Norge

Terrorens makabre logikk

Frykt og makt. I går rammet tragedien og frykten Norge. Den som ikke må få lov til å ta makten fra oss. Da har terrorismen seiret.

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Sent i går kveld var det fortsatt uklart hvem som står bak. Mens det tidlig ble nokså entydig spekulert i internasjonal terrorisme kom Oslo-politiet med opplysninger som tegner et annet bilde. For etter det som bare kan karakteriseres som en massakre på Utøya er det arrestert en 32-årig etnisk nordmann. Han skal også være sett like før eksplosjonen i regjeringskvartalet et par timer før. Kanskje han til og med har operert alene.

Kan dette være av de skakkjørte sjeler som har kommet på uforsonlig kant med samfunnet? Vi har sett det i andre land, ikke minst fra USA, at det finnes dem som er villig til å la uskyldige dø i et meningsløst hevntokt

Rammer blindt

Uansett finnes det knapt større kontrast mellom en sløv juliettermiddag og det inferno av blødende mennesker, knust glass og ødelagte bygninger som brått ble en realitet i Sommer-Oslo. Den terror vi har snakket om som en fjern mulighet, ble med ett slag norsk virkelighet. Og den uhyggen vi har observert i andre land, ble vår egen.

Slik virker den terror som rammer så blindt, og likevel så målrettet.

Den rammer blindt fordi vi alle kunne vært i Oslo sentrum da bomben med så voldsomt kraft eksploderte – på jobb, på en tilfeldig bytur eller som turister. Blindt rammer den også fordi ofrene ikke har gjort noe som helst som gjør dem til mål.

Målrettet

Og likevel er det noe målrettet over det som rammet oss. For eksplosjonen var rettet mot sentrum av det politiske Norge – et regjeringskvartal som representerer en av statsmaktene i et åpent og demokratisk land. Når også det som skjedde på Utøya har rot i en form for terrorisme understrekes det at dette er et angrep på demokratiet: For få ting er mer symboltunge for demokratiet enn engasjert ungdom som er samlet til et sommerlig politisk verksted.

Det virker kanskje merkelig å bruke denne dagen til å minne om at på en måte har vi vært forberedt på at dette kunne skje.

For ett år siden ble det nettopp her i Oslo avslørt det som kan vise seg å være en terrorcelle. Og så sent som for noen måneder siden advarte PST-sjefen om at en terroraksjon også kan skje her. Dessuten har vi helt siden 11. september 2001 levd med en form for terrorbevissthet. Vi har hørt om en rekke aksjoner i byer over hele verden, og vi husker med gru noen av de største av dem som Madrid og London.

Vanskelig å tro

I ti år har vi også levd med stadig sterkere sikkerhetskontroller og diskusjoner om hvilken beredskap som er nødvendig. Den internasjonale terrorismen har på mange måte satt dagsordenen – også i vårt land.

Likevel har nok de aller fleste nordmenn innerst inne hatt vanskelig for å tro at en stor terroraksjon kunne ramme akkurat oss – et lite og ikke spesielt betydelig land i en av verdens utkanter. Det skyldes ikke at vi her landet er spesielt naive, snarere at vi så intenst har håpet at ikke noe skal forstyrre vår norske idyll.

Slik mistet vi denne uskylden i går. Og slik kan gårsdagens ekstremvold komme til å få noe av den samme betydning for oss som Palme-drapet fikk for Sverige.

Enorme krav

Det en situasjon som stiller enorme krav til oss som samfunn. For nettopp fordi terror representerer et hat mot alle de verdiene det norske samfunnet holder så høyt er det så viktig at ikke uhyggen, alvoret og sorgen utløser en slags mental samfunnspanikk der vi ofrer store deler av vår åpenhet og frihet av redsel for nye aksjoner.

Da har terroristene funnet frem med sin makabre form for logikk. For den går jo nettopp ut på å spre og dyrke frykten som et våpen.

Vi aner fortsatt ikke hvem som sto bak gårsdagens ugjerning. Men vi vet nok til å anta at det lå en profesjonell vilje bak. Selvfølgelig var det uunngåelig at det i går kveld ble spekulert i om aksjonen kan ha sammenheng med det norske engasjementet i Libya og Afghanistan, eller om karikaturstriden fortsatt plasserer Norge på terrorkartet.

Spekulasjon og stigmatisering

Det er lov å spekulere, men viktig å skille det vi vet fra slike spekulasjoner. For uansett hva etterforskningen vil vise om bakgrunnen for det som skjedde i går, så må det aldri bli slik at terror og trusler om terror skal få bestemme Norges linje. Det vil jo være å gi terroristene en seier de aldri må få.

Det vil det også være hvis denne aksjonen fører til at vi blinker ut spesielle etniske eller religiøse grupper og gjør dem til syndebukker. Det er de som har planlagt og gjennomført gårsdagens ugjerning som må finnes og straffes, ikke alle dem som er uskyldige.

Fryktens alter

De nærmeste månedene vil slike problemstillinger prege det politiske, de offentlige og det folkelige Norge. Det kan bli mange krevende debatter av slikt. Noen vil helt sikkert hevde at det som nå er skjedd er et resultat av en særnorsk naivitet. Da er det verdt å minne om at selv land med ekstreme sikkerhetstiltak og uinnskrenket politiautoritet, rammes av terror.

Og visst er det lov å være rasende, bli fortvilet og rope ut sorg. Bare vi ikke lar frykten lamme evnen til å tenke klart og å tenke klokt. Det er svært mye vi ikke må finne oss i å ofre på fryktens alter.

Krevende tid

For selv på denne tragediedagen vet vi at vi som samfunn må gå videre. Da bruker vi kanskje de beste kreftene i oss som folk.

Selv om vi i dag ikke vet hvilke hjerner som har pekt ut de norske målene, som har organisert aksjonen eller som har gjennomført dem, ja, så vet vi at dette er et angrep det samfunnssystem vårt land representerer. Vi vet at aksjonen representerer verdier som dyrker døden og ikke livet. Og vi at for noen av verdens fanatiske ekstremister, er det selve moderniteten som skaper et voldsomt raseri.

Men også en slik viten bør appellere til vissheten om at vi som samfunn har en like viktig som vanskelig tid foran oss. Den vil kreve mye av oss alle.

Denne kommentaren er skrevet fredag kveld.