Norge

Når skal kofferten settes vekk?

Hans stadige henvisninger til ekskona ble en påkjenning for den nye kjæresten. Men når og hvordan skal man si fra om vanskelige ting i et gryende forhold hvor rammene ikke er definert?

  • Sissel Gran
  • En Som Vil Videre

Temaet jeg gjerne vil drøfte og få innspill på, er i tråd med artikkelen for to uker siden: Å si ifra om det som er viktig for en, uansett om det medfører et parforholds brudd eller vekst.Jeg er en kvinne på snart 50 med et forholdvis kort ekteskap bak meg for flere år siden. Jeg har etter det bodd alene med mine to barn og hatt kjærester som har kommet og gått: To betydningsfulle, langvarige forhold hvor jeg "har forlatt" og også er "blitt forlatt".Jeg er i et gryende forhold til en mann som har et svært langt samliv med mange barn bak seg — og også en "å bli forlatt"-historie nokså nylig bak seg. Vi er ikke et "par" ennå. Vi er begge selvstendige mennesker med et eget liv og står trygt på egne ben.Jeg klarer meg svært godt alene, men ønsker et langvarig forhold til en jeg elsker. Min nye venn er svært preget av sitt mangeårige ekteskap og har en laaaaaaaaang historie med sin ekskone, mest opprivende og vanskelig, ifølge ham. Hun har også en kjæreste, og han sier det er definitivt slutt mellom dem.

Sårende.

Problemet er at han nevner hennes navn i nærmest alle sammenhenger. Ofte er det svært forståelig fordi de har hatt så mange opplevelser sammen og nå har samarbeid om barn og barnebarn. Men den konstante oppmerksomheten på henne er problematisk for meg fordi det gir begrenset plass for meg og oss.Jeg merker også at det sårer meg. Jeg er opptatt av å ta ansvar for mine følelser og bruke dem som en tilstandsrapport til meg selv. Jeg prøver å tenke rasjonelt og realistisk: Når skal jeg si når noe sårer meg, og på hvilken måte?Kvinnen i søndagens artikkel var klar i sine ønsker og behov. En som vil ha barn og en som ikke vil, står for to sidestilte, ulike ønsker. Og det er ikke riktig at den som ikke vil, skal "vinne"! Her må hvert par finne frem til egne løsninger/kompromisser.

Flyktet.

Jeg har opplevd noe lignende i et tidligere kjæresteforhold jeg var i. Han ville ikke snakke, og jeg ville. Det førte hver gang til at det var hans måte som gjaldt. Han rett og slett dro av gårde når det var en konflikt. Det tok jo slutt. Jeg er klar over at begge må strekke seg mot den andre og prøve å forstå dens andres språk, uttrykk og grenser. Like mye må jeg ha respekt for dette hos meg selv. Her kommer sakens kjerne: Å si fra om egne behov og grenser kan - og blir - gjerne oppfattet som kritikk av en partner. Jeg valgte å si fra om hans stadige referanse til sin eks. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg visket meg selv ut og blitt rasende - og kanskje bare brutt forholdet og avskrevet ham som håpløs.

Positivt resultat.

Konsekvensen var egentlig veldig positiv. Han ble først noe forvirret fordi han ikke var klar over at han snakket så mye om henne. Men han hørte på meg og respekterte at jeg sa fra.Jeg snakker ikke med ham om mine tidligere kjærester, har ikke lyst eller behov for det. Så her er vi rett og slett forskjellige. Midt i livet har vi nødvendigvis med oss en "koffert" full av ulik erfaring.Når skal kofferten settes i skapet? Jeg synes det er en vanskelig balanse, å forstå og akseptere forskjeller og samtidig ta vare på meg selv. En som vil videre I gryende forhold er det naturlig å være avventende, ikke så krevende og ganske tolerant. Etter en tid begynner grensemarkeringene, forhandlingene og prøvene:"Hvem er du egentlig, hva er du villig til å ofre eller bidra med for min skyld, hva er jeg villig til å gi tilbake"? Noen venter veldig lenge med å gi uttrykk for sterke behov, tvil, irritasjon eller annerledes oppfatninger. Noen venter fordi de har god tid, andre fordi de av natur er livredde for konflikt, noen holder seg tilbake av frykt for å miste eller såre den andre.Poenget er at motsetninger alltid tyter frem til slutt. Noen forhold tåler det og vokser på det, andre drives inn i en syklisk rundløype av krangel, avvisning og sårethet. Andre forhold opphører.

