Norge

Midtøsten-trend. Ny arabisme tar form

Opptøyene i den arabiske verden har bidratt til å synliggjøre en trend der spesielt unge mennesker gir uttrykk for sin arabiske identitet i form av felles normer, uttrykks- former og forhåpninger.

Israa Abdallah, Mihal El Yamony og Ibrahim Mohamed var blant de mange egyptere som jublet da president Hosni Mubarak gikk av. 65 prosent av ungdommer i seks arabiske land sier i en måling at deres fremste mål er å bo i et demokrati.
  • Per A. Christiansen

Les også:

Les også

Hva nå, Midtøsten?

Innen moderne arabisk historie har det vært vanlig å skille mellom to former for nasjonalisme, knyttet til henholdsvis fedreland og folk.

Det kanskje klareste eksempel på den første formen er dagens palestinske nasjonalisme, som er klart knyttet til et bestemt territorium og ønsket om å etablere en stat på dette territoriet. Den andre formen tar utgangspunkt i forestillingen om at araberne utgjør ett folk, og at de kunstige grenser som i sin tid ble fastsatt av europeiske kolonimakter, må fjernes.

Den nådde sitt høydepunkt under den kortlivde unionen mellom Egypt og Syria i Den forente arabiske republikk i årene fra 1958 til 1961.

Nå ser vi en ny form for arabisme som er knyttet til ønsket om å forandre forholdene i den enkelte stat, samtidig som den preges av identifiseringen med arabisk språk og kultur, og av fellesskapet med tilsvarende bevegelser i andre arabiske land.

Medierevolusjon

Utviklingen har delvis sammenheng med at grensene mellom statene med tiden er blitt oppfattet som permanente. Men den skyldes også den medierevolusjonen som de siste par tiårene har feid inn over Midtøsten.

Satellittfjernsyn og internett har nådd arabisk ungdom med full styrke. Dette fremgår ikke minst av en undersøkelse som forskere ved Det amerikanske universitet i Sharjah har foretatt av ungdommens medievaner i De forente arabiske emirater. Undersøkelsen viser at disse ungdommene i sin mediebruk har mer til felles med jevnaldrende amerikanere i New York, enn hva hver av disse gruppene har med sin respektive foreldregenerasjon. De ser i stor grad på de samme fjernsynsprogrammene og -seriene, de besøker de samme nettstedene, og de benytter seg av de samme sosiale mediene.

Når det rent konkret gjelder de siste månedenes oppstand mot den bestående orden, har spesielt satellittfjernsynet spilt en viktig rolle, med nyhetskanalen Al-Jazeera i en klar lederposisjon. Al-Jazeera fulgte protestbevegelsen på Tahrir-plassen i Kairo fra time til time og bidro i sterk grad til at nyheter om hva som skjedde, raskt ble spredt over hele den arabiske verden.

Demokratikrav

Det er helt klart at det er solid grobunn for demonstrantenes krav om demokrati.

En opinionsmåling som for to uker siden ble offentliggjort i Dubai, tyder på at et betydelig flertall av arabiske ungdommer støtter opp om dette. Målingen omfattet 2000 ungdommer fra 18 til 24 år ti land; Egypt, Irak, Jordan, Libanon og de seks landene i Gulfsamarbeidsrådet (Bahrain, De forente arabiske emirater, Kuwait, Oman, Qatar og Saudi-Arabia).

Totalt svarte 65 prosent av de arabiske ungdommene at deres fremste mål er å bo i et demokrati. Dernest fulgte ønsket om å bo i et trygt nabolag (64 prosent) og å ha fast arbeid (63 prosent). Det var en del variasjoner fra land til land, men ingen store ulikheter. På spørsmål om hva som er den største utfordring Midtøsten i dag står overfor, svarte 48 prosent økningen i leveomkostninger, fulgt av arbeidsledighet (34 prosent) og den økonomiske situasjonen (24 prosent).

Interessant nok kom Palestina-konflikten langt nede på listen; bare 13 prosent mente denne er regionens største utfordring.

Monopol brutt

Når vi på denne måten ser felles holdninger til sentrale samfunnsspørsmål i land med høyst ulike styresett, har det ifølge den amerikanske journalisten og medieviteren Lawrence Pintak sammenheng med den demokratisering som arabiske nyhetsmedier har gjennomgått de siste par tiårene.

Det som har skjedd, er at de enkelte statenes monopol på nyhetsformidling er brutt, påpeker Pintak, som har lang journalistisk erfaring fra Midtøsten, og som nå leder avdelingen for mediestudier ved Washington State University på den amerikanske vestkysten.

Nyhetsmonopolet ble holdt i hevd ved at arabiske regjeringer styrte statlige kringkastingsselskaper og dertil kontrollerte det som ble skrevet i pressen, dels gjennom eierskap, dels gjennom sensur, dels gjennom press. Nå spres nyheter også på andre måter. Det har bidratt til å skape åpnere samfunn og en åpnere debatt.

Ny bevissthet

De arabiske folk er knyttet sammen gjennom felles geografi, historie, kultur, språk og følelse av felles skjebne. I sin ferske bok The New Arab Journalist fremholder Lawrence Pintak at det mot dette bakteppet har utviklet seg det han kaller en ny arabisk bevissthet, drevet frem av felles arabiske medier.

Han peker her fremfor alt på det ytre press som araberne er blitt utsatt for, det være seg fra Vesten i sin alminnelighet, og mer spesielt fra USA. De opplever også Israels behandling av palestinerne som ledd i det ytre presset.

Denne oppfatningen gjenspeiles i historikeren Eugene Rogans bok Araberne, som foreligger på norsk i disse dager, og som tar for seg de siste fem hundreårenes historie. Dette er en periode der den arabiske verden er blitt dominert av fremmede makter og forhold — det osmanske riket, kolonimaktene, den kalde krigen og amerikansk supermaktspolitikk.

Oppstanden

Nå kan forestillingen om det ytre press være innhentet, kanskje endog forbigått, av utviklingen i flere arabiske land der protestbevegelser og reformkrav har dominert årets nyhetsbilde så langt.

Den ytre fiende og det ytre press er der fortsatt. Men samtidig ser araberne i økende grad felles indre fiender i form av diktatur, korrupsjon, vanskelige levekår, arbeidsledighet, mangel på menneskerettigheter og på demokrati.

Reformtilhengerne har nettopp satt seg fore å bekjempe disse indre fiendene. Det vi har å gjøre med, er felles arabiske problemer som søkes løst innen rammen av den enkelte stat. Her er det verd å merke seg at også islamistiske organisasjoner som Det muslimske brorskap i Egypt, Hizbollah i Libanon og Hamas i Palestina nå fremstår som klart nasjonale bevegelser.

Uansett om demokratiforkjemperne rundt om i araberverdenen vil nå sine mål i denne omgang, har de således bidratt til både å styrke og til å synliggjøre slike mer langsiktige trender.