En dag i året 1045 forlater den norske leiesoldaten Harald Sigurdsson Kiev. Like i forveien hadde han giftet seg med den russiske fyrstedatteren Jelisaveta. Målet hans var å vende tilbake til Norge og ta makten i landet.

Da Harald satte kursen for Norge, hadde han med seg enorme mengder med sølv som han hadde plyndret til seg under krigstog i Middelhavet. Som gift med den russiske fyrstedatteren nøt han godt av all den prestisjen og anseelsen som omga herskeren i Kiev. Utsiktene til en fortsatt oppadstigende karrière var de aller beste.

Harald Sigurdsson, halvbroren til Olav den hellige, lyktes over all forventning, skulle det vise seg. Allerede i 1047, året etter at han var kommet tilbake fra Kiev, var han enehersker i Norge.

Han skulle styre landet med så hard hånd de neste 19 år at han er gått inn i historien som Harald Hardråde. Noe av det han er mest kjent for, er at han grunnla en by som fikk navnet Oslo. Norge ble i hans regjeringstid en moderne vesteuropeisk stat med en sterk kongemakt og en enhetlig kirkeorganisasjon.

Døden i England

Harald kunne ha blitt sittende som konge riktig lenge, hadde det ikke vært for at han like etter at han fylte 50 år, forsøkte å legge under seg England. Planen hans var først å knuse den engelske hæren. Deretter skulle han ta med seg fyrstedatteren fra Kiev sørover til London. Der skulle Jelisaveta — eller Ellisif som hun ble kalt i Norge - bli kronet til Englands dronning. Selv skulle han bli Englands konge.

Nå gikk det ikke slik. Den norske herskeren som hadde de tetteste bånd til Kiev og herskerhuset i datidens Russland, fikk en pil i halsen da den engelske hæren under ledelse av kong Harold Godwinson plutselig kom over nordmennene like utenfor byen Jorvik - våre dagers York. Den 25. september i året 1066 ble sluttstreken satt for Harald Hardrådes liv.

Sagaens største helt

Harald Hardråde var den fjerde og siste av de norske sagakongene som tilbrakte deler av livet i Kiev. Den første var den sagnomsuste Olav Tryggvason, en av sagaskrivernes aller største helter. Snorre beskriver hvordan spedbarnet Olav og hans mor Astrid ble jaget fra sted til sted i Norge. Bak forfølgelsen av den unge kongssønnen sto den onde dronning Gunnhild, enken etter den beryktede Eirik Blodøks og mor til Harald Gråfell og hans brødre, som styrte Norge på 960-tallet.

Etter mange viderverdigheter flyktet Astrid med sønnen Olav over Østersjøen. Målet var å finne Astrids bror, som tjenestegjorde hos fyrst Vladimir i Novgorod. Den unge Olav Tryggvason vokste opp i kretsen rundt livgarden til Vladimir, sannsynligvis først i Novgorod og deretter i Kiev. Han må helt sikkert ha sett på nært hold hvordan Vladimir bestemte seg for å innføre kristendommen som statsreligion i riket sitt. Dette var en erfaring Olav tok med seg da han forlot Kiev-riket, sannsynligvis litt før han fylte 20 år. I 995 kom Olav Tryggvason til Norge. Da forsøkte han, etter mønster fra Kiev, å bygge opp en sterk kongemakt og innføre kristendommen som et nytt fundament under den norske staten.

Elven Dnieper gjorde Ukraina og Svartehavet til reisemål for vikingene. Illustrasjon til <i>Snorres saga om Magnussønnene</i>, laget av Gerhard Munthe.
WIKIPEDIA

Olav Tryggvason skulle ikke få noe langt liv som hersker i Norge. Allerede i år 1000 ble han drept mens han var ute på tokt til de danske øyene eller kanskje til områdene der dagens Polen befinner seg. I omkring 15 år ble Norge styrt av den danske og svenske kongemakten, i allianse med ladejarl-ætten i Trøndelag. Så, omkring 1015, kommer en ny Olav til landet, denne gang Olav Haraldsson, som siden skulle få tilnavnet «den hellige».

Lite diplomatisk helgenkonge

Bysten av Jaroslav den vise i Sofia-katedralen i Kiev er laget ut fra hode­skallen man fant i kisten som man antar rommet hans jordiske levninger.
?

Olav Haraldsson skulle bli en sterkt kontroversiell skikkelse i Norge. Etter hva man kan lese ut av sagaen, var hans evne til å finne det vi i vår tid ville kalle omforente løsninger, mildt sagt små. Bønder og aristokrater måtte ganske enkelt lyde hans bud. Til slutt fikk så vel rike som fattige i Norge nok. En koalisjon bestående av ladejarl-dynastiet i Trøndelag, den danske kongemakten samt store deler av de øvrige stormannsættene sørget for å jage Olav fra landet.Da Olav Haraldsson først måtte forlate Norge senhøsten 1028, var han ikke i tvil om hvor han skulle dra. Sommeren året etter ankom han Kiev, en by som da overgikk alt man kunne fremvise i Skandinavia. Vladimir, med tilnavnet «den hellige» var død noen år i forveien, og nå hersket middelalderens mest legendariske russiske fyrste, Jaroslav den vise, sammen med sin svenske dronning, Ingegjerd, over Kiev.

Olav ble tatt imot med åpne armer, og Jaroslav tilbød nordmannen en lederstilling i den russiske hæren. Planen var å legge ut på krigstog til dagens Tatarstan, som ligger vest for Uralfjellene. Den landflyktige nordmannen avslo tilbudet. Han foretrakk å dra tilbake til Norge for å gjenvinne makten over landet.

  1. juli 1030 møtte Olav Haraldsson de norske bøndene til slag. De var ikke mindre sinte på ham nå enn de hadde vært noen år i forveien. Etter en hard kamp på slettene ved Stiklestad i Nord-Trøndelag fikk kong Olav Haraldsson flere dødelige hugg og stikk. Den livløse kroppen til kongen ble liggende igjen på slagmarken.

Magnus den gode

Dneper_2-zeILYrGqLP.jpg

Olav hadde, da han dro til Kiev, tatt med seg sin sønn Magnus. I 1029 var han sannsynligvis fem år gammel. Magnus ble værende igjen i Kiev da faren dro tilbake til Norge, og han vokste opp ved hoffet til fyrst Jaroslav og dronning Ingegjerd.Idet vi er kommet til år 1035, hadde regimet til den danske kong Knut gjort seg grundig upopulært i Norge. Stormennene i Norge, med trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve i spissen, fant ut at man måtte skaffe seg en norsk konge. Den mest opplagte kandidaten var Olavs da 11 år gamle sønn, Magnus.

En dag dukket det opp et sendelag med norske aristokrater i Kiev. Først hadde nordmennene krysset Østersjøen, deretter seilt inn i elven Neva der byen St. Petersburg ligger i dag, og så inn i Ladogasjøen og ned til Novgorod. Etter at de hadde seilt over Ilmen-sjøen, oppover elven Lovat og så tatt seg over Valdaj-høydene midt i europeisk Russland, fant de Dnjeprs øverste løp. Til Kiev kom de så etter en kort seilas.

12 manns ed i Kiev

Dronning Ingegjerd og fyrst Jaroslav var først uvillige til å sende Magnus fra seg. De visste godt hvordan bøndene i Trøndelag hadde tatt livet av Magnus’ far noen år i forveien. Einar Tambarskjelve måtte sammen med 11 andre menn sverge på at noe lignende ikke skulle skje med den unge kongssønnen den dagen han satte sin fot på norsk jord.

I noen år var Magnus enekonge i Norge, men så dukket altså hans onkel Harald Sigurdsson opp, også han fra Kiev. De to styrte Norge sammen i ett år, ikke uten konflikter. I 1047 døde Magnus, muligens etter et fall fra hesten. Harald Sigurdsson og hans russiske dronning kunne overta riket, uten andre kongelige konkurrenter.

Artikkelen er basert på Halvor Tjønns bok: Vikingenes Russland, fra 2006

Dneper.pdf