Da jorden skalv og sykehusveggene svaiet, virket det som om skjebnen til de 14 pasientene der inne var beseglet. De hadde Parkinsons sykdom i fremskredent stadium, og bevegelsesevnen var sterkt nedsatt – de var som frosset fast.

Men i dødsangsten kom det en forunderlig kraft til disse menneskene. Sperrene som hindret dem i å gå, ble plutselig opphevet. De løp ut i det fri og overlevde. Under flukten nedover i trappeoppgangen fant de til og med tid til å redde ni av pleierne sine fra den sammenstyrtede bygningen.

Denne historien fra Abruzzo i Italia i april 2009 var bare en av mange som fikk tilhørerne til å sperre opp øynene i forbløffelse på en kongress i den tyske universitetsbyen Tübingen for en stund siden. Psykologer, leger og nevrobiologer fra hele verden ble konfrontert med en av menneskesinnets mest fengslende gaver: Hvorfor kan troen flytte fjell?

Håpets kraft

Ikke alltid skal det et jordskjelv til. Når pasienter opplever oppmuntring og vinner håp, kan de lettere få kontroll med sine sykdommer. Denne «placeboeffekten» viser seg å være et mektig virkestoff i medisinen.

Hundre av de beste placebo-forskerne i verden deltok på dette møtet i Tübingen, som kan sies å bli et vendepunkt i faget.

Fra trolldomsmedisinens utkant er placeboeffekten rykket nærmere moderne medisinundervisning. Innbilningens helbredende kraft henger nemlig sammen med målbare, fysiologiske endringer i kroppen.

— Vesentlige elementer i helbredelsen ligger i mennesket. Til og med ved alvorlige fysiske sykdommer kan pasienten selv bidra til at han blir frisk, sier Winfried Rief fra avdelingen for klinisk psykologi og psykoterapi ved universitetet i Marburg, en av Tysklands fire store universitetsbyer.

Ikke sukkerpille-placebo

Det klassiske begrepet placebo (fra latin: «jeg behager») er egentlig ikke dekkende for dette spennende fenomenet. For placebo minner om sukkerpiller, lureoperasjoner og løgnhistorier som noen pasienter får høre.

Nå viser eksperimentene som nevroforskerne og psykologene har utført, at sukkerpiller og innbilte operasjoner bare er midler på veien til den egentlige hensikten.

I virkeligheten handler det om å vekke tillit. Til det behøver man ingen bløff, men evne til innlevelse .

Når det lykkes legen å oppnå kontakt, fremkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp, og disse kan virke som et medikament: I blodet stiger innholdet av bestemte hormoner, immunforsvaret endres, og i hjernen oppstår endorfiner - kroppens egne smertestillende midler.

Og folk med Parkinson produserer dopamin, et stoff som overfører impulser fra én celle til en annen, og som er akkurat det disse pasientene mangler. Det gjør de ikke bare når de opplever tillit, men på fascinerende vis også når de svever i fare. Det var dette pasientene i Italia opplevde under jordskjelvet.

Nordmenn bruker i snitt 1400 kroner i året på urter og naturmidler. Kanskje er det ikke så bortkastet som skeptikerne skal ha det til.
MONICA STRØMDAHL

Vektløfternes selvtillitMen også friske mennesker reagerer på de psykologiske effektene som er knyttet til all behandling. I en studie fikk man for eksempel vektløftere til å tro at de fikk styrkemedikamenter. Etter å ha inntatt middelet, økte kreftene til disse idrettsmennene med 10 prosent.

Det er grunn til å tro at menneskene har fått de evnene vi kaller placebo i løpet av evolusjonen, gjennom tilpasning til miljøet.

Fra naturens side er alle mennesker utrustet med et eget, innebygget apotek, som også kan fungere uten sjelelig medvirkning. Det reparerer sår ved å la nytt vev vokse frem, bygger ned giftstoffer ved hjelp av leveren, sender immunceller mot smittestoffer som trenger inn, og utløser noen ganger til og med smerte, for å tvinge den syke til å skåne seg selv.

