KUNSTNEREN

Det er kø på Høvikodden for tiden. Den svenske kunstneren Hilma af Klint trekker besøkende som både er nysgjerrige på bildene, men også på historien om den banebrytende kvinnen.

Hun mente at kunsten skulle være et redskap til å utforske både seg selv og sin samtid. Drivkraften var en tro på at det finnes en åndelig dimensjon i livet.

Hun holdt sitt abstrakte univers for seg selv og hadde en klar fornemmelse av at hun først ville bli forstått lenge etter sin død.

EPOKEN

Hilma af Klint tilhører den første generasjon av kvinner i Europa som fikk adgang til høyere kunstutdannelse på akademiene. Hun studerte ved Kunstakademiet i Stockholm fra 1882-85, og det var først og fremst landskaper, portretter og botaniske skisser hun begynte med.

Det modernistiske uttrykket kom da hun i en alder av 44 år begynte å male abstrakte, nonfigurative motiver.

HISTORIEN BAK BILDET

Sirkelen er det bærende element i dette motivet med klare pastellnyanser av farger:

Hak108_doc6mg4x8txduw16jig42hd.jpg
Henie Onstad Kunstsenter

Som det tydelig fremgår av utstillingen, laget hun ofte bilder som var strukturert i serier. Det gjaldt særlig de abstrakte bildene, så også med motivet Voksenlivet fra 1907, som er nummer åtte i serien «De ti største».Andre titler i denne serien er Barndommen , Ungdommen, Alderdommen .

Her skildrer hun livets ulike faser fra fødsel til død, og de preges av geometriske former og symboler. Man kan nesten tenke seg bildene som forløpere for kubismen.

Det er Moderna Museet i Stockholm som står bak vandreutstillingen som nå vises på Høvikodden. Her kan man bli kjent med mer enn 200 verk.

Utstillingen Hilma af Klint – abstraksjonens pionér står frem til 3. januar.

Artikkelen er del av innsikt-serien «Kunstverket», som trykkes i Aftenposten hver søndag.

Les flere «Kunstverket»-artikler:

Vigelands omfavnelse (Gustav Vigeland)

Ekko fra den danske gullalderen (Vilhelm Hammershøi)

Med sans for de nære ting (Halvard Haugerud)

Hverdagslig utsikt til Spansketrappen (Anders Castus Svarstad)

Det sårbare barnet (Arne Bendik Sjur)

Høsten er her (Vibeke Slyngstad)

Min metode er å elske arbeidet (Paul Cézanne)

Akkurat den sensommeren (Dag Alveng)

Et selvportrett (Ludvig Eikaas)

Med verden i veven (Hannah Ryggen)

I venteværelset (Theodor Kittelsen)

Tid for syrin (Olaf Isaachsen)

Farger, fantasi og frihet (Asger Jorn)

Med Munch i Paris og på Tøyen (Edvard Munch)

Med døren på gløtt (Leonard Richter)

Abstrakte former og fargedryss (Anna-Eva Bergman)

Kunstneren på nervesanatorium (Ernst Ludwig Kirchner)

Streif av krigens skygger (Gabriele Münter)

Livskraft og lengsel (Eline Medbøe)

Livsbejaende og rødt i atelieret (Johannes Rian)

Kunsten å være kvinne (Liv Ørnvall)

Detaljert i bøkenes rom — fotoutstilling (Candida Höfer)

Skrekken for å bli lik sin mor(Lena Croqvist)

Mot lysere tider(Irma Salo Jæger)

Vinterstemning på Sagene (Harald Sohlberg)

Lidelser på lerret (Henrik Sørensen)

Det ensomme huset (Gunn Vottestad)

Frankofile streker (Monica Fürst)

Inspirert av Picasso (Per Krohg)

Mellom kaos og orden (Peter Esdaile)

Malte magi og juledrømmer (Lars Jorde)

Munch ser seg selv (Edvard Munch)

Feminine blåtoner fra Paris (Harriet Backer)

Telemark møter Holmenkollen (Tone Indrebø)

Uskarp verden på Skillebekk (Kira Wager)

Natteliv i Berlin (Emil Nolde)

Stadig i bevegelse (Giske Sigmundstad)

De franske sitroner (Vincent van Gogh)

Å iscenesette seg selv (Marie Sjøvold)