Norge

Voldtektsoffer: - Det nytter å kjempe, man må aldri gi opp

Et håndskrevet brev på fem linjer var alt som skulle til. Onkelen ble dømt, 20 år etter overgrepene.

- Ingenting av det jeg har gått gjennom har vært forgjeves. Det har vært en kamp, men jeg fått igjen for alt strevet, forteller Katarina.
  • Anette Aasheim
    Anette Aasheim
    Journalist

— Jeg startet barndommen min med ikke å bli trodd, forteller Katarina.

I mars i år står hun i vitneboksen for siste gang. Onkelen deltar via en videolink fra fengselet, skjermen henger på veggen rett bak henne. I tre år har saken versert i rettssystemet. Igjen kommer spørsmålene, om oppveksten, om hva onkelen gjorde. Forrige gang brøt hun sammen. Denne gangen forteller hun uten å be om pauser.

Utsatt for incest som femåring

Kun én av 100 voldtektssaker ender med fellende dom, viser en kartlegging Aftenposten og A-magasinet har gjort. Onkelen til Katarina ble dømt. Hun var bare fem år da onkelen lokket henne inn på soverommet.

Før den første rettssaken var minnene vage. Katarina var derfor sikker på at politiet ikke ville fatte interesse for saken. Katarina husket ikke at overgrepene fant sted flere ganger i uken eller at han fikk henne til å kle av seg alt, bortsett fra trusen som han selv trakk ned til knærne.

Husker lyden av nøkler

Katarina gikk aldri i barnehage, det var farmoren som passet henne da foreldrene var på jobb. Sønnen, som da nærmet seg 30 år, bodde fremdeles på gutterommet. Det var hit han lokket Katarina inn, for å se på barne-TV.

– Det er bare en lek, hvisket han slik at ingen skulle høre. Så voldtok han henne.

I tiden etterpå husket Katarina bare lyden av nøklene onkelen slang på bordet da han kom hjem. At hun forsøkte å gjemme seg. At han etterpå holdt henne over munnen for at hun ikke skulle skrike.

Overgrepene skjedde flere ganger, gjennom et helt år. Barn kan glemme de verste øyeblikkene. Det mest skremmende, det de frykter, skyver de bare vekk. Noen kaller det en overlevelsesstrategi.

Ble ikke trodd

Én ting klarte Katarina aldri å glemme, og det er dette hun forteller i retten nå i mars:

Fem år gammel klarer hun ikke lenger å holde på hemmeligheten. Hun forteller farmoren hva som skjedde bak den lukkede soveromsdøren. Hun sto i gangen, ved siden av telefonbordet.

— Hva er det du sier?!?

Det er slik Katarina husker det. Hun husker blikket, at farmoren ble sint. At hun senere konfronterte sønnen.

— Nei! skal han ha sagt.

Siden snakket Katarina aldri mer om dette, heller ikke med foreldrene.

Symptomer gjennom år

Katarina ble utredet for ADHD. Sinnet, all kranglingen og slamringen med dører, ble forklart med tenåringsopprør. Men da hun selv ble mor kom symptomene som ikke lot seg bortforklare.

Å vente på rettssaken var det verste. Flere ganger ble den utsatt. Hun hadde oppsøkte hjelp, men fikk bare medisiner som gjorde henne enda mer deprimert. Når Katarina lente seg tilbake i sofaen, kunne kroppen stivne. Alt rundt henne, lamper, bilder, stoler, bord, alt vokste seg til enorme størrelser. En kveld midt i uken, åpner hun bare døren til leiligheten og begynner å løpe. Ned alle trappene i blokken, ut døren og videre over snøen. Hun har bare ett ønske: Å forsvinne.

Skrev et brev

Først 18 år etter at onkelen forgrep seg på henne, bestemte Katarina seg for å skrive et brev til ham. Foreldrene, heller ikke kjæresten visste noen ting. Katarina hadde bare et ønske: At hele familien skal feire bursdager, drikke kaffe og spise kake sammen igjen.

De siste årene, etter at datteren kom til verden, hadde hun ikke klart å delta i familieselskaper der onkelen var til stede. Med en signatur fra ham kunne hun få en anledning til å forklare.

Det tok noen uker, så kom svaret på SMS:

« … jeg forstår at jeg har gått altfor langt med dere mens dere var små unger ... Håper du forstår at det ikke blir lett å skrive under på et brev om overgrep».

I mai skjer det Katarina ikke engang hadde drømt om. Hun hadde ikke et eneste bevis, likevel blir onkelen pågrepet av politiet. Et år senere blir han tiltalt for overgrep, ikke bare mot Katarina, men mot tre nieser. Alle i femårsalderen. Etter å ha lest brevet hadde onkelen selv tatt kontakt med foreldrene til en av dem. Det var de som leverte anmeldelsen til politiet.

Detaljerte forklaringer

Det som skjer i rettssalen får selv erfarne jurister til å måpe. Fra tiltalebenken innrømmer onkelen hva han gjorde med de tre jentene, ingen har hørt lignende. Han forteller detaljert, også om overgrepene som skjedde da hele storfamilien tilbrakte sommerferien sammen.