Kroppens eget apotek

Men denne nødinnsatsen har sin pris. Den koster energi, og forårsaker bivirkninger som noen ganger kan være alvorligere enn sykdommen selv. Tretthet, ubehag og smerter er evolusjonære forsvarsmekanismer i sykdomstilfeller, sier de engelske forskerne Nicholas Humphrey og John Skoyles. Men ironisk nok opplever folk dem som selvstendige sykdommer.

På et eller annet stadium i menneskets evolusjon fikk kontrollsystemet hjelp fra hjernen. Da det utviklet seg videre, ble det i stand til å lære av fortiden og planlegge for fremtiden.

Siden da fungerer hjernen som en sensor i kontrollsystemet. Når det mottar signaler om tillit, setter systemet kroppens eget apotek målrettet inn.

Åpenhet, ikke bløff

Da man begynte med medisinskfaglig utdannelse, erkjente legene at mange behandlingsmetoder avhang av psykologiske virkninger. Medisinerne begynte å undersøke dette vitenskapelig: Halvparten av pasientene som var med i undersøkelsen, fikk reell behandling. Resten ble kalt placebo-gruppen og ble bare tilsynelatende behandlet.

Placebo forbindes ofte med juksepiller uten virkning, men de kan sette igang kroppens eget apotek.
MICHELE ZUMBINI/NTB SCANPIX

Derfor ble begrepet etterhvert forbundet med juks. Men i dag omfatter placebo-begrepet reelle virkninger av mellommenneskelige behandlingsritualer og pasientenes aktive handlinger og tenkning.

Og for å fremkalle effekten hos disse pasientene, må man ikke nødvendigvis bløffe. Ved hjelp av empati og åpenhet kan legen øke virkningen av en bestemt terapi.

Påvirker smertelindring

Hvordan det kan foregå, har nevrologen Ulrike Bingel fra universitetssykehuset Hamburg-Eppendorf og hennes kolleger vist med et smertestillende middel som eksempel. De utsatte 22 forsøkspersoner for så sterk varme at det gjorde vondt, og ga dem et sterkt smertestillende middel som inneholdt opium. Pasientene ble inndelt i tre grupper:

Den første fikk middelet uten å vite om det. Her sank smerteintensiteten, men bare i begrenset grad. I den andre gruppen visste deltagerne at de skulle få et smertestillende middel, og her var virkningen dobbelt så kraftig – med samme dosering. I tillegg til den farmakologiske effekten, kom den psykologiske.

Nocebo-effekten

Omvendt kunne nevrologen Bingel nøytralisere virkningen av opiumet helt. Det skjedde i den tredje forsøksgruppen: Deltagerne fikk høre av legene at de ikke ville få noen behandling mer, og at de derfor måtte forberede seg på at smerten ville bli enda sterkere. I virkeligheten fikk også de det sterke smertestillende middelet.

Resultatet var at disse testpersonene hadde det så vondt at det føltes som om de overhodet ikke hadde fått noe opium.

— Den negative forventningen hadde ødelagt virkningen av medikamentet fullstendig, sier nevrologen.

I dette tilfelle var det tale om en nocebo-effekt (av latin for «jeg gjør vondt»). Den inntreffer når legen fratar pasienten håpet ved ubetenkte uttalelser. Ved å lese følgeseddelen i medisinpakken kan pasienten dermed oppleve at opplysningene om mulige bivirkninger blir til en selvoppfyllende profeti: Pasienten utvikler nettopp de negative virkningene han har lest om.

Voksende interesse i Norge

— Det er en gryende interesse for dette feltet, både i Norge og internasjonalt, sier Henrik Vogt, lege og doktorgradsstipendiat ved Allmennmedisinsk forskningsenhet, NTNU. Han har interessert seg spesielt for hvordan vi skal forstå forholdet mellom det som kalles «psykisk» og det som kalles «fysisk» eller «biologisk» i medisinen.