Tydelighet.

Når et menneske har levd et langt liv, står godt på egne ben og har en OK tilværelse, er det ofte mindre skremmende å koste på seg å være tydelig overfor en ny partner ganske raskt. Det har du vært, klok av skade, og i denne omgangen kan det se ut til at det var en ufarlig manøver. Din venn tålte det og respekterte ditt syn på saken.Men jeg er enig i at det er en vanskelig balanse, for med økt modenhet bør også vår toleranse for andres liv og relasjoner øke. Og som vi vet, forgår ikke en familierelasjon selv om et langt ekteskap opphører.Din venns familieer altså intakt, på sett og vis, selv om hans parforhold er opphørt. Og noen ganger lever det gamle paret, selv om samlivet er slutt. Ikke nødvendigvis fordi man lengter etter sin ekspartner, men fordi det paret man en gang var en del av, fortsatt sitter i hver celle i kroppen, i språket, i vaner og i minner om alt som var. Med barn og barnebarn holdes dette ofte ved like for alltid. Ikke få gamle enker og enkemenn fortsetter å si vi år etter år. Jegfinnes ikke i deres vokabular.

Bærer tungt.

Du har jo innsett at din venn ikke nevner sin ekskones navn i tide og utide for å såre deg, men fordi han nettopp bærer på en diger koffert som han ikke riktig greier å sette fra seg. Det kan jo også hende at din toleranse og åpenhet fra starten har gjort ham trygg på at i ditt selskap behøver han ikke å bedrive selvsensur.Altså har han ikke tenkt over at hans stadige henvisninger til sin tidligere partner faktisk kan hindre dere to i å lage et nytt par sammen, at dette kan gi begrenset plass både for deg som ny partner og dere som nytt par. Måten man sier fra om ting på, har stor betydning for hvordan budskapet blir mottatt. Mange er nokså aggressive når de endelig klarer å si fra om noe de har brent inne med lenge. Det kan oppfattes som et angrep, selv om det ikke er intensjonen. Sårethet kommer ofte ut i en anklagende språkdrakt som får den andre til å føle seg tillagt en mening eller hensikt han eller hun ikke har.

Hopp med stil.

Skal man hoppe i det og si hva man mener, gjelder det å hoppe med stil, styre unna tolkninger om den andres intensjoner og holde seg til hva man selv føler og opplever. Antagelig var det nettopp det du greide, og derav en god dialog, ikke forsvar og protest.Når dette er sagt, er det på sin plass å minne om at en mindre gjennomtenkt utblåsing ikke behøver å være noen katastrofe, men en måte å komme videre på i et forhold. Mange krangler så fillene fyker uten at det er destruktivt, for de skjønner hverandres kode og kan slutte når de kjenner at nå er det nok.Verre er det med par som hverken utvikler noe felles konfliktspråk, reparasjonsmekanismer eller forståelse av den andres logikk og væremåte. Første gang man sier fra ordentlig om noe eller sprekker i verbalt sinne, er testen på om det blir en liten, stor eller megastor utfordring å gå opp en felles vei når det gjelder å håndtere motsetninger og ulikhet i forholdet.

Felles historie.