I vitneboksen er Katarina nervøs. Flere ganger bryter hun sammen i gråt. For nesten aller første gang klarer hun å sette ord på alt det vonde hun har båret på i snart 20 år.

Ble dømt til fengsel

Onkelen blir dømt til fengsel i fire år. At hun ble voldtatt er bevist "ut over rimelig tvil". Dommen er basert på onkelens innrømmelser, tekstmeldingene og hennes forklaringer.

Til tross for onkelens innrømmelser har familien, bortsett fra hennes aller nærmeste, ikke kontakt med Katarina. De veksler knapt blikk. Ingen sier hei når de treffer hverandre på gaten.

Katarina klandrer dem ikke. Det viktigste, sier hun, er at hun har fått satt en stopper for overgrepene.

Katarina er i dag i full jobb, selv om hun, som følge av overgrepene, er erklært 30 prosent medisinsk invalid. Overgrepene har blant annet medført posttraumatiskstresslidelse, skader som trolig vil vedvare.

I høst fremmet hun derfor et erstatningskrav overfor onkelen. Derfor sto hun igjen i vitneboksen nå i mars. Kravet var på knappe 300.000 for dekning av psykologtimer.

Dømt igjen

Allerede dagen etter mottar hun dommen. Det er ikke i tvil. Skadene Katrina er påført er betydelige. Onkelen dømmes igjen. Han må betale hele summen, i tillegg til saksomkostninger.

Da Katarina før rettssaken startet løp ut av leiligheten klarte samboeren å stanse henne. Hun kuttet ut medisinene. Først nå, 22 år etter at onkelen lokket henne inn på soverommet første gang, kan Katarina starte på behandlingen hun trenger.

Hun har aldri angret på at hun skrev brevet, heller ikke alle rundene i rettsapparatet.

— Om jeg bare hadde gitt opp hadde jeg tapt mye mer. Jeg er overbevist om at hvis man forteller sannheten, og det lille man husker så gjør man det eneste riktige.

Hun har ikke noe mål om å tilgi, det vil hun aldri klare

— Jeg har i stedet byttet ut ordet tilgivelse med forsoning. Det gjør at jeg kan leve med alt dette.

- Hva innebærer det?

— Jeg har klart å åpne meg, klarer å fortelle uten å knekke helt sammen. For meg er det mestring. At saken kom opp for retten var en seier. Jeg ble trodd, jeg ble hørt og han ble dømt. For meg er det rettferdighet.

Katarina smiler.

- Ingenting av det jeg har gått gjennom har vært forgjeves. Det har vært en kamp, men nå har jeg fått igjen for alt strevet. Det gir mestringsfølelse, og akkurat det er den beste følelsen som finnes.

Katarina er ikke hennes egentlige navn, men av hensyn til familien har vi valgt å anonymisere henne. Onkelen og resten av familien er informert om at saken blir omtalt, men ønsker ikke å kommentere den.


— Handler bare om å stille et spørsmål

Barn som utsettes for overgrep får ikke bare posttraumatiske stresslidelser, men også utviklingsskader, fastslår spesialpsykolog Rune Stuvland.

Rune Stuvland

Hver uke ser Stuvland konsekvensene av ikke å bli trodd. Han ser de vettskremte og traumatiserte. En stor andel av pasientene ved Senter for stress og traumepsykologi, der Rune Stuvland er daglig leder, er mennesker som har vært utsatt for overgrep i barndommen.— Det de ofte forteller, som er en gjenganger, er at de har fortalt om overgrepene til noen, men blitt avvist. Opplevelsene havner da inn i «avdelingen for hemmeligheter». Og der blir det i mange år, forklarer Stuvland.

Livet får en annen kurs

Konsekvensene av dette er store. Søvn- og adferdsproblemer er vanlig. Det går utover kognitive evner som læring, hukommelse og oppmerksomhet.

— Barn som utsettes for overgrep får ikke bare posttraumatiske stresslidelser, men også utviklingsskader. Disse barnas liv får en helt annen kurs enn det ellers ville fått. Skoleresultatene blir dårlige, de får problemer med nære relasjoner og engasjerer seg ofte i uheldig adferd. Han mener traumer hos barn er undervurdert. Når han leser sykejournalen til pasientene som er utsatt for overgrep ser han ofte: Ingen, hverken lærere eller helsearbeidere har stilt spørsmål ved årsaken til atferdsvanskene.

— Ikke alle barn med atferdsvansker har vært utsatt for traumer, men litt for mange ganger ser vi at hjelpeapparatet ikke har vært flinke til å sjekke akkurat dette. Disse barna vet hva som har skjedd. Ofte handler det bare om å ha stilt et spørsmål.

Handler om ressurser

Bare én av 100 voldtekter og voldtektsforsøk ender med dom. Å gjøre noe med dette handler bare om ressurser, mener spesialpsykologen.

— Jeg sitter jo med journalene og ser historiene. De psykologiske avtrykkene som overgrep setter hos overgrepsofre er ganske tydelige, og de er godt dokumentert. Symptomene og sykdomshistoriene er gode bevis på at det antagelig har skjedd. De fleste psykiske plager og lidelser har en årsak.

Rune Stuvland er Katarinas psykolog og hadde rollen som sakkyndig i rettssaken.