— Å forske på placeboeffekten har fått mer prestisje ved at man kan undersøke fenomenet med anerkjente vitenskapelige metoder, som å måle molekyler i blodet og vise forandringer i hjernen med MR-bilder. Men på medisinstudiet lærer man foreløpig svært lite om dette.

Vogt mener at man bør være forsiktig med å overdrive placeboeffekten.

— Det er mest nærliggende å tenke at den virker best ved det vi vanligvis tenker på som psykosomatisk eller psykisk sykdom, der mellommenneskelige relasjoner åpenbart har mye å si i behandlingen. Samtidig er det faktisk ikke vitenskapelig grunnlag for noe skille mellom det vi kaller «psykisk» og det vi kaller «somatisk» i dag.

Hjernen henger også sammen med resten av kroppen, og placeboeffekten kan derfor i prinsippet ha effekt også ved sykdom vi kaller «somatisk» eller «fysisk».

Skolemedisinen har degradert mellommenneskelige relasjoner, mener lege Henrik Vogt. Tillit mellom lege og pasient kan bidra til pasientens bedring.
MONICA STRØMDAHL

Mot mer helhetlig tenkning — Er alternativbehandlere seg mer bevisst placeboeffekten enn skolemedisinere?

— I den grad deres virke fungerer, er det basert på placeboeffekten. Så de gjør seg i hvert fall nytte av effekten, uansett om de er seg den bevisst eller ikke, sier Vogt.

Han mener skolemedisinen generelt har degradert mellommenneskelige relasjoner og virkningen av det som kalles «psykisk» i helsespørsmål.

— Jeg tror utviklingen internasjonalt går i retning av å se helse som noe mer helhetlig. Det vi kaller «psykisk» har ofte å gjøre med kroppen som helhet, mens det vi kaller «fysisk/biologisk» ofte har med deler av kroppen å gjøre. Vi har vært vant til å tenke at det er syke «deler» som påvirker kroppen som helhet, men spørsmålet blir om vi som helhetlige kropper kan påvirke våre deler.

Alt vi tenker og gjør, representerer en eller annen kroppslig, biologisk endring. Dette synet er i ferd med å bli stuerent i medisinen, sier han.

Forventningens makt

Ikke bare medisinen selv, men også omstendighetene avgjør om medikamentet virker, påpeker den italienske nevroforskeren Fabrizio Benedetti. Legemidler blir ikke sprøytet inn i noe lufttomt rom, men i en innviklet, levende organisme som har både forventninger og ideer.

— Å la disse forventningene virke som et anerkjent medikament, er den nye formelen for seriøse sjeledoktorer, sier han.

På kongressen i Tübingen fortalte John Kelley fra Harvard Medical School om hvordan han, Ted Kaptchuk og andre kolleger forsket på to grupper av pasienter med irritabel tarm-syndrom. En gruppe fikk ingen behandling. Den andre fikk beskjed om at de skulle få tabletter uten virkestoff, men de ble vist flasker med påskriften «placebo-piller» og forklart hvordan placebo virker på kroppens eget smertesystem.

Placeboeffekten som ble dannet hos de som fikk sukkerpiller, ga bedre virkning enn ingen behandling - selv om pasientene visste at de «bare» fikk en placeboeffekt.I

«Plasterterapi»

Legene ved universitetssykehuset i Hamburg vil nå ta i bruk tillitens helbredende kraft mot folkesykdommen ryggvondt. For eksempel hos en 67 år gammel mann som tidligere arbeidet som håndlanger i et snakkerverksted. Der hadde han ødelagt korsryggen, og da legene ba ham løfte opp en vannkanne fra gulvet, måtte han melde pass. Smerten var for sterk, sa han.

