Norge

Ola (46) fikk hjelp til å dø 17. mai på en klinikk i Sveits

Knut Rytterager Nerby fulgte lillebroren Ola Rytterager Nerby (46) til dødsklinikken i Sveits. I 2012 var ti nordmenn medlem av en organisasjon for «selvmordsturister».

Brødrene Knut (t.v.) og Ola Rytterager Nerby rett før avreise til Sveits. Olas siste ønske var å få dø på 17. mai. - Det skulle være hans «frigjøringsdag», forteller broren.
  • Jørgen Svarstad

Knut Rytterager Nerby husker at han oppdaget at den ni år yngre broren Ola begynte å slepe litt på bena og ble litt slepphendt. Han mistet et melkeglass over datamaskinen. Moren kommenterte at sånt kan skje alle.

— Men i ettertid kan det tyde på at et eller annet var på gang, sier Knut.

Det var rundt jul i 2012 at Ola slapp bomben: Han hadde fått konstatert den uhelbredelige og dødelige nervesykdommen ALS. Det kom ikke som noen overraskelse på Knut at Ola planla å dra til Sveits for å få aktiv dødshjelp.

- Ola har alltid vært veldig kompromissløs. Enten skulle han ha alt eller ingen ting. Han var veldig klar på at det var dette han ville. Å bli pleietrengende var ikke et alternativ, sier Knut, som alltid har hatt et nært forhold til broren.

— Jeg sa at jeg går hele veien med deg og står ved din side. Når han spør meg om jeg vil bli med til Sveits for å avslutte livet, sier jeg selvfølgelig ja.

Ikke smerter

Det var TV2 som først fortalte historien om Ola Rytterager Nerby.

Aftenposten skrev onsdag om Magnus Todal (28) som har aggressiv svulst på hjernen, er blitt lam på den ene siden og har dobbeltsyn. Han vil bestemme selv når livet skal ta slutt. Det får han ikke.

I Sveits er derimot aktiv dødshjelp lovlig.

Les Todals historie:

Les også

Han vil selv bestemme når han skal dø

Ola visste hvor sykdommen ville føre ham. Han ville etter hvert ligge rett ut uten å kunne røre på kroppen, svelge eller snakke, og til slutt bli kvalt.

— Dette var ikke noe Ola ville oppleve. Han syntes ikke det var noe liv, sier broren.

Men Ola hadde ikke smerter under sykdommen, ifølge Knut. På et tidlig tidspunkt tok Ola kontakt med klinikken Lifecircle i Sveits. Han skulle bli den første nordmannen som endte sitt liv her.

Olas sykdom utviklet seg raskere enn fryktet. Rundt månedsskiftet mars-april i fjor sa han:

— «Jeg reiser allerede i mai». Det var et sjokk for familien, forteller Knut.

Ola hadde et ønske om å ende sitt liv 17. mai.

— Det skulle være hans «frigjøringsdag». Det ble mye mailing til Sveits og de måtte flytte pasienter for at han skulle få oppfylt sitt siste ønske. Han var nok veldig redd for å ikke få det til, sier Knut.

- Fem nordmenn i året

Dignitas-klinikken i Zurich, som ikke var den Ola benyttet seg av, tar også i mot «selvmordsturister». For å være sikret hjelp til å dø når man selv ønsker, må man melde seg inn, betale en innmeldingsavgift på snaut 1400 kroner og et årlig minimumsbeløp på rundt 550 kroner. Ifølge organisasjonens nettside var 10 nordmenn medlemmer ved årsskiftet 2011/2012.

— Jeg tror nok de aller fleste har planer om å få hjelp når situasjonen tilsier det. Det er ikke noe i veien for å melde seg inn uten å ville dette. Men de nordmennene jeg har snakket med, sier at de melder seg inn med tanke på å få hjelp, sier Ole Peder Kjeldstadli, leder i Foreningen Retten til en verdig død, som vil ha aktiv dødshjelp i Norge.

Knut og Ola Rytterager Nerby i Basel, Sveits. De dro til Sveits 15. mai. 17. mai var Ola død.

Basert på henvendelsene til foreningen anslår han rundt fem norske «selvmordsturister» i Sveits i året. Utenriksdepartementet har ikke tall på dette.Til sammenligning hadde Sverige 50 Dignitas— medlemmer og Danmark hadde 18. Flest medlemmer hadde Tyskland - 2917.

Kjeldstadli sier at flere ombestemmer seg etter å ha snakket med en lege i Sveits.

— De finner ut at de kan leve litt til etter den samtalen. Men du vet at du har muligheten ti lå komme tilbake når det blir verre. Det er også mitt inntrykk at du kan holde ut smertene lenger hvis du vet at du kan få hjelp når det blir helt uutholdelig, sier han.

