vært tre ganger i hjemlandet.

–Jeg er hjemme her nå. Barna og barnebarna mine er her. Jeg er verdens lykkeligste mann, sier han, og tar av seg brillene, tørker bort tårer.

På et blunk har han barnebarnas trøstende armer rundt seg.

–Hva annet holder deg i Norge?

–Folk ærlige, de svindler ikke, lurer ikke folk. Her finnes ikke Taliban. Alt jeg trenger i livet, har jeg her.

Kona Parveen som nesten hele tiden har vært på kjøkkenet, tusler inn i stuen. Hun trives selv om hun lever i et hus hvor hun ikke forstår ett av de to språkene som brukes, norsk. Hun innrømmer at hun savner Pakistan, sine åtte søsken, det varme klimaet. Der kjenner hun språket og folket.

–Jeg ville nok helst reist tilbake. Jeg liker Pakistan, men barna mine er her.

–Hvordan er det å bo så mange sammen?

–Vi elsker det! roper de yngste omtrent i kor, før replikkene løper mellom dem:

–... selv som vi bor oppå hverandre¿

–... vennene mine lurer på om jeg får noe privat, men jeg har nesten ikke behov for det.

–... alle har jo egne rom.

–... vi har TV i flere rom.

–... bestefar har alltid tid, i dag reparerte han sykkelen min.

–¿ og vi hjelper ham når han begynner å slå plenen.

Mange innvandrere er blitt gravlagt i hjemlandet. Nå blir stadig flere døde lagt i jorden her. Noen mener det er et tegn på integrering.

Les også

  1. Innvandrerkvinner 20 år etter

  2. På hver sin måte skriver de sitt liv på nytt

  3. På vei til norsktoppen

  4. Flerkulturelt Norge? Tja. . . like barn leker helst sammen