En lege i hvit frakk hentet deretter frem en flaske med en infusjonsvæske. Medikamentet i den er meget effektivt mot ryggsmerter, forsikret legen. Den lar kroppen utskille egne opiumstoffer, såkalte endorfiner, som hemmer smertene.

67-åringen fikk et stort plaster på ryggen, som ble koblet til infusjonsflasken med en slange. I speilet kunne han se hvordan plasteret dekket ryggvirvelen. Væsken trengte gjennom plasteret og ut på mannens hud, og det kjentes som en våt vaskeklut. Etter et kvarter dro forskerne plasteret av og sendte mannen hjem.

En uke senere kom han til etterkontroll og var som forvandlet. Smerten var på forunderlig vis forsvunnet, fortalte han. Og da forskerne pekte på vannkannen i hjørnet, løftet mannen den opp på en stol.

Selvprogrammering

Denne plasterterapien har legene i Hamburg hittil prøvd på 48 pasienter.

– Hos de fleste av dem avtok smerten, og bevegelsesevnen steg merkbart, sier psykologen Regine Klinger, som var med på forsøket.

Desto mer forbauset ble pasientene da hun til slutt avslørte for dem hvem de kunne takke for det gode resultatet: Deres eget, helbredende sinn – fordi infusjonsvæsken bare inneholdt vanlig koksalt.

Denne avsløringen er kjernen i plasterterapien.

– Jeg forklarer pasienten at han selv har fremstilt det smertestillende middelet, sier Klinger. – Han kan med andre ord programmere seg selv slik at han kan gjøre noe mot den kroniske smerten.

Tillit ved hjertekirurgi

Selv ved et så drastisk inngrep i kroppen som en åpen hjerteoperasjon, spiller tilliten en avgjørende rolle. Det fortalte psykologen Rief fra Marburg på konferansen.

Ved en studie han gjennomførte sammen med kirurgene i Marburg, handlet det om to personer som skulle få en bypass-operasjon. Ti dager før det planlagte inngrepet deltok disse pasientene på et forberedende kurs som skulle gi dem positive forventninger.

De fikk forklart årsaken til at de var blitt syke, deretter fikk de vite hvilken nytte operasjonen ville ha for dem. Til slutt skulle pasientene selv fortelle hvordan de ville forholde seg etter inngrepet. De lærte en kognitiv teknikk for hvordan de skulle hente frem disse positive tankene i bevisstheten.

Stoppe bekymringer

Samme dag som operasjonen skulle gjennomføres, møttes psykologene og pasientene til en ny samtale. Hensikten var å lære dem å skille de normale følgene av en bypassoperasjon fra de usannsynlige komplikasjonene som kunne oppstå, for at de ikke skulle gjøre seg unødvendige bekymringer.

Denne mentale forberedelsen vakte ikke bare stor interesse hos pasientene, men førte faktisk til at operasjonen forløp bedre.

— Pasienten ligger under kniven, brystkassen er åpen, han er koblet til hjerte-lungemaskinen, det handler om ekte, hard kirurgi, sier Rief. – Likevel kunne vi påvise at pasientens egen forventning foran operasjonen i høy grad avgjorde hvordan det skulle gå ham tre måneder senere.

- Det er et resultat som alle leger kan lære av. Eget engasjement er den mest undervurderte medisin.

NORSK ENERETT: AFTENPOSTEN

Oversatt av Aasmund Willersrud

Les de øvrige artiklene i Aftenpostens serie om alternativ behandling:

Nesten annenhver nordmann bruker urter, nåler og varme hender

Se Agenda-debatten der overlege Audun Myskja reiser seg og går:

«Alvorlig syke mennesker er i en ekstremt sårbar situasjon, og er villige til å prøve hva som helst. De blir utnyttet.» Overlege og terapaut Audun Myskja gikk reiste seg og forlot studio midt i debatten om alternativ behandling.