Slapp å drikke gift

  1. mai 2013 la Ola ut på sin aller siste reise, sammen med ekskjæresten og broren.

De spiste med en lege fra klinikken den første kvelden. Legen fortalte hvordan Ola skulle dø. Ola ble lettet over at han slapp å drikke gift, som egentlig er prosedyren hvis du er i stand til det. Han skulle i stedet få døden intravenøst.

Neste dag møtte Ola en uavhengig lege som fastslo at Ola oppfylte kriteriene.

Det ble en veldig fin kveld, forteller Knut. De var de i dyrehagen. De spiste middag og ruslet hjem til hotellrommet hvor de drakk en flaske Bailey's. Ola snakket med moren på telefonen.

- Hva snakket dere om?

— Vi snakket om livet og hva vi har opplevd. Det ble mye mimring. Vi tok opp uenigheter vi har hatt og snakket om hvor glade vi var i hverandre. Og selvfølgelig en god del om det som skulle skje, sier Knut.

Slo på bryteren selv

Knut og Ola i Sveits.

Tidlig neste morten tikket det inn en SMS fra klinikken.«Hei Ola. Det er 17. mai. Tidlig opp for å dø», gjenforteller Knut.

Den vesle klinikken var en ombygd garasje med bare to rom.

Ola fikk narkose. Ting gikk ganske fort. Ola ville ut for en siste røyk, men legen sa han kunne ta den på sengen. Knut satt på sengekanten og holdt broren i hånden. De småpratet, så hverandre i øynene og strøk hverandre.

Intravenøsapparatet ble koblet på. Legen sa at tiden var inne. Ola slo på bryteren selv. Knut tror det gikk rundt 20 sekunder og så var det over.

— Det var på en måte veldig fint. Men det var uvirkelig. I et øyeblikk er han der og har det helt kult, i det neste ligger han der og er helt grå i ansiktet.

Knut satte seg i brorens elektriske rullestol og kjørte tilbake til hotellet.

Han tror Ola satte pris på den siste reisen.

— Det gjorde det litt mer spesielt. Vi fikk en liten fest ut av det.

Ulovlig å bistå

Foreningen Retten til en verdig død nøyer seg med å henvise til sveitsiske nettsider når folk, som ønsker å ende sitt liv, tar kontakt. For å bistå til selvmord er ulovlig.

— De tar kontakt mens de fortsatt er oppegående, men det vet at det bare er en vei ut av dette, forteller organisasjonskonsulent Olav Weyergang-Nielsen.

- Hva kjennetegner disse menneskene?

— Ikke noe spesielt, bortsett fra at de har en sykdom som innen en viss tid vil sette dem i total hjelpeløshet. Tanken på å leve videre uten livsglede, verdighet og være totalt avhengig av andre mennesker, er det som preger disse menneskene, sier han.

- Mangel på helsepersonale

Leder i foreningen Ole Peder Kjeldstadli forklarer hvorfor han er for aktiv dødshjelp.

— Jeg har opplevd at mennesker ikke får god nok hjelp til å stille smertene sine. Som gravferdstaler siden midten av 1980-tallet har jeg ofte kommet i samtaler med mennesker som kunne tenke seg en slik mulighet etter å ha sett hvor mye deres pårørende lider, særlig de siste ukene.

- Kunne de ikke i stedet fått bedre hjelp med smertene?

— Jo, jeg skulle gjerne sett at flere fikk den muligheten, men statistisk sett er det 4–6 prosent av pasientene som ikke får den muligheten. Det er mangel på helsepersonale.

- Men kan man hjelpe folk til å dø fordi de ikke får god nok hjelp på sykehjemmet?

— Det er snakk om å få hjelp til å komme ut av smertehelvetet når det bare er vondt og ikke håp om å leve videre.

- Mange skjær i sjøen

Knut Rytterager Nerby synes også at aktiv dødshjelp burde vært lovlig i Norge.

- Jeg er glad for at Ola gjorde det og synes det er en veldig human måte å hjelpe folk som er veldig dårlige. Men det er mange skjær i sjøen her. Man kan komme i en presset situasjon og føle at man burde avslutte det fordi man er til byrde, sier han.

Han forteller om kona hans, som døde av kreft for tre år siden. På slutten bestemte sykehuset at hun ikke lenger skulle få inn næring intravenøst.

— Hun lå i en måned og mer eller mindre sugde på en svamp. På et sykehus med så mye kompetanse, klarer de ikke å finne noen annen måte å gjøre det på enn å sulte folk ihjel. Det er ikke humant, mener han.

Les også

  1. - Veldig mange er enige med Magnus Todal

  2. Retten til en verdig død