Vender tilbake til dødsleiren
Alf Knudsen er eneste norske tidsvitne når 20 europeiske statsledere markerer 60-årsdagen for russernes frigjøring av Auschwitz i 1945. 60 ganger har han vært der de siste ti årene.
Snøen laver ned og den kalde nordavinden skaper trolig akkurat den rammen som preget dagliglivet for de utsultede fangene som ventet på frigjøringen på nyåret for 60 år siden. Det iskalde slettelandet her sør i Polen bare antyder hvilket helvete på jord Auschwitz må ha vært da det industrielle mordet på Europas jøder var på sitt mest effektive. Rundt 1,1 millioner jøder endte sine liv i gasskamrene her. Bare 7000 var i live da friheten endelig kom. Dagens feiring av frigjøringen blir den siste store markeringen med gjenlevende fanger fra Auschwitz. De to eneste gjenlevende av de 26 norske jødene som unngikk gasskamrene, Julius Paltiel og Sammy Steinmann, er ikke her. Men Alf Knudsen tar turen slik han har gjort så mange ganger. Alf Knudsen fra Son vender igjen tilbake til dette stedet som for all tid vil være monumentet over det industrielle drapet på 6 millioner europeiske jøder. Knudsen var ikke jøde, og unngikk dermed å bli sendt rett i gasskammeret. Men det holdt på å gå galt. — Etter fire måneder her, ble jeg og en medfange sendt til Buchenwald i november 1944, og vi klarte oss, sier Knudsen i dag. Hans liv som politisk fange i tyske utryddelsesleirer er en beretning om lidelser som de færreste kan forestille seg. - Sven Oftedal reddet livet mitt i Sachsenhausen. Jeg hadde dysenteri, skarlagensfeber og rosen, sier han.
Taus i 40 år.
Hjemme i fredelig Norge kom hverdagen. I 40 år holdt han sine minner om det som skjedde i tysk fangeskap fra 1943 til 1945 for seg selv. - Da ungene var små lurte de på hvorfor jeg hoiet om natten hjemme når jeg "gikk" dødsmarsjer. Når de spurte hva nummeret mitt på armen, 190515, betydde, svarte jeg at det var et telefonnummer jeg måtte huske, sier han med et lite smil i dag. - Det var vanskelig å snakke om dette, jeg forsøkte å fortrenge det jeg hadde opplevd. Far var krigsseiler i seks år, broren min i syv år. Jeg var redd for ikke å bli trodd, sier han i dag. Da det endelig løsnet for Knudsen og han klarte å snakke om det som hadde skjedd, har han ikke stoppet å snakke. I dag snakker Knudsen med innlevelse om det han så. Saklig. Rolig. Uten å heve stemmen. - Har du tid til å høre på? spør han. Det har vi. - Noe av det verste jeg opplevde var da en SS-mann tok en liten gutt og slengte ham mot en vegg slik at hodet knuste, sier han lavmælt.
Nesten rutine.
Utallige ganger har han fortalt om de fryktelige opplevelsene. - Det er nesten blitt rutine, sier han i dag. 3000 norske ungdommer har vært med ham på De hvite bussene. Det er en stiftelse som arrangerer dokumentasjonsreiser til noen av nazistenes tidligere konsentrasjonsleire. Det blir stille når de kommer til plattformen hvor de overfylte kuvognene stanset foran leiren. Med en enkel håndbevegelse fra SS-offiseren skjedde sorteringen. Kvinner, barn og eldre gikk rett i gasskamrene. De som hadde krefter til å jobbe, måtte ut i et dødelig straffearbeid. Ingen skulle komme levende ut av dette.- Det er prektig norsk ungdom i Norge. Samtalene med dem gir meg mye og de lytter. Og de er flinke til å spørre. - De siste årene har jeg vært her 60 ganger. Sammenlagt har jeg oppholdt meg i Polen i ett år og en måned på reise til og fra Auschwitz, legger han til. Og når han kommer hjem, er det nye planer. Nye turer til Auschwitz. Dit skal han så lenge helsa holder. - Hva er ditt forhold til tyskere i dag?- Jeg har et godt forhold til mange tyske ungdommer. En gang opplevde vi at noen nynazister bråkte da vi var i Ravensbrück med en gruppe elever. Politiet dukket raskt opp fordi noen naboer hadde reagert raskt.