Det er en annen sak ved din historie som er interessant, og den dreier seg nettopp om å skape en felles historie sammen. Mange greier ikke å bli et nytt par uten at de har "vasket ut" sitt gamle par. Og måten de gjør det på, er nettopp gjennom å fortelle i vei om sitt liv, sine eks'er og tidligere kjærester, opplevelser og erfaringer.Dette er en slags historiseringsprosess, og mange nyetablerte par har et felles prosjekt her. Det er en måte å ufarliggjøre det som har vært på, en måte å ommøblere sitt liv på og en måte å si fra om at nå vet du det meste om meg, nå kan vi to går tryggere videre sammen. Dersom to parter har høyst ulike behov her, slik at den ene gjerne vil fortelle og den andre ikke, kan det bli en opplevd ulikhet som forpurrer det nye parets fremvekst.Mange må bære lenge på sin gamle koffert sammen med sin nye kjæreste for å greie å sette den vekk. Hvis den andre ikke vil pakke opp sin, ikke vil høre, blir sjalu på gamlekjærester og eks'er, kan den som gjerne vil fortelle, oppleve det som en avvisning av sin identitet - en manglende interesse for å forstå hvordan man er blitt den man er.Kanskje din venn, som nå er ute av det du kaller et laaaaangt samliv, har hatt et behov for å referere til eks'en og sitt gamle liv, nettopp for å kunne snakke seg ferdig om det. Du kan jo forøvrig spørre ham om han har savnet litt mer åpenhet fra din side om hvordan du har levd med dine eks'er.

Viktig å si fra, men . . .

Jeg forstår at du langt fra er interessert i å havne i kategorien "Partneren fra si-fra-helvetet", for der befinner mange seg som forveksler selvsentrerthet med autonomi.Å si fra er viktig, men noen er så nøye med til enhver tid å gi tilbakemeldinger og uttrykke hva de føler, opplever og mener, at de sliter ut andre. Siden "jeg" gradvis har erobret større plass enn "vi" i vår del av verden, betrakter flere det som sin soleklare rett å rydde stor plass for sin person, både i et forhold, blant venner og på arbeidsplassen.De mange samtalene jeg overhører og er vitne til, gjenspeiler denne holdningen. Den som lytter, lytter egentlig ikke, men venter på tur. Ikke for å utdype, forstå og interessere seg for det den andre sa - men for å gi uttrykk for sin personlige mening eller spinne videre med sin egen assosiasjon, slik at temaet vris over i noe annet som interesserer ham eller henne mer.

Individets markeringsbehov.

Vi ser det også i sosiale sammenhenger, i venners lag, i TV-ruten og i selskaper. Det oppmuntres ikke til virkelig å føre en samtale om et tema, dvele ved hverandres tanker, uforske hverandres idéer og muligens oppnå en annerledes forståelse. Det er den enkeltes mening som teller, det er individet som har som oppgave å markere seg. Ikke så underlig, dette - barn nå lærer det tidlig: Stå frem, snakk høyt, ikke vær sjenert. Alt dette har selvfølgelig en ytterst befriende side. Vi domineres ikke lenger av "hysj!", av overdreven lydighet og laber selvtillit. Det krever imidlertid sin mann og kvinne å forvalte personlig ytringsfrihet på en måte som ikke skaper et kommunikasjonsvakuum mellom mennesker, og som heller ikke går på bekostning av hensynet til andre. I mange forhold har "si-fra-helvetet" overtatt arenaen fullstendig. Ikke den minste padde som kommer ut av munnen, slipper usett og uhørt forbi. Alle negative signaler fanges opp, påpekes, fortolkes og returneres med full kraft.Dette sliter ut noen par fullstendig. De kunnet trenge et kurs i unnvikelse, en i vår tid nedvurdert konflikthåndteringsmanøver. Å unnvike, legge vekk og la bli, kan ofte være like sunt for selvfølelsen som å konkurrere om oppmerksomheten. Til syvende og sist handler det vel om å beherske begge øvelser - både å kunne kaste seg frem og lene seg tilbake. Og underveis bruke sin livserfaring til å forstå forskjellen og hva situasjonen krever.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Helse

Relevante artikler

  1. NORGE

    Prioriteringsråd anbefaler HPV-vaksine for gutter

  2. NORGE

    Sterke reaksjoner på Høies utsettelse: – Vi kan ikke gamble med nyfødtes helse

  3. NORGE

    Påviste «kreft» hos frisk pasient, opererte bort 14 lymfeknuter

  4. NORGE

    Helseministeren vil ha «havarikommisjon» når noe går galt på sykehus

  5. NORGE

    Kronprinsesse Mette-Marit har krystallsyke -må avlyse reiser

  6. NORGE

    Høie krever full stans av nattransport av syke eldre fra norske sykehus