M in mann har god kontakt med en dame på jobben. Hun er attraktiv, og på alle måter tiltalende. Vi er flerbarnsforeldre i førtiårene, hun singel og litt yngre. Jeg har gledet meg over deres vennskap, og vært klar over at de begge er betatt av hverandre.

Dette har jeg oppfattet som et krydder i hans og vår hverdag. Han er kjekk og ordnet, hans flørt generelt er meget ridderlig, og jeg deler gjerne av min overflod. Jeg vet han ikke savner noe hjemme, hverken for kropp eller sjel.

Han har alltid vært bunnsolid, og det mest trofaste jeg kan tenke meg. Det er jeg som er den rampete i forholdet.Så sprakk det. Forholdene la seg til rette, de tøyde grenser, og vips var det gjort. Han kom rett hjem og fortalte alt. Min reaksjon var fysisk, med oppkast og skjelvinger i nesten ett døgn. Jeg var helt sjokkert, dernest veldig redd. Hvilke krefter var i sving? Selv var han knust, og kunne ikke forklare hva som gikk av ham. Ennå kan han ikke gjøre rede for hva han tenkte, annet enn at jeg var fraværende. Samtidig sier han at det var vakkert, og jeg skjønner hva han sier. Han hadde en sterk opplevelse, det var fint og godt, men det rokket ved grunnvollene våre. Alt ble fortumlet, forvirret og usikkert. Jeg som var så trygg, ble utrygg.

Uten bebreidelse eller hat.

Etter to dager oppsøkte jeg den andre kvinnen, og hun stilte opp, akkurat så tiltalende jeg hadde forestilt meg. Jeg møtte uten bebreidelse og hat, hun beskjemmet og ærlig. Vi likte hverandre med det samme, og pratet uavbrutt i to timer. I sin anger tilkjennega hun også sin manglende sådanne. Det skulle ikke ha skjedd, men det var flott. Hun ba meg være trygg i mitt forhold. Så mye hadde hun hørt om meg og oss, at hun hele tiden visste det ikke kunne bli noe med dem.Så stod vi der da, tre fine mennesker i et vanvittig uføre. Min opplevelse var at de næret varme og ekte følelser overfor hverandre. Nettopp derfor, fordi hun ikke var noe skip i natten, ble det truende. Vi ga hverandre ansikt, med respekt og beundring, og samtidig frykt og smerte. Hun var en type jeg kunne ønske som venn, og det samme sa hun.Den følgende tid hadde vi jevnlig kontakt. De berømmet meg stadig for min romslighet, og jeg sendte ballen tilbake. På hver sin måte var de gode samtalepartnere. Og i bakhodet surret en tanke om at hun vanskeligere kunne såre meg igjen, nå når hun kjente meg. Midt i det hele følte jeg meg aldri krenket eller bedratt. Ordet tilgi ble feil. Vi var rammet av skjebnen, og måtte håndtere det sammen. Kun én ting bønnfalt jeg ham om: Å være helt ærlig.

Fortielsen.

Tre måneder gikk, og jeg var i ferd med å gjenvinne min trygghet. Så en kveld halte jeg tilfeldigvis mer ut av ham. De to hadde i denne tiden mer enn én gang gått langt over streken. Så langt at han ikke maktet fortelle det. Da var det som jeg døde. Verst var fortielsen. Nå følte jeg meg virkelig bedratt, og jeg nærmest sluknet. Jeg kunne leve med et realt sidesprang, utskeielser også, selv om det var ille, men ikke løgn og bedrag. Balansen i trekanten var forrykket, og de to ble de allierte, mens jeg var alene og tråkket på. Mens jeg hadde vært åpen og inkluderende, holdt de meg med snakk og lovprisning, og belønnet meg slik. Her var ikke snakk om én glipp, men flere ukers gjøren og viten. Grunnen forsvant under føttene mine.Ingenting ved min væremåte skulle tilsi at han behøvde være feig. Han var atter fortvilet og bedyret at det var tilbakelagt. Han visste han måtte si det, men hadde utsatt å påføre meg smerten. Jeg kunne aldri tro på ham mer, klippen i livet mitt. Vår sorg var felles, og utrolig nok hadde vi det fortsatt nært og godt. Han møtte meg på alt, absolutt alt. (Selv om jeg tolket med fanden i hælene.)Om det var lett å snakke med ham, kom hun og jeg til kort. Jeg greide ikke godta hennes unnskyldning, og slapp min skuffelse ut i uendelige vendinger. Etterhvert innså jeg at hun ikke kunne mer enn beklage, selv om jeg ønsket vi forstod hverandre bedre. Det var godt for oss begge. Dermed våknet vi vel alle sammen, og meg bekjent er vi alle i god gjenge nå, et halvt år senere. Jeg har slikket mine sår, og har atter sympati for henne. Hun var glad i ham og hadde det vondt. Selv om det kan sies å være selvforskyldt, forstår jeg henne. De to har fortsatt god kontakt, men han sier det nå er på det planet han ønsker.

Varm og glad.

Man kan undres over min overbærenhet med ham. I alle disse årene har han aldri voldt meg smerte, men hver dag hegnet om meg med omtanke og kjærlighet. Små og store oppmerksomheter som betyr alt, og som bekrefter min plass i hans bevissthet. Bare synet av ham gjør meg varm og glad. Trolig er det derfor jeg ikke har kjent snev av sinne, kun vantro, skrekk og smerte, og et ønske om å få tankene hans. Det har falt meg lett å støtte ham i hans livs nederlag, sikkert fordi jeg elsker ham. Han gremmes mer enn noensinne, men mener også at han ikke kan gå i samme fellen igjen. Jeg tror ham, men vet at ingenting er sikkert. Det var sterke krefter inne i bildet, sterke nok til at han mistet hodet, og passerte sine egne grenser. Jeg angrer ikke på at jeg involverte meg med henne. For å bearbeide og bedømme måtte jeg gi det ukjente innhold. Jeg måtte se henne og høre henne, og i tillegg oppleve dem sammen. Hun ble også et sted hvor jeg kunne ventilere, jeg som ikke kunne snakke med noen uten å utlevere. I glimt av urimelighet ser jeg for meg at hun vil være den som slipper billigst. Hun danser videre på livets vei, hvor han vil føye seg inn i rekken av erfaringer. For alt jeg vet, kan hun være en hensynsløs, liten egoist, om jeg ikke liker tanken. Men jeg må videre, og det gjør jeg bedre uten vonde følelser. Både han og hun bifaller at jeg skriver dette, selv om de ikke akkurat er tildelt noen helterolle noen av dem.Jeg tror at dersom et forhold er skjørt fra før, kan en slik påkjenning være fatal. Vi har altså greid å komme enda nærmere hverandre, i en for oss ukjent sone, og det gjør oss sterke og optimistiske. Likevel er konklusjonen at utroskap er vondt. Vi er rikere, og mer ydmyke, men jeg vil aldri si takk for det som skjedde.

Naiv?

J eg må innrømme at historien deres nesten er for god til å være sann, men jeg tror hvert ord, for du har skrevet til meg over lang tid, sammen med din mann. Kanskje andre kan finne inspirasjon i det du forteller, selv om mange nok vil forbeholde seg retten til å avsky en rival og betakke seg for å bli venner med en eventuell "inntrenger". Noe jeg forøvrig har stor forståelse for. Men hva slags lærdom kan trekkes ut av det som har skjedd, i tillegg til det du allerede så veloverveid har formidlet? La oss se på en analogi. Barn som kommer fra gode hjem, tåler mer enn barn som vokser opp med mer utrygghet. De er bedre rustet i livets skole. Slik tenker vi. At det gode utelukkende styrker oss. Visst er det sant, men dette har også en annen side. Barn som kommer fra gode hjem, hvor snillhet, hensynsfullhet, ømhet og respekt rår, vil kunne rystes og stå vergeløse i møtet med væremåter de aldri har opplevd. De er ikke naive, men de har ikke utviklet et kritisk blikk, de har ikke det nødvendige, lille snev av paranoia som kan redde et menneske i farens stund, de er ikke skeptiske, og de aner ikke hvordan man slår tilbake når man må. De kan lite om Fantomets metode — han var som kjent hard mot de harde. Slik også med de som lever i et godt parforhold, for et forhold er også et HJEM.

Begrenset repertoar.

Deres hjem var utelukkende godt, slik du beskriver det. Og derfor fritt for sjalusi, eiesyke, mistillit og tvil. Dere var begge helt sikre på at ingen skulle komme mellom dere. Og derfor hadde dere kanskje ikke bygget inn noen buffer, ingen advarsler og ingen årvåkenhet i forhold til de tegn som etterhvert lå helt oppe i dagen. Dere trodde paret deres var usårbart. Jeg vil ikke kalle det naivt, men kun harmoni og lykke gir oss et begrenset repertoar i møtet med det ubehagelige. Dere følte rett og slett ikke at det var nødvendig, eller det falt dere ikke inn - til forskjell fra mange andre par - å opprettholde forestillingen om en inntrengende tredjepart, for å beskytte forholdet deres. Mange opprettholder denne forestillingen, dette bildet. Hvorfor? For å kunne motstå "fienden", fastholde ham, som Adam Phillips så rått påpeker i sin bok "Monogami".Skal man være trofast, tvers gjennom alle livets faser og fristelser, må man ha en beredskap, ikke bare tillitsfullhet, for tillit er ikke nok. Vi er kropp, begjær og natur, vi er så langtfra bare kultur. "Forholdene la seg til rette," sier du, og derfor var din trofaste mann utro. Han kan fortsatt ikke forklare sin egen handling, annet enn at du ikke var der i det avgjørende øyeblikket. Jeg tror dere har rett.Det skal ikke så svære ting til for at våre livsplaner forrykkes. Tilfeldigheter, uflaks, sammentreff. Livet tar oss hit og dit. Alt kan ikke planlegges og forutses, alt kan vi ikke verge oss mot. Tror vi i tillegg alltid på det beste i mennesket, har vi ikke fantasi til å forestille oss de mørke ytterpunktene eller hva lidenskap og begjær kan forårsake. Så er det vel også slik at vi slett ikke kjenner vår nærmeste så godt som vi gjerne vil tro - og heller ikke oss selv.

Signalene.

Hva er de mindre tillitsfulle, mer "mistenksomme" parene svært oppmerksomme på? At sterk sympati for en annen enn partneren, arbeidsmessig nærhet til ham eller henne, fortrolighet og mye tid sammen, skaper en følelse av sympati og likhet som utfordrer parforholdet deres. At dette, sammen med tilgjengelighet, mulighet og anledning, kan få mange til å bryte et troskapsløfte, selv om det er det de aller minst vil. Derfor sier mange til partneren: Jeg vil ikke at du skal dra på det kurset hvis hun/han er med. De har sett signalene, været den andres lille uro, hans eller hennes begynnende mørhet. Er det bare sjalusi? Urimelighet? Et stygt kontrollbehov? Kanskje, men kanskje også med god grunn. Og det vet den andre meget godt.Alle vet det når deres indre rødlys blinker, når de ikke skulle sagt ja til en lunsj, ikke blitt med den hyggelige kollegaen hjem etter festen, ikke svart på en foruroligende SMS. Veien til utroskap hos den overbevist monogame GÅS OPP. Den kan gås opp innenfra, gjennom den gradvis voksende mangeltilstanden, fordi to parter ikke har det bra sammen lenger og "hjertet lengter ut". Og den kan gås opp utenfra - uten noen opplevd mangeltilstand - men fordi man ustanselig eller plutselig møter et menneske som man ikke greier eller ønsker å si nei til, og hvor kroppen og følelsene vinner over lojaliteten til partneren.Den som har hatt en vakker utroskapsaffære, slik din mann og hans kollega hadde, kan bli merket av opplevelsen og føle seg forandret. Å utsette seg for intens nærhet til en annen som man har stor sympati for, kan åpne en dør til stor uforutsigbarhet og svekke båndet til den man egentlig elsker, selv om man aldri trodde at det kunne skje.

Heldig valg.

Jeg forstår at du ikke føler behov for å si takk for erfaringen og at du gjerne skulle vært opplevelsen foruten. På den annen side: Utroskapshistorien vekket dere og viste dere at også dere to er sårbare. Og kanskje var dere heldige med valget av tredjepart. Det er jo derfor dere begge respekterer og liker henne fortsatt. Din manns kollega var ingen hensynsløs rival. Hun respekterte paret deres. Hun trakk seg. Ikke alle gjør det, de henger på. For hvordan kan man "vinne" en annen som har det bra i sitt forhold? "Det er umulig," sier mange til meg. "Da er personen egentlig på vei ut". Langt ifra. Det er fullt mulig å HENTE UT en mann eller kvinne som egentlig har det ganske bra eller veldig bra med sin partner. Ved å være insisterende til stede, aldri gi seg, slite ut det parforholdet man vil splitte, overøse den man vil ha med sin kjærlighet, bruke tid, krefter, oppmerksomhet og konsentrasjon på den man ikke vil slippe, så kan en målbevisst rival lykkes med sitt forsett. Allikevel er jeg tilbøyelig til å tro at dere ville overvunnet det meste, dere to, også en mindre godartet rival, for jeg har sjelden hørt om en mer insisterende vilje til forsoning, fravær av hat og evne til å legge det vonde fra seg. Så er det kanskje slik allikevel, at et godt hjem gjør en mer rustet, robust og modig når det virkelig gjelder, slik at man midt i kaos og fortvilelse greier å gjøre de riktige tingene. Lykke til videre i livet, alle